Skeivt essay

Illustrasjon av Olesya Shashkova

I det siste har eg tenkt mykje på hus.

Når eg ligg i senga om kvelden, eller keiar meg på biblioteket, da hender det at tankane mine vandrar av garde, og begynner å konstruere eit hus for meg. Eit hus som eg vil bu i.

Kanskje det har med alderen å gjere.

Eg førestiller meg eit hus av tre, aleine for seg sjølv ein plass, i utkanten av ei bygd eller ein by – ikkje altfor langt frå andre. Ein hage. Gras med morgondogg, eit eple- og eit plommetre. Nakne føter. Sol som skin skeivt inn gjennom vindauge, på varmgul parkett. Regn som dryp frå takrenna ned i ei tønne. Ullsokkar.

Eg vil ha ein stor vegg til alle bøkene mine. Ein gamaldags platespelar. Persiske teppe, hår frå ein persisk katt. Eit rom som eg kan skrive i. Utsikt mot ein ås eller ein sjø.

Og ein familie, som bur der saman med meg.

Eg veit ikkje korleis den kunne sjå ut. Men ein familie. Ein kjærast. Eit barn. Eit, to, tre, som spring ut og inn av dørene, som eg kan lage mat til og lese historier til om kvelden, av Roald Dahl og Tolkien, køyre dei til skolen i ein gamaldags bil, og kjefte på dei når dei er slitsame.

Da foreldrane mine var på min alder, hadde dei vore gifte i fem år, og kjøpt det gamle huset på landet der eg vaks opp. Dei renoverte det sjølv, gjorde alt dei kunne av arbeid for å minske kostnadane, i fritida etter jobb. Pappa jobba på jernbanen, mamma i ein bank.

Eg liker å sjå på bilde av dei da. Dei gjekk i kule åttitalsklede, og hadde kule åttitalsfrisyre. Mamma var vakker og pappa såg ut som meg, berre meir atletisk, med store tjukke briller på, og bart.

I mange år har eg tenkt at eg skulle gjere det betre enn dei. Eg skulle ikkje gifte meg ung, ikkje kjøpe noko gamalt hus i ei lita bygd, ikkje jobbe på jernbanen og betale tilbake lån til banken.

Eg skulle til utlandet, bu i byar, studere på universitetet, reise, lese, skrive, leve eit vilt og poetisk liv. Ein moderne nomade. Ein eventyrar. 

Men no merkar eg stadig oftare at dagdraumane leier meg tilbake til den gamle forma, til modellen eg vaks opp med og kjenner: Eit småborgarleg middelklasseliv i landleg idyll. 

Eg veit ikkje om eg kjem til å få det til. Det kjennest som om eg er seint ute. Det kjennest som om eg manglar vesentlege ting. Råd, til dømes, og fast kjærast. Og ei legning som speler på lag med meg.

*

Robin i klassen og jeg bytter essay. Han skriver om ensomhet, og det slår meg at vi er så omvendte. Han er en vakker og var mann som blir forelsket i andre menn. Jeg er en litt brå og bråkete jentekvinne som også forelsker meg i menn. Der Robin lengter etter fellesskap, vennskap, nærhet, tosomhet, leter jeg etter fri, plass, fred, plass til å være meg selv. Det virker som han tror han kan finne noe han trenger i andre mennesker, jeg har kanskje sluttet å håpe på det, og prøver heller å få det beste ut av relasjonene med de jeg kjenner, og å kjøpe omsorg fra psykologer og massører, finne kunnskap og innsikt i bøker, oppmuntring og empati i musikk, selskap og nærhet i dyr og i meg selv. Jeg misunner ham den utsideposisjonen han tross alt har ift. det heteronormative, og det lyser når jeg leser hans tekster, at han lengter etter nettopp dette, det selvfølgelige, det ”naturlige”, automatikken i det, at man bare kan ta det første skrittet og så går alt nesten av seg selv, alt det som jeg aktivt stritter imot. Fellesskapet i å være helt vanlig, ville vanlige ting. (Jeg tror ikke det oppleves som fellesskap av noen andre enn de som er utenfor, men det er kanskje også alltid sånn det er). Jeg tror jeg ikke ønsker fellesskap, min vilje kommer fra verdens mest privilegerte posisjon: å være akseptert og “vanlig”, å leve et liv der det man ønsker for seg selv passer ganske sømløst inn i samfunnet, der ens annerledeshet er noe man kan pynte seg med etter eget ønske. Å misunne folk deres motgang og utenforskap, deres annerledeshet, å vite at det har kostet, at hele festen er en protest, at hele eksistensen er et opprør, og allikevel lengte etter det. Selvfølgelig vil jeg ikke ha det jeg tror jeg vil ha 

