Er tatoveringer fremdeles queer?

Kort historie
Som kulturell praksis trenger tatoveringer langt ned i historiens underhud. I Egypt har arkeologer gravd frem mange tatoverte personer: blant annet kvinnelig konkubiner, en entertainer og flere prestinner (alle mumier, selvfølgelig); og i de sørlige Alpene fant man på 90-tallet snømannen Ötzi, en steinaldermann som, i likhet med den 2500 år gamle nomaden de fant i Sibir, ble hakket ut av isen. Østover mot Kina og de nordlige øyene i Japan kan man skryte på seg en rekke funn; også i Sør-Amerika, hvor inkaene, aztekerne og mayaindianerne levde, har man funnet mye bra.

Et sted som gjennom historien har blitt særlig kjent for sine store, geometriske tatoveringer, er de polynesiske øyene. Blant Maoriene på New Zealand, og på Fiji var praksisen så å si preget inn i øyboernes kulturelle vev.

Den polynesiske stilen ble plukket opp av europeiske sjøfarere som fra 1700-tallet av noen ganger lot seg «ta tu»-ere av lokale håndverkere, og på denne måten bragte praksisen med seg til Europa(1).

Tatoverte folk på sirkus
Jean Baptist Cabri, en fransk sjømann som etter sigende hadde levd sammen med en polynesisk stamme og latt seg tatovere i fjeset, var den første europeeren som oppviste sine tatoveringer for den vestlige offentligheten. Cabri ble dermed den første i lang rekke tatoverte personer på 1800-tallet som levde av å vise seg frem.

De tatoverte personene ble av og til møtt med skrekk og gru, men de vekket også genuin fasinasjon. I britiske aviser snakket man rundt 1850 om en ny «tattoo rage», en trend som startet i aristokratiet og som omsider forplantet seg til arbeiderklassens sjømenn, håndverkere og soldater.

Det gikk som regel i nautiske symboler, men noen satset også på personlige motiver som religiøse tegn og trosbekjennelser, politiske sitater og kjærlighetsløfter.

Disse motivene ble omsider perfeksjonert av amerikanske tatovører som, etter at kunstformen krysset Atlanteren like før 1900, fant opp nye elektriske apparater som gjorde jobben lettere.

Etter hvert som teknikken forbedret seg ble tatoveringer mer tilgjengelige for allmennheten. Men selv om historikere omtaler årene mellom 1900 og 1950 som «tatoveringens gullalder», markerer denne perioden også en tid hvor tatoveringer stadig vekk ble forbundet med sosiale avvikere og «freaks»(2

På 1930-tallet i USA gikk det for eksempel rykter om fattigfolk og «vanskapninger» som i desperasjonens øyeblikk lot seg tatovere fra topp til tå for å sikre seg en inntekt.

I sirkusenes omreisende menasjerier fant man, ifølge tatoveringshistorikere, en rekker rariteter som for eksempel tatoverte dverger, tatoverte kroppsbrytere, tatoverte «fruer» og tatoverte familier (hvor Frank og Annie Howard står igjen som de mest kjente)(3).

Et symbol på frihet
Til tross for «freak show»-enes fremvekst, forble sjømannen tatoveringskunstens fremste representant i mellomkrigstiden, noe som gjorde tatoveringer til et emblem for maskulin frihet og omflakkende singelliv. Sjømenn tilbragte nemlig store deler av livet til havs, og da var de kun sammen med menn. Derfor kan man forstå at mange av mannskapet, så snart de la til kai, søkte seksuell forløsning på bordell.

For sjøfarende menn var tatoveringer en måte å minnes livet på reise. Men slik historikere på feltet opplyser, var de ikke spesielt kreative i valget av motiver. Det som gikk igjen var
dødssymboler (som dødningsskaller og mannen med ljåen), rovdyr (som pantere, ørner, slanger etc.) og «huladamer» som «danset» på armen når man strammet biceps.

«Gale kjeltringer»
Det sies at tatoveringssalonger blomstrer i krigstid(4). Men andre verdenskrig gjorde lite for å løfte tatoveringskunsten opp fra dumpa.

