De «progressive» land: Zanele Muholi og Ane Lan

Illustrasjon av OMPF Design. Refererer til bildet Aftermath fra serien “Only Half the Picture” av Zanele Muholi.

Hva har Sør-Afrika og Norge til felles? Begge er på deres respektive kontinent sett på som  vel-etablerte land og forkjempere for menneskerettigheter. De er også hjem til mennesker som definerer seg selv som LHBTIQ. Denne teksten setter et kritisk øye på hvordan tilsynelatende progressive land oppfatter og behandler skeive mennesker, og hvordan kunst, og da spesielt portretter, kan være med på å endre dette synet.

Sør-Afrika er et av de mest progressive landene i Afrika. Deres grunnlov beskytter mot diskriminering på grunnlag av kjønn og seksualitet; flere forskrifter gir LHBTIQ-personer tilgang til adopsjon, giftemål og medisinsk hjelp til kjønnskorrigering. Likevel ser vi en stor forskjell mellom myndighetenes lover og den faktiske holdningen blant befolkningen, og til tider også til myndighetene selv. I en sosial setting blir homofile sett på som «u-afrikanske», og de blir støtt ut av samfunnet. Man ser fortsatt tilfeller av «korrigerende» eller «helbredende» voldtekter, hvor en lesbisk, homofil eller transseksuell person blir seksuelt overfalt i et forsøk på å «kurere» dem.¹ Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Luleki Siwe, ser man opptil ti «korrigerende» voldtektssaker i Sør-Afrika hver uke.²

Sør-Afrika er et av de mest progressive landene i Afrika. Deres grunnlov beskytter mot diskriminering på grunnlag av kjønn og seksualitet; flere forskrifter gir LHBTIQ-personer tilgang til adopsjon, giftemål og medisinsk hjelp til kjønnskorrigering. Likevel ser vi en stor forskjell mellom myndighetenes lover og den faktiske holdningen blant befolkningen, og til tider også til myndighetene selv. I en sosial setting blir homofile sett på som «u-afrikanske», og de blir støtt ut av samfunnet. Man ser fortsatt tilfeller av «korrigerende» eller «helbredende» voldtekter, hvor en lesbisk, homofil eller transseksuell person blir seksuelt overfalt i et forsøk på å «kurere» dem. Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Luleki Siwe, ser man opptil ti «korrigerende» voldtektssaker i Sør-Afrika hver uke.

Zanele Muholi står frem som en av de viktigste stemmene innen kampen for LHBTIQ-menneskers rettigheter i Sør-Afrika, med sine fotografier som refererer til - og kritisk revurderer - tradisjonelle oppfatninger om kjønn og seksualitet. Hun viser hvordan man kan bruke det visuelle til å fremme en inklusiv logikk om tilhørighet. Gjennom kunst forteller hun historier om hvordan mennesker forholder seg til samfunnet og nasjonen i sin helhet. Muholi forsøker å foreslå en annen måte å se på og forholde seg til det svarte LHBTIQ-samfunnet, og dermed også endre lærde konvensjoner. Dette kan man for eksempel se på måten hun fotograferer. Bildene viser en følelse av tilhørighet i en hverdag som ellers preges av trusler og frykt. Muholi sier selv at hennes mål er å markere, kartlegge og preservere LHBTIQ-bevegelsen gjennom visuelle historier,

Det skeive samfunnet Muholi her representerer har et ønske om å bli «sett» på en måte som politiserer seerens syn på dem. Muholi har gjennom sin kunstnerkarriere, som i sin aktivistkarriere, fokusert på denne visualiseringen gjennom å sirkulere sine kunstverk i galleri- og museums-scenene rundt om i verden. Hun har vunnet flere priser for sin kunst, og for sitt arbeid innen seksuelle studier i Afrika. Muholis verk har skapt store reaksjoner blant hennes landsmenn. Hun har blitt utsatt for innbrudd der alt arbeidet hennes har blitt stjålet, og kunsten hennes har blitt kalt «umoralsk, støtende og mot nasjonsbygging» av den tidligere kunst- og kulturministeren Lulu Xingwana.³

Illustrasjon av OMPF Design. Refererer til bildet Zukiswa Gaca fra serien “Faces and Phases” av Zanele Muholi.

Muholis portretter virker ved første øyekast som tilsynelatende u-kontroversielle og vakre bilder. Serien Faces and Phases viser svart-hvitt portretter av lesbiske og transseksuelle sør-afrikanske kvinner, som stirrer intenst inn i kameraet. Seriens politiske handling ligger nettopp her; å utfordre seeren til å holde øyekontakt med modellene og akseptere deres eksistens.⁴ Den hverdagslige scenen disse kvinnene oppholder seg i, gir både fokus på den daglige trusselen kvinnene lever med, men utfordrer også seeren til å se på motivene som noe normalt og ikke sensur-krevende. «Subversive resistance» er ifølge kunstner og forfatter Deborah Willis en metafor for strategier der man produserer visuelle bilder for å motvirke dominerende meninger og stereotypier.⁵ Det fungerer ved å tilby et alternativt syn, og man ser som oftest dette i form av nyanserte presentasjoner av en selv og samfunnet.

Andre av Muholis verk tenderer mot å trekke oss rett inn i en politisk samtale. Serien Only Half the Picture gir oss et innblikk i en voldelig og smertefull verden. Bildet Aftermath viser en kvinnekropp fra navlen ned til knærne. Blikket vårt trekkes umiddelbart til det store arret denne kvinnen har langs sitt venstre ben. Bildet viser det umiddelbare etterspillet etter en voldtekt, en overlevelse. Vi har ingen innblikk i personens identitet, og Muholi gir oss heller ingen hint i tittelen. Som et politisk bilde er det høyst effektivt. Det bringer en form for empati og bevissthet rundt emnet uten å måtte skape et ansikt for saken.⁶ Man blir også tvunget til å ta del i en samtale om menneskeverd og ta stilling til såkalte «korrigerende» voldtekter. Ved å bekrefte eksistensen av personene portrettert, bekrefter man også de fryktelige handlingene gjort mot dem.

Skammen over en seksuell legning som står i kontrast til den heterofile, stammer ifølge sør-afrikanere fra det vestlige samfunn.⁷ Det er velkjent at Europa i århundrer har invadert og kolonialisert asiatiske, søramerikanske og afrikanske land og nasjoner. Medbrakt hadde europeere vestlige tanker og ideer som var ukjente for den lokale befolkningen, deriblant våre heterofile idealer.⁸ Kilder angående Afrikas samfunn og kultur før kolonialismen er manglende, så europeernes tekster og kommentarer fra denne tiden gir oss et sjeldent innsyn, om ikke et forutinntatt innsyn, på det afrikanske folkets oppførsel. Europeerne møtte flere tilfeller av «flytende seksualitet» i sine erobringer av Afrika, og det ble satt i gang en aksjon for å «stramme inn» folkets seksualitet. De beskriver afrikanerne som deltakere av «foulest crimes», «unnatural damnation» og «detestable vices».⁹ Det er derfor ikke vanskelig å tro at Sør-Afrikas strenge heteroseksuelle preferanse og binære syn på kjønn kan tilegnes kolonialismens import av ideologier, og ikke minst den høyst patriarkalske kristendommen som i dag er den offisielle religionen i landet.

Et interessant fenomen er vår vestlige respons på den type lidelse som i liten grad er relevant i vår egen hverdag. Brudd på menneskerettigheter og dårlig livskvalitet i fjerne land, eller blant mennesker utenfor vår sirkel, er noe som i vesten, og her i Norge, utløser lite empati. Våre privilegier som hvite, rike mennesker hindrer oss fra å skape en varig empatisk respons til bilder som viser smerter, krig og lidelse.¹⁰ Dette stammer delvis fra distansen mellom «oss» og «dem», men man kan også argumentere for at overstimulering av visuelle inntrykk fra nyheter, sosiale medier og reklame har herdet oss og gjort oss noe blasert i møte med andres lidelse. «Oss og dem»-problematikken viser seg i utallige temaer og diskurser. Tankegangen handler om en forestilling der visse personer eller folk er satt i såpass stor avstand fra «oss» at man ikke kan sammenlignes.¹¹ Denne fremmedgjørelsen skaper etiske dilemmaer om hvorvidt vår innvirkning eller sympati er påkrevd. «De andres» problemer bør løses av «de andre».