- ikke slik det faktisk er.

Etter at vi byttet essay har jeg tenkt at Robin er homofil uten å være skeiv, og at jeg er skeiv, uten at jeg er homo. Ikke det at jeg ikke er homo, men akkurat sånn i praksis er jeg hetero. Samtidig er jeg en 40 år gammel frisk kvinne i et heterofilt samboerskap med en ganske vital og bærekraftig fyr med levende sæd og god inntjeningsevne, som kan lage sunn mat helt selv og er edru nesten hele uken. Likevel deler vi bare livet vårt med en katt som manglet ett øre og en tann, og akkurat det føler jeg det er en slags skjevhet i, ikke i at katten mangler deler, men at vi ikke har eller ønsker eller snakker om eller nesten tenker på å få barn. Det er ikke sant at vi ikke snakker om det, noen ganger i året, kanskje ganske mange, sier jeg at jeg er så utrolig glad for at vi ikke har barn. Det er for eksempel når det regner og blåser og jeg bare har meg selv å kle på og levere på jobben, eller når det kommer en global pest som truer med å gjøre verden til et verre sted for nesten alle menneskene, bortsett fra de kjipeste, eller når jeg ser dokumentarer om plast i havet og plast i håret og i kroppen og i maten. Til sammenligning er det null til en halv gang pr år at jeg tenker at det kunne vært koselig å ha et barn. 

*

Ane seier at eg er skeiv, men ønsker å vere streit. 

Kanskje ho har rett. Om eg hadde fått velje da eg vart fødd, hadde eg nok valt å bli fødd hetero. Ting hadde vore lettare da. Det innbiller eg meg, i alle fall. At familien hadde vore litt mindre skuffa, barna på skolen litt snillare. 

Kanskje eg lurer meg sjølv. 

Det er vondt og einsamt å oppdage at ein ikkje er som dei andre. 

Ein oppdagelse som kjem langsamt, snikande - eg hugsar ikkje når det begynte. Når var første gong at eg ante at eg ikkje passa inn? Da nokon andre skjelte meg ut for homo, trur eg. Det vil seie: svært tidleg. 

Eg visste ikkje kva ordet betydde, homo, men forstod at det var noko stygt og fælt. 

*

Jeg har alltid ønsket meg en homovenn, jeg har alltid likt best å være med gutter best og hva er bedre enn en gutt som også liker gutter? På barneskolen var jeg sammen med en gutt som jeg visste var homofil, men vi snakket aldri om det. I stedet pleide vi å møtes på lekeplassen og sitte på bildekkdissene mens han oppmuntret meg til å gjenfortelle min families humoristiske mytologi. Jeg kan huske latteren hans, at han var dobbelt så høy som meg, hadde mørkt krøllete hår og brune øyne. Jeg likte ham godt men jeg likte Tomas bedre – det er jeg sikker på han også gjorde.

Min onkel er homofil, men selv om jeg har studert queer theory og er oppdatert på skeive filmer og bøker, har vi aldri blitt venner. Han har fortalt meg at han alltid trodde jeg skulle bli lesbisk da jeg var liten, og på mange måter hadde han jo rett, bortsett fra at jeg ikke har vært sammen med jenter.