Blant akademikere i etterkrigstiden var det stadig flere som påpekte en sammenheng mellom tatoveringer på den ene siden, og mental lidelse og sosiale tilpasningsproblemer på den andre. For den som ønsker å ønsker å fordype seg i etterkrigstidens medisinske og sosiologiske diskurs rundt tatoveringer anbefaler jeg Richard S. Post sin artikkel fra 1969 (se fotnote), som påpekte sammenhengen mellom tatoveringer og personlighetsforstyrrelser(5). I artikkelens litteraturlisten fant jeg også mye bra, for eksempel: John Burmas artikkel om «Self-Tattooing Among Delinquents» (1959); Albert Parrys «Tattoing Among Prostitutes and Perverts» (1934); Otakar Pollak og Elizabeth McKennas «Tattooed Psychotic Patients» (1945) og en artikkel fra 1959 om hvordan tatoveringer kunne «hjelpe politiet med å fange kjeltringer.»

Slik disse titlene antyder, var tatoveringer spesielt vanlig blant innsatte i fengsel. Helt siden antikkens Hellas har mennesker brukt tatoveringer og svijern for å «stigmatisere» (ordet er avledet fra det greske ordet stizein som betyr «å tatovere») folk i fangenskap. Grekerne brennmerket særlig slaver for å gjøre det mulig å identifisere dem på rømmen. I Japan på 1700-tallet var det tyver og kjeltringer som fikk svi.

Siden tatoveringer ble forbudt i Japan i 1872(6), har de dessuten vært forbundet med gjengkriminalitet (det er en fin wikipedia-artikkel om den japanske «Yakuzaen» for de som vil lese mer om dette). Medlemmer av kriminelle bander tok tatoveringer for å uttrykke tilhørighet og status.

Innsatte i sovjetiske og amerikanske fengsler lot seg også tatovere, men av litt andre grunner. Det har blitt sagt institusjonaliserte personer, fordi de ble fratatt de fleste materielle symboler på personlig identitet, brukte tatoveringer for å vise hvem de var(7). Men det blir også sagt at fanger tatoverte seg fordi det var det som var vanlig i fengsel, eller fordi de kjedet seg.

Tatoverte personer bak lås og slå måtte dessuten ty til andre teknikker enn folk ellers, og dette ga fengselstatoveringene et eget særpreg. Tatoveringene bestod ofte av enkle, svarte linjer uten sjattering. En gammel metode gikk ut på å blande sammen knust bly eller aske (fra sigaretter, brent papir, eller liknende) med spytt eller vann, og stikke den pigmenterte blandingen inn i huden med synål, barberblad eller det som var (8). Dette gjorde selvfølgelig vondt, men fangene oppnådde ganske så kunstferdige resultater. (Hvis du følger linken får du se noen av de utrolige tatoveringene som ble gjort av tvangsarbeidere i de sovjetiske Gulaug-leirene, http://fuel-design.com/russian-criminal-tattoo-archive/photographs/; hvis du vil se flere tatoveringer fra meksikanske fanger kan du google «chicano tattoo»)

Homoseksuelle
I den akademiske litteraturen om tatoverte fanger dukket noen av de første referansene til tatoverte homoer opp. En lege fortalte Richard Post at dersom en person tatoverte «TRUE LOVE» på knokene, var dette et sikkert tegn på at vedkommende var homoseksuell(9).

Etter andre verdenskrig så man store kulturelle og demografiske forandringer i USA, hvor økonomien og urbaniseringen skøyt fart. Dette fikk homokulturen i de store byene til å vokse og bli mer spesialisert.

Mange unge på denne tiden, særlig veteraner som hadde tjenestegjort under krigen, følte seg fremmedgjort av etterkrigstidens kjedelige konformitet. Dette ser man gjennom fremveksten av motorsykkelgjenger på vestkysten, et fenomen som snart spredte seg til hele landet.

