Kinn mot kinn: Nikolai Ulfstens sjømenn
Nikolai Ulfsten, På dekk, uten år. Blyant på papir, 22 x 30 cm. I forfatterens eie.
Nikolai Ulfsten (1854-1885) er mest kjent for sine Jær-landskaper og “orientalistiske” motiver fra Nord-Afrika. Ulfsten har også etterlatt seg mange skisser, ikke minst av sjømenn ombord på seilskuter. Jeg er så heldig at jeg eier en av disse tegningene selv (fig. 1).
I denne udaterte skissen ser vi fire menn ombord på ei skute. Jeg er usikker på om dette er besetningsfolk eller passasjerer, eller en blanding. Tre av de har luer som kan tyde på at de tilhører den maritime sfæren. Personen til venstre er derimot i sivil. Han sitter med bein og armer i kryss og gjenlukkede øyne og får seg en hvil. De to som sitter sammen med ham på benken leser oppslukt i hver sin bok, mens den stående karakteren enten ser på disse, eller er i egne tanker. Det vi får presentert i dette bildet er et homososialt rom; altså en arena i samfunnet som, med få avvik, kun er tilgjengelige for menn. Det moderne vestlige samfunnet er kjønnsdelt, med skrevne og uskrevne regler om hvem som har tilgang eller ikke til forskjellige steder utenfor hjemmets fire vegger. Typiske homososiale rom er tradisjonelt militæret, forretningslivet, sport og idrett, akademia, kunsten og de maritime institusjonene. I flere av disse arenaene ble også det mannlige brorskap dyrket og utviklet gjennom diverse sosiale ritualer og aktiviteter. Det er for eksempel i militæret gutten blir en “mann”. I Ulfstens tegning får vi ikke et innblikk i testing eller utvikling av manndom, men en rolig stund med mer myke aktiviteter, som dagdrømming og boklesing.
Nikolai Ulfsten, Fra Middelhavet, uten år. Blyant på papir. Nasjonalmuseet, Oslo. NG.K & H. A 05375. Foto: JL. Kilde: Hild Sørby, Nicolai Ulfsten (Oslo: Messel, 1997), 65.
En tegning fra Ulfstens ferd gjennom Middelhavet på vei mot Egypt viser på eksemplarisk vis skuta som et homososialt rom (fig. 2). Det er søndags ettermiddag og på dekk ser vi ni menn mer eller mindre involvert i sosialt samvær. Én mann spiller trekkspill, én spiller fløyte, to par danser, og tre holder seg i bakgrunnen. Det mest oppsiktsvekkende for dagens øyne er de to dansende parene. Dette er en oppførsel som i dag blir sett på som skeiv og homofil. I dag er det er utenkelig at to heteroseksuelle sjømenn svinger seg i valsen – i så fall gjør de det med humor. I Ulfstens tegning er det ingen tegn på humor eller karikatur. I mangel på kvinner danser man med hverandre. I en tid da begreper og ideer om homoseksualitet ikke var vanlige eller kjente, hadde man heller ikke homofobi. Dermed var ikke homososial pardans en trussel mot heteroseksuell identitet – fordi denne identiteten var den eneste tenkelige. Jeg synes det er noe ekstra rørende ved paret i midten og mannen med bart som møter blikket vårt. Nærheten mellom de dansende mennene er en intimitet mange skjulte homofile gutter og menn drømmer om i et samfunn som ikke anerkjenner deres eksistens eller dømmer deres eksistens som umoralsk, farlig og ekkel. Tenk at nøyaktig samme aktivitet og kroppslige bevegelse i én tid og ett sted er uproblematisk og i en annen er sjokkerende. Det er særlig gjennom kunst og litteratur vi får demonstrert hvordan kroppslig aktivitet og bevegelse endrer mening. Ideer om maskulinitet og femininitet, hetero og homo, mann og kvinne er alltid skiftende.
Et homososialt rom er ikke det samme som et homoseksuelt rom. Ofte vil de i regelen være motsetninger, som man ser for eksempel i militæret. Militæret ønsker tradisjonelt ikke homofile menn fordi homofile menn er “femi” og lett lar seg påvirke seksuelt av de staute heterofile soldatene. Samtidig var homososiale rom som militæret og det maritime attraktive for unge menn som ikke følte at det heteronorme dagliglivet var noe for dem, eller som lengtet etter mannlig kontakt. Dermed ble for eksempel marinen et sted også homofile menn søkte seg mot, enten de tenkte at de var homofile eller bare følte intuitivt at de var mer hjemme med andre menn enn i sivillivets forventninger om ekteskap og familieliv. Dermed ble paradoksalt nok homososiale arenaer også potensielle homoseksuelle arenaer. Når vi ser Ulfstens tegning av menn som danser med hverandre siden det ikke var kvinner tilgjengelig, kan man jo også tenke seg til andre aktiviteter sjømennene gjorde sammen i fravær av kvinner. Sjømannslivet kunne dermed bli en arena menn kunne utprøve og utforske kropp og intimitet uten at det ble definert som homoseksualitet.