En venninne spleiset meg med en homofil kompis som varfrisør, og han snakket bare om fashion og styling og brukte mye amerikansk slang som jeg syntes var flaut. Han ble nok like skuffet over meg og snudde seg snart mot noen andre som var mer moteriktige enn meg. Og kanskje er det sånn også; at jeg ikke er feminin nok eller den rette formen for feminin til å appellere til homofile menn? 

Jeg trodde det var en annen i klassen som var skeiv. Jeg rakk ikke lure på Robin før han sa noe som gjorde at han sa det, og jeg ville egentlig spørre ham om det; om han føler at han må komme ut hele tiden, hvordan det er å møte nye folk, om han tenkte på om og hvordan han liksom skulle si eller vise at han, ja hva da egentlig? H, hva er det liksom man tenker at det betyr?

*

Ein gong da eg var fjorten og vi var på ferie i Antibes, kom ei fransk jente bort til meg på stranda. Ho spurde kor gamal eg var. Eg hadde gått i dagdraumar langs vasskanten og var hamna eit stykke unna der foreldrane og broren var. 

Ho var vakker. Kroppen hennar var brun av sola, ho hadde langt svart hår under ein brei stråhatt. 

Brått hadde eg gløymd korleis ein taler fransk.

Quarante, sa eg. 

Det betyr førti. Ho såg uforståande på meg. 

Da eg skjønte at eg hadde sagt feil, sa eg: Non, non! Quatorze, j’ai quatorze ans! Et toi?

Seize, svarte ho. Seksten. 

Ho spurde kvar eg var frå, kor lenge eg skulle være der, kvifor eg gjekk med lange dongeribukser og skjorte på stranda, var det ikkje altfor varmt slik? Hadde eg ikkje lyst til å ta kleda av meg og bli med ut i vatnet? Ho hadde tenkt seg å ta ein dukkert, det var berre å bli med. 

– Beklagar, sa eg, eg har gløymt badebuksa hos foreldrane mine. 

Ho snudde seg utan å seie noko meir, brått uinteressert, gjekk tilbake oppover stranda, og forsvann i menneskemassen. Skamfullt skunda eg meg attende til foreldrane og veslebror. 

Eg likte ikkje kroppen min på den tida, det er derfor eg gjekk med lange bukser og skjorte over stranda. Det var pappa sin feil. Han meinte eg var for bleik og tynn, sa alltid at eg burde gjere meir idrett i staden for å sitje og lese og vere lat heile tida, elles ville eg aldri bli populær blant jentene. 

Sjå på meg! sa han. Eg gjorde masse idrett da eg var ung. Fotball og sykling og symjing og maratonlaup. Eg hjelpte til på gardane og i bakeriet. Eg var sterk og sprek – elles hadde eg aldri fått ein sjanse hos mor di.

Og så dytta mamma forarga bort i han og sa: Det veit du ingenting om. Kan hende eg valde deg på grunn av dei intellektuelle evnene dine. 

Og så lo dei hjarteleg begge to, for det var ein spøk.

*

Der jeg falt for Amsterdam, fordi jeg ble forelsket i byen og språket, kanalene og syklene, alle cafeene med eplekaker og de brune pubene med det sterke ølet, var dette gammelt nytt for en som flyttet dit fra Belgia. Det jeg lider meg gjennom med Bergen; regnet, mørket, bråket og bergenserne, det jeg gremmes over med Norge; nasjonalromantikk, folkemusikk, rosemaling og bunad, nettopp dette er det som har lokket Robin hit. Og kanskje føler han seg mer hjemme her enn jeg gjør, slik jeg gjorde i Amsterdam. Der jeg kjente på friheten ved å være i en annen by enn alle jeg kjente og var i familie med, virker det som Robin både er mer rotløs og mer hjemmekjær enn jeg er, det virker som har savner flere mennesker enn jeg kan huske at jeg gjorde.

Jeg lurer på om man kan tenke på det som å møte et nytt språk: Hvis det heteronormative kan sies å være morsmålet til de fleste mennesker i min verden, ser jeg for meg at man ved å være skeiv får lære et nytt språk. Med en gang man kan mer enn ett språk, forstår man at det ikke finnes noe naturlighet, noe likhet mellom ordene og tingene, slik det ikke finnes en naturlig måte å eksistere på. Det heterofile er et slags morsmål og det er en fare ved å ta for gitt at det er et resultat av virkeligheten, gud eller menneskets natur.

Jeg er ikke så glad i å gå i kø, eller tog eller parader, og jeg er enda mindre glad i å mene politiske ting. Men hvis jeg skal gå i en parade og mene en eneste politisk ting så er det bare en ting jeg ikke er usikker på og det er at kjærlighet skal være en menneskerett og at man skal få velge selv hvordan man vil leve og leve ut kjønn og legning. Og de gangene jeg faktisk har stått ved siden av pride-paraden har jeg ikke gjort det av hverken stolthet eller solidaritet, men enorm takknemlighet. Det er homofile narrativer som gjør at jeg har trodd på at jeg skulle kunne finne en måte å leve på som funket for meg, og at jeg kan få tenke meg om og velge selv. Og at selv om jeg tar tidenes kjedeligste valg så er ikke alt allerede valgt for meg.

Jeg nyter å møte nye mennesker og snakke om kjæresten eller samboeren min for å ikke avsløre kjønnet, men det er bare koketteri, det er bare at jeg vil ha det rommet, de mulighetene som noen andre har kjempet for. Jeg vil ha outsiderposisjonen, men bare når det passer meg, jeg vil gjøre opprør, men ikke hvis det går på bekostning av noe som helst. Og jeg trenger aldri egentlig tenke på om det er trygt å fortelle noen jeg møter om hvem eller hvilket kjønn jeg liker å ligge med eller leie eller gå på tur med.

*

Eg har aldri kome ut av skapet som sådan. Å kome ut av skapet er jo å definere seg sjølv framfor verda, å erklære: Kjære mamma og pappa, kjære verda, eg er homo. Eller bi, pan, trans, aseksuell, metroseksuell, kva det no måtte vere. Så veit de det. Punktum, ferdig. 

Eg vil ikkje gi folk ein endeleg definisjon av meg sjølv. Eg likar å halde tinga opne. Det gir meg ein illusjon av fridom, og eg er glad i den illusjonen.

Og så synest eg det er ein privatsak, kva eg er eller ikkje er. 

Familien min fekk sjølvsagt beskjed da eg blei saman med min førre kjærast, Adam. At no hadde eg endeleg funne meg ein kjærast, og han heitte Adam og var svensk og så vidare. Men ikkje noko bullshit om kven og kva og kvifor. Dei fekk dra sine eigne konklusjonar om meg. Det ville dei gjere uansett.

*

De homofile kjærestene på film - det er de som har det jeg ønsker meg i et forhold; all nølingen, og vippingen og vinglingen, reforhandling av posisjoner.

Jeg vil også nærme meg langsomt og så plutselig gå rett på sak, løpe ut i bølgene midt på natten. Hva kan det bety at en heterofil kvinne vil være en homofil mann. Kan det hende det bare betyr at hun vil elskes sterkere? At det skal være mer på spill?

Og hvis en skeiv person ønsker at hen ikke var skeiv; kan det hende det bare betyr at hen ønsker seg mer aksept, mer rammer? At det ikke skal være så vanskelig og ensomt?

*

Til slutt vil eg berre nemne at det vart slutt med Adam etter eit par år, og ymse forsøk på å finne meg ein ny kjærast har vore fruktlause inntil vidare. Eg er altså rett og slett single igjen. Potensielle interesserte oppfordrast til å ta kontakt med Paragone-redaksjonen. Send gjerne litt info om deg sjølv og nokre bilete (anstendige), så vil du bli sendt vidare til underteikna. Kandidatar med interesse for landlege hus vil bli prioritert.