Hollywood-ikoner som James Dean og Marlon Brando ble symboler på 50-tallets ungdomsopprør. Sistnevnte gjorde suksess i The Wild Ones, en film fra 1953 hvor filmstjernens rollekarakter terroriserer en amerikansk småby på sin motorsykkel. Den unge rebellens oppvisning av manndomskraft gjorde inntrykk på mange menn, spesielt homofile, som utover 60- og 70-tallet hadde Brando som estetisk forbilde.

«Lærhomoenes» Brando-inspirerte stil var ofte komplementert med tatoveringer som, gjennom den historiske forbindelsen til sjøfolk og arbeiderklassemenn, understreket de skeive motorsyklistenes «manndom». På denne måten inngikk tatoveringene i lærhomoenes semiotiske krigføring mot de feminine (homoseksuelle) stereotypene som var vanlige på denne tiden.

Samtidig brøt motorsyklistenes estetikk med den tradisjonelle arbeiderklassens noe lystige og patriotiske stil. Gjennom valg av motiver som Harley-Davidson-motorsykler, «V-motorer», hakekors og cannabisblad, samt sitater som «FTW» og «Born to Lose», ga MC-folket samfunnet en lang finger.

Tatoverte personers status som rebeller ble dessuten formalisert ettersom at flere amerikanske stater i etterkrigstiden gjorde praksisen ulovlig. I New York var tatoveringer forbudt mellom 1961-1997 fordi man mente at nålene medvirket til spredning av Hepatitt B. Praksisen holdt seg likevel gående, men under strengt hemmelige forhold. Det fortelles blant annet om en tatovør i East Village, et innvandrerstrøk på nedre Manhattan, som frem til 90-tallet ba alle kunder ringe fra en payphone for så å bli eskortert inn i salongen(10).

Hyperseksualitet og primitivisme
De offisielle forbudene styrket tatoveringens verdi som motkulturelt symbol. På 60-tallet tok stadig flere hippier tatoveringer, og denne moten ble videreført på 70-tallet, hvor stadig flere (og aldrende) representanter for «baby boom»-generasjonen la seg under nålen for å «innskrives» i den seksuelle revolusjonen(11). Ikke bare hadde tatoveringskunsten—som plutselig ymtet om en slags glamour—forplantet seg til middelklassen, men middelklassefolkenes frimodige oppvisning av tatoveringer på diskoteker og badehus gjorde tatoveringen til et symbol på sex og frigjøring.

Den seksuelle symbolikken ble forsterket gjennom tatoveringens historiske forbindelse til primitive samfunn, mennesker som «levde i pakt med naturen».

«Tribal tattoos», som var laget etter polynesisk mønster, og som oppstod i den homofile sexkulturen på 70-tallet, slo raskt an blant unge middelklassefolk på 80-tallet, særlig «punkere» som fant ut av at disse tatoveringene var såpass enkle at man kunne lage dem selv(12).

Samtidig ble tatoverte personer stadig mer investert i valget av motiver, som ofte ble utformet i henhold til den tatoverte personens individuelle smak. Mens tradisjonelle tatoveringer hadde et mer sjablongmessig preg, skulle tatoveringen på 70- og 80-tallet uttrykke personlig stil og individualitet.

Tatoveringers seksuelle signaleffekt var likevel ikke til å komme unna. Tatovøren Samuel Steward, for eksempel, førte på begynnelsen av 50-tallet en logg over de om lag femti tusen tatoveringene han utførte. Basert på de innsamlede opplysningene identifiserte han 32 mulige motivasjoner for å ta tatovering, og 25 av disse var, ifølge tatovøren, i hvert fall delvis «seksuelle»(13).

Tatoveringer ble her forbundet med masochisme (med referanser til tatovørens ubønnhørlige nål), ekshibisjonisme (Steward opplyser at mange menn plasserte tatoveringen på venstre arm sånn at den tatoverte armen kunne henge ut av vinduet mens de kjørte bil) og narsissisme (i uformelle oppfølgingssamtaler innrømmet hundrevis av Stewards kunder at det første de gjorde etter at de hadde tatovert seg var å «sette seg foran et speil og masturbere»).

