Sexleketøy: Begjærets manifestasjon
Illustrasjoner: Iris Einarsdóttir
Hva er relasjonen mellom sexleketøy og design? Hvordan har det vært, og hvordan er det nå? Hva er de bakomliggende motivene som styrer hvordan og hvilke sexleketøy som er blitt laget opp igjennom historien, og hva kan vi lære om en kultur ut fra sexleketøyene som den bruker? Sexleketøy er ingen ny oppfinnelse på noe som helst vis. Fallusformede polerte steinverktøy, ullfylte hylser av skinn, og alle andre materialer vi opp igjennom tiden har hatt tilgjengelig har latt fantasien styre oppfinnsomheten. I dagens høyteknologiske hyperkapitalisme, blir alle fetishe nisjer forsøkt kapitalisert på, enten det er tentakler, eller pornostjerner.
I gamle Hellas ble dildoer hugget i stein, og blant annet brukt som alternativ til sex for kvinner, intensjonen var til dels å stoppe deres partneres deltagelse i krig og konflikt ved å holde tilbake sex. Et maktmiddel der altså. Spoler vi frem til siste halvdel av 1800-tallet, kan vi se en fremvekst av oppfinnelser i form av vibratorer, ment for å kurere kvinnelig “hysteri”. En diagnose som på den tid ble gitt med grunnlag i en hel rekke tilstander. Alt fra gråt, sinne, promping, eller valget om å ikke ville gifte seg kunne være grunnlag for å diagnostisere med hysteri, og elektriske vibrerende apparater for “massasje” ble prøvd ut som kur. Med fremveksten av den moderne markedsbaserte industrien i vestlige land, og den seksuelle frigjøringen som følge av feministisk initiativ, er utvalget av sexleketøy blitt tilgjengelig for de fleste. Innen 1990-tallet var sexleketøy blitt mer stuerent ikke kun for kvinner, men også for menn.
I Adrian Fortys bok fra 1987 “Objects of Desire”, beskriver han at design sin rolle i en kapitalistisk markedsøkonomi er å sikre salgbarheten til varene de selger, og dermed sikre behovet for profitt for bedriften. Design bestemmes av de aktører som produserer objekter, og de aktørenes relasjon til de samfunn som produktene skal markedsføres og selges i. Med denne kunnskapen til grunn er fenomenet rundt sexleketøy interessant å ta for seg. Sexleketøyet kommet i utallige farger, former, og med forskjellige funksjoner. Presentert for oss forbrukere for å pirre vår interesse og kjøpelyst gjennom vår galopperende fantasi. Men, kan sexleketøyene vi finner på markedet speile noe ved den gitte kulturen? Selvfølgelig ville jeg si. Produsentene henter frem signaler til erotiske fenomener godt nok kjent i samfunnet til å kunne øke salgbarheten til varen, eller den bruker vår egen kropps fysiologiske respons på stimuli til å vekke vår fantasi. Dildoens ribbede utseende, eller et tverrsnitt av en Fleshlight vil for de inneforståtte kunne kople det direkte til den nytelse de håper den kan gi. Ved å putte ansiktet av en pornostjerne, lage tentakeldildoer etter japansk monsterhentai eller navngi en dyrisk stor dildo “Smaug”, bruker leketøysindustrien mulige kulturelle assosiasjoner for å pirre vår interesse, vår fantasi.
Illustrasjoner: Iris Einarsdóttir
Om vi gjør et søk rundt på Kondomeriets egen hjemmeside, for å se litt på utvalg av kunstige vaginaer eksempelvis, så er det noen tydelige mønstre som kan sees i de over 200 forskjellige produktene som presenteres. Fleshlight (en merkevare av kunstige vaginaer, og en av de beste og største produsentene på markedet) bruker i stor grad visuell assosiasjonsbygging mellom produktet og pornostjerner fra virkeligheten. Istedenfor å la forbrukerens fantasi rent fysiologisk gjøre jobben på egenhånd, gis forbrukeren en direkte konnotasjon til konvensjonelt attraktive, for det meste hvite, pornostjerner hvor den støpte innsiden skal representere deres innside. Deilig. Det er ikke bare kunstige vaginaer, men også kunstige anuser, etter skeive mannlige skuespillere. Det samme fenomenet med indeksikal assosiasjon mellom sexleketøy og pornoskuespiller finner vi igjen i dildokategorien, men i mye mindre grad. Dildoene er billedmessig for det meste isolert, og leketøyet står dermed på egne ben uten assosiasjon til spesifikke personer. Dildoene er ofte i en hvit hudtone, eller i andre farger som rosa og lilla. Det er et mindre utvalg mørkere hudtoner, men en hel del baserer seg heller ikke på naturtro assosiasjoner, men er heller av glass, metall eller farget silikon.
Fokuset på visuell stimuli blant leketøy for menn, er kanskje ikke så overