Av Sara Andersen

Ved fjorden
Hun sitter utenfor kaféen med varm drikke på bordet. Det er slutten av november, og ferja jeg skulle med er på vei ut fjorden. Dagslyset svinner, det ryker fra koppen hennes og et stearinlys flimrer i vinden. Lyset fra innsiden faller som gullglitter over henne. Jeg syns hun er underlig vakker. Hun holder kroppen stille, bare øynene beveger seg. Og hendene hennes, når hun blar over til neste side i en bok hun holder i hendene. Plutselig får ansiktet hennes et helt nytt drag. Albuene havner på bordet og hun lener kroppen framover. Hun slutter brått å bla, leser i stedet samme side en gang til. To ganger. Så blar hun over til neste side, mens hun retter ryggen og smiler for seg selv. Hun har ennå ikke rørt koppen, det ryker ikke lenger fra den. Hun ser aldri opp fra boken, og jeg ser aldri bort. En ny ferje er på vei inn fjorden.

I skje

Du og jeg, vi burde ha ligget i skje

Varmet hverandre mens regnet falt utenfor

Du i den blomstrete gule kjolen

Jeg i den lyseblå

Brudeseng

Håret ditt var brunt som kastanje, og huden din rødmet så fødselsmerket på låret ditt gikk i ett med resten. Solen, kjærligheten, heten. Lukker jeg øynene kjenner jeg hjertet mitt banke like raskt som da. Issoleiene blomstret slik vi blomstret, og brudekjolene våre lå i en og samme haug. Sammen, som vi lovet hverandre å være sammen. Fra setra hadde vi løpt barbeinte på stien opp lia, gjennom dvergbjørk, til vår brudeseng av rødlyng. Du knepte opp kjolen min, løftet håret mitt over til en skulder og lot hendene dine kjærtegne kroppen min. Du bærer grått hår nå, og det bølger som en stri elv når jeg lar det spille mellom fingrene mine. Neste sommer vil issoleiene blomstre igjen, og ennå er ikke vi avblomstret. Brudekjolene henger i det gamle klesskapet. De henger sammen, som vi lovte å være sammen.

Av Sara Andersen

I møte med deg

Jeg undrer, i møte med deg, hvor er mennesket i meg? 

Vil ryggraden holde meg oppreist? 

Jeg spør, i møte med deg, vil du kun se forbi meg?

Og om du kikker på meg, 

vil jeg greie å holde blikket ditt?

Jeg vet, i møte med deg, så vil frykten nære meg

Sårbarhet 

Vet ikke om jeg bærer 

sårbarheten

eller om den bærer 

meg.

Å holde skjult 

uten å ta på seg en 

maske.

Å holde skjult 

for å gjemme seg i stillheten, i det 

indre som ikke skinner