Disse tilbøyelighetene har ofte opptrådt samlet, slik vi har sett hos en del homofile pornoskuespillere, en yrkesgruppe som for øvrig rommet et stort antall tatoverte personer(14).

Konklusjon der jeg spør om tatoveringer fremdeles er queer?
Den seksuelle revolusjonen ga med andre ord tatoveringskunsten og tatoverte personer en skikkelig oppsving. Men selv om å tatovere seg har blitt mer vanlig siden 70- og 80-tallet (kanskje kan man si at det har blitt konvensjonelt?) ser man likevel at dagens tatoveringer bærer «preg» av sin lange og kronglete historie.

Motehistorikeren John Harvey, som har skrevet en hel bok om fargen svart, skriver at svart har vært brukt i så mange kulturelle sammenhenger og gjennomgått så mange historiske faser at svarte ting umulig lar seg definere. Gjennom sine motstridende referanser til begreper som eleganse, anonymitet, samt makt og død, er fargen grunnleggende flertydig.

«Tings betydning forandrer seg,» skriver Harvey når han reflekterer rundt hvordan historien preger gjenstandene vi omgås til daglig, «men gamle betydninger henger ofte igjen, som en gammel og sta flekk.»(15).

Sånn er det kanskje også med tatoveringer, som i likhet med fargen svart er preget av noe dypt og underfundig. Slik jeg har argumentert for innbefatter dagens tatoveringer en rekke motstridende begreper: Alt fra frihet og individualisme til «tribalisme», fangenskap og stigmatisering. Og det som tidligere var forbundet med sosiale avvikere og «freaks» har i dag blitt vanlig i visse kretser—ja, til og med inn. Likevel har tatoveringen tilsynelatende beholdt noe av sitt opprinnelige preg, en historisk flerstemmighet. Og kanskje er det nettopp denne flerstemmigheten som gjør det mulig å spørre om tatoveringer fremdeles er queer?

Jeg overlater dette spørsmålet til tatoverte personer, som hver for seg skal få gjøre seg hørt i symfoni med sine polyfone tatoveringer. Gjennom tatoverte personers orkester skal vi få vårt svar.

Bibliografi/Sluttnoter:

1 All informasjonen i dette avsnittet er funnet i Clinton Sanders, Customizing the Body the Art and Culture of Tattooing (Philadelphia: Temple University Press, 1989), 13–15.

2 Margo DeMello, Bodies of Inscription: A Cultural History of the Modern Tattoo Community (Durham, NC: Duke University Press, 2000), 63.

(3) Sanders, Customizing the Body the Art and Culture of Tattooing, 18.

(4) Samuel M. Steward, “The Mystique of the Tattoo,” in Long Road to Freedom: The Advocate History of the Gay and Lesbian Movement, ed. Mark Thompson (New York: St. Martin’s Press, 1995), 204–5.

(5) Richard S. Post, “The Relationship of Tattoos to Personality Disorders,” The Journal of Criminal Law, Criminology, and Police Science 59, no. 4 (December 1968): 516–24.

(6) “From Punishment to Pride: A Brief History of Japanese Tattoos,” Antithesis Journal, accessed April 16, 2021.

(7) Robert B. Edgerton and Harvey F. Dingman, “Tattooing and Identity,” International Journal of Social Psychiatry 9, no. 2 (April 1963): 143–53.

(8) Post, “The Relationship of Tattoos to Personality Disorders,” 518.

(9) Post, 519.

(10) Randy Kennedy, “City Council Gives Tattooing Its Mark of Approval,” The New York Times, February 26, 1997, sec. New York.

(11) DeMello, Bodies of Inscription, 67.

(12) DeMello, 86–89.

(13) Steward, “The Mystique of the Tattoo.”

(14) John Mercer, “Coming of Age: Problematizing Gay Porn and the Eroticized Older Man,” Journal of Gender Studies 21, no. 3 (September 1, 2012): 319.

(15) John R. Harvey, Men in Black (Chicago: University of Chicago Press, 1995), 13.

Er tatoveringer fremdeles queer?

Skeivt essay

Björk talking about her TV