Det virker tåpelig å antyde at i-land har de samme problemene som u-land i møte med LGBTIQ-rettigheter. Bakerieiere som nekter å servere homofile par og diskusjoner om transpersoner skal spille for dame- eller herrelaget i OL kan på ingen måte måle seg med de tidligere nevnte «korrigerende» voldtektene. Norge er i seg selv et veletablert land, som fører an innen demokratiske lovendringer og menneskeverd. Likevel ser vi at den delen av norsk kunst som kan samles under paraplyen «LGBTIQ-aktivisme» er betydelig. Hvorfor det? Vi er da milevis unna dette helvete homofile opplever i Muholis verk? Dessverre så finnes det alltid noe som blir feid under teppet, uansett hvor veletablert man er. Vi har sett at selv om en nasjon er progressiv på papiret, så betyr det ikke nødvendigvis at den generelle befolkningen forfekter disse verdiene i sin hverdag.  

Norge har i mange år sett på legning og kjønn som irrelevant innen kriminalitetsbekjempelse.¹² Dette har ført til manglende samhørighet mellom saker, og ikke minst til mangel på handling. Ikke før nylig begynte Statistisk sentralbyrå (SSB) å utrede forskning rundt LHBTIQ-personer.¹³ En hatkrimgruppe ble etablert så sent som i 2015, og Oslo politidistrikt ga i 2020 ut en rapport som viser at hatkriminaliteten i hovedstaden økte med 94% fra 2015 til 2019. Saker der hovedmotivet for handlingen var LHBTIQ-grunnet utgjorde i 2019 hele 20% av all hatkriminalitet i Oslo.¹⁴ Dette er urovekkende tall med tanke på at dette kun omfatter anmeldte saker, og det forventes store mørketall. Tallene før 2015 kan bare spekuleres i. Oslo politidistrikt kom også med en sterk oppfordring til å inkludere et bedre vern for transpersoner i straffeloven. Ifølge Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) opplevde 43% av ikke-heterofile diskriminering det siste året, og de fører også en statistikk som viser at skeive har dårligere livskvalitet enn den generelle befolkningen.¹⁵ I Norge er det derfor mangel på handling som fører til brudd på menneskerettighetene.

Illustrasjon av OMPF Design. Refererer til bildet Mother and Child fra serien “FØDSEL” av Ane Lan.

Det er ikke ukjent at transseksualisme i mange land har havnet litt i bakleksa i kampen for likeverd, og dette kan også bli sagt om det norske samfunn. Uansett hvor fremoverlente vi tror vi er for homofiles rettigheter når det gjelder for eksempel giftemål og adopsjon, kan vi ikke skryte like mye av hva vi har gjort for det transseksuelle samfunnet i Norge. Diskusjoner om navneendringer, kjønnskorrigering og om hvem som skal få gå på dametoalettet er fortsatt sensitive og tabubelagte temaer der meningene er mange. Selv innen LHBTIQ-samfunnet ser vi en tendens til å utelukke eller rett ut fornekte transseksualisme, og det er blitt forsøkt å reklamere for «korrigerende terapi» til transbarn og deres fortvilte foreldre.¹⁶ Tydeligvis står ikke «oss og dem» så langt unna hverandre som vi liker å tro.

Kunst utgjør et viktig virkemiddel i kampanjer som søker å vekke en respons i oss. Meningen i bilder er alltid noe man leter etter, og kunst inviterer oss til å tenke og reflektere over hva vi ser. Siden samfunnet er organisert på en måte som kan være vanskelig å endre, må man finne måter å utfordre samfunnet på og oppfordre til endring. Det kan være mer effektfullt å fremstille politiske og etiske temaer i et kunstverk enn i de tidligere nevnte reklamer, nyhetssendinger og sosiale medier.¹⁷

Her ser vi norske kunstnere gjøre en innsats for å revurdere synet samfunnet har på kjønn og kjønnsroller. Kunstneren med aliaset Ane Lan, Eivind Reierstad, har i flere år jobbet med temaer som seksualitet, identitet og kjønn. Et eksempel på dette er prosjektet Fødsel, hvor han utforsker forholdet mellom representasjon av kjønn og fødsel gjennom iscenesetting.¹⁸ Hvordan vil fremtidens syn på kjønn se ut? Dette prøver Lan å svare på via ulike installasjoner, fotografier, video og tegninger. Bildet Mother and Child virker ved første øyekast relativt ukontroversielt. Som hos Muholi er det et vakkert portrett av en kvinne, men når vi ser nærmere etter oppdager vi at kvinnen ikke er en kvinne i det hele tatt; det er en mann. Han ser ømt ned på barnet han har i sine armer, som en nybakt mor. Lan trosser sin egen biologi og ser for seg en verden der «moderlig» ikke nødvendigvis må være begrenset til kvinnen.¹⁹ Maternitet fremstilles som en funksjon, ikke som noe kjønnsdefinert.

Illuastrasjon av OMPF Design. Refererer til bildet nr. 6 fra serien “PACTO FEMININUM” av Ane Lan.

Prosjektet Fødsel omhandler også et videoarbeid som har som mål å tvinge seeren til å gi slipp på etablerte «sannheter». Birth viser Lan som fødende kvinne i et sykehus. Videoen beskriver noe som i vår verden er biologisk umulig, men som kunstneren her vil trosse i et ønske om å selv oppleve hvordan det ville vært å føde et barn. Kunstverket består av to videoer, der den andre videoen viser en «ekte» kvinne i samme situasjon. Det stiller spørsmål ved hvorfor vi oppfatter disse videoene som forskjellige, og svaret på det ligger rotfestet i samfunnet, i tradisjoner, og i kjønnsroller. Den gjengse oppfatningen blant majoriteten av verdens befolkning er fremdeles at det er kvinner som føder barn, PUNKTUM. Et mer interessant spørsmål kunne derfor vært når eller i det hele tatt om vi kommer til å se på Lans to videoer med samme øyne. Vil vi komme til et punkt der det føles helt naturlig at kvinner og menn ligger side om side i fødestuen? For om man ser klinisk på det, er det jo fullt biologisk mulig for transseksuelle menn å få barn. Og hvem er vi til å nekte et menneske å oppleve det å føde, om det er noe hen ønsker og er i stand til, uansett kjønn? Utfordringen ligger i scenarioer som er predominant kvinnelige. Man kan forestille seg ubehaget en transseksuell muligens føler i et miljø der ansatte så vel som «de andre» mødrene har forventninger til utseende og familiedynamikk. Lans kunstverk ber oss gi slipp på våre sosiale forestillinger om hva en kvinne skal være og hvordan hun skal se ut. Det ber oss revurdere omsorgspersonen som kvinne.

PACTO FEMININUM tar den sosiale konstruksjonen om hva som er kvinnelig et steg videre, der Lan tar på seg rollen som det kvinnelige offer. Kjønnsskille blir enda mer utydelig siden poenget som så ikke ligger i det fysiske, men i det mentale. Via ulike scenarioer utforsker han den «psykologiske kvinnen» i et forsøk på å forstå og utfordre skillet mellom kjønnene.²⁰ Seerens evne til å reagere i samsvar med sine egne fordommer blir stilt på prøve. Man er ment til å føle ubehag i møte med slike overveldende sensitive følelser utført av en mann som tydelig er kledd i kvinneklær. «Kvinnene» stirrer intenst inn i kameraet. Ansiktsuttrykkene viser til en indre smerte som man ikke kan beskrive med ord. Øyekontakten tvinger seeren til å forholde seg til karakterene og den emosjonelle tilstanden de er i. Til slutt blender Lan inn i karakterene sine, kjønnet blir udefinerbart og vi sitter igjen med noe som ikke bare viser kvinnen som offer, men menneskelig lidelse i sin helhet.

Disse «progressive» land er nok ikke så flinke til å gjemme sine fordommer som de skulle ønske. Både Sør-Afrika og Norge viser tydelig fremgang i sine lovverk og forskrifter som i teorien skal beskytte minoriteten i landene, men dessverre er dette ofte bare ord skrevet på papir. Den aktuelle hverdagen til mennesker innenfor LHBTIQ-samfunnet i begge land er langt fra akseptabel, på mange ulike måter. «Korrigerende voldtekt» og «korrigerende terapi» er ord man skulle ønske ikke fantes i det 21. århundre men som det er tydelig at fortsatt blir utført i enkelte såkalte veletablerte land.

Kunsten utfordrer de syn på samfunnet vi er så vant til å leve med. Den får oss til å revurdere kulturelle oppfatninger som vi muligens ikke har tenkt så mye over før. Både Muholi og Lan tar opp temaer som ikke bare setter spørsmålstegn angående menneskerettigheter, seksualitet og kjønn på et personlig nivå, men også på et nasjonalt og globalt nivå. Spørsmålet er vel om noen har tenkt å gjøre noe med det.