Det er ikke tilfeldig at marinen blir forbundet med en homoseksuell subkultur i populærkulturen etter 1900. Tenk bare på Tom of Finlands matroser og Villages Peoples disco-hit og “gay anthem” In the Navy (1979). Marinen var en homososial arena med menn som reiser til havs til eksotiske strøk med fantasien om seksuell frigjøring. Flere studier har vist at skipskulturen var en viktig skeiv arena for menn på 1800-tallet og utover på 1900-tallet. Disse studiene har også avdekket et rikt fotomateriale der vi i tillegg til dansende matroser som hos Ulfsten, også får se mer direkte skeivhet, som drag (fig. 3 og 4).
Sjømenn, noen i drag, poserer som tre kjærestepar på et skipsdekk. Fotografisk postkort, 192-. Wellcome Collection. Public Domain Mark.
Syv sjømenn står sammen på dekk. Fotografisk postkort, 1918. Wellcome Collection. Public Domain Mark.
Havet og bading var samtidig del av vitalismen – den store interessen for kropp og sunnhet der bading og soling sto sentralt. Badeanlegg med basseng for svømmetrening ble etablert mange steder, og disse stedene ble etter hvert viktige homoseksuelle møtesteder. Det er dette Eugène Jansson maler i sine bilder under dekke av å skulle handle om sunnhet og helse. Det er som om Jansson viser at homoseksuell praksis er sunnhet på samme måte som bading, soling og gymnastikk. Han har malt og tegnet utallige bilder av unge matrosers romantiske og seksuelle forhold i tillegg til badebildene fra Flottans badhus i Stockholm (fig. 5). I Janssons bilde blir det homososiale og homoseksuelle det samme. Men for den samtidige betrakter måtte man, for å unngå å bli sjokkert, holde fast på at dette var heterofil ungdom i sunn homososial aktivitet.
Eugène Jansson, Flottans badhus, 1907. Olje på lerret, 197 x 301 cm. Thielska galleriet, Stockholm. Foto: Bengt Oberger. Kilde: Wikimedia Commons.
Det er først etter Ulfstens død i 1885 at man får en vitenskap rundt homoseksualitet. Mot slutten av 1800-tallet blir homoseksualitet en medisinsk kategori - som en psykologisk forstyrrelse – og en juridisk kategori – som en ulovlig praksis. Det er under denne brytningstiden Jansson malte sine bilder. Dette er en svært paradoksal situasjon fordi homoseksuell praksis nå både blir anerkjent som noe som fins og som man kan identifisere seg som. Men dette betyr også at man mister mye av den fleksibiliteten og friheten man hadde før denne moderne ideen om homoseksualitet. Oppfinnelsen av den homoseksuelle mannen er på mange måter også oppfinnelsen av den harde heteroseksuelle mannen som ikke viser følelser, ikke er intim med andre menn, osv. Kanskje har man først i våre dager med generasjon Z (de som i 2020 var mellom 18 og 23 år) klart å gjenfinne en mer flytende måte å være kjønn på. Ulfstens uskyldige tegning viser at skeivhet alltid har eksistert og vært vanlig, samtidig som skeivhet alltid er forskjellig og i endring.
En nylig publisert studie fra Gallup viser tydelig identitetsendringene i USA. Siden 2017 har menneskene i USA som identifiserer seg som LGBT steget med ett prosentpoeng (fra 4.5 % til 5.6 %). Samtidig sier over halvparten (54.6 %) av disse at de identifiserer seg som biseksuelle. Av hele den voksne amerikanske befolkningen definerer 3.1 % seg som biseksuelle, mot 1.4 % som “gay”, 0.7 % som lesbisk og 0.6 % som transkjønna. Det er interessant å se at “biseksualitet” ser ut til å feste seg som en mer akseptabel legningskategori. Det er en mer flytende og fleksibel kategori som gjør at man ikke nødvendigvis trenger å velge. Om man ser på generasjon Z alene, identifiserer hele én av seks seg som LGBT, og de absolutt fleste av disse som biseksuelle. Denne yngre generasjonen er i større grad enn noen gang før villige til å ikke identifisere seg som heteroseksuelle. Denne påfallende veksten er nok en blanding av reell seksuell orientering og ønske om å ikke definere seg selv som det ene eller det andre (som er et politisk valg like mye som seksuelt). Dette er en oppløftende trend, siden den ufarliggjør skeivhet og åpner opp for at man slutter å anta at menneskers naturlige nullpunkt er det heterofile og at pardans er en heteronormativ mann-kvinne-aktivitet.
Kilder
Paul Baker og Jo Stanley, Hello Sailor! The Hidden History of Gay Life at Sea (London: Routledge, 2003).
Jeffrey M. Jones, “LGBT Identification Rises to 5.6% in Latest U.S. Estimate”, Gallup, publisert 24. februar 2021: https://news.gallup.com/poll/329708/lgbt-identification-rises-latest-estimate.aspx
Hild Sørby, Nicolai Ulfsten (Oslo: Messel, 1997).