Noter:

1. Natasha Bissonauth, «Zanele Muholi’s Affective Appeal to Act», Photography and Culture 7, nr. 3 (2014): 239-251. https://www-tandfonline-com.ezproxy.uio.no/doi/pdf/10.2752/175145214X14153800234801?needAccess=true

2. Charlayne Hunter-Gault, «Violated Hopes: A nation confronts a tide of sexual violence», New Yorke, n.d. 2012. https://www.newyorker.com/magazine/2012/05/28/violated-hopes

3. Bissonauth, «Zanele Muholi’s Affective Appeal to Act», 242.

4. Raél Jero Salley, «Zanele Muholi’s Elements of Survival» African Arts 45, nr. 4 (2012): 58-69. https://www-jstor-org.ezproxy.uio.no/stable/41721405?seq=1#metadata_info_tab_contents

5. Deborah Willis, «The Sociologist’s eye: W.E.B. DuBois and the Paris Exposition», i A small Nation of People: W.E.B. DuBois and African American Portraits of Progress (Washington DC: Amistad Books and the Library of Congress, 2003), 52-60.

6. Bissonauth, «Zanele Muholi’s Affective Appeal to Act», 245.

7. Henriette Gunkel, The cultural politics of female sexuality in South Africa. New York: Routlendge, 2010.

8. Bissonauth, «Zanele Muholi’s Affective Appeal to Act», 241.

9. Stephen O. Murray, Will Roscoe, Marc Epprecht, Boy-Wives and Female Husbands: Studies in African Homosexualities. Albany: State University of New York Press, 2021.

10. Michael J. Shapiro, «Slow Looking: The Ethics and Politics of Aesthetics» Millennium: Journal of International Studies 37, nr. 1 (2008): 181-197. https://journals-sagepub-com.ezproxy.uio.no/doi/abs/10.1177/0305829808093770

11. Jerry Muller, «Us and them: The enduring power of ethnic nationalism» Foreign Affairs 97 (2008): 9-14. https://www.researchgate.net/publication/296953042_Us_and_them_The_enduring_power_of_ethnic_nationalism

12. Dag Øistein Endsjø, «I Kjønnets Grenseland: vestens relative menneskerettighetlsbegrep», Nordic journal of Human Rights 19, nr. 4 (2001): 81-80. https://www-idunn-no.ezproxy.uio.no/ntmr/2001/04/i_kjonnets_grenseland_-_vestens_relative_menneskerettighetsbegrep

13. Karin Hamre Gram, «1 av 3 skeive lite tilfreds med egen psykisk helse» Statistisk Sentralbyrå, 26. januar, 2021, https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/1-av-3-skeive-lite-tilfreds-med-egen-psykisk-helse

14. Oslo politidistrikt, Hatkriminalitet: anmeldt hatkriminalitet 2019, mars, 2020, https://www.politiet.no/globalassets/dokumenter/oslo/rapporter/anmeldt-hatkriminalitet-oslo/Anmeldt-hatkriminalitet-i-Oslo-2019

15. Bufdir, Hatkriminalitet og diskriminering, 2020, https://bufdir.no/Statistikk_og_analyse/lhbtiq/Hatkriminalitet_og_diskriminering/

16. Den lesbiske kunstneren Tonje Gjevjon er oppretter av nettsiden tryggikroppen.no. Per dags dato er nettsiden lagt ned. Reaksjoner på nettsiden og uttaleser fra Gjevjon kan leses her: https://www.dagbladet.no/kultur/skremmende-holdninger-mot-transpersoner-fra-norske-terf-feminister/70021158 , https://www.dagbladet.no/kultur/transfobi-pa-norsk/68542171 og https://www.dagbladet.no/kultur/kjonn-er-ikke-en-folelse-bent-hoie/67497701

17. Shapiro, «Slow Looking: The Ethics and Politics of Aesthetics», 189.

18. Ane Lan, Fødsel, 2013, http://anelan.com/F%C3%98DSEL%20presentation.pdf

19. KNIPSU, BIRTH, hentet 13. mai, 2021, https://knipsu.no/events/anelan/

20. Ane Lan, PACTO FEMININUM, n.d., http://anelan.com/PACTO%20FEMININUM%20presentation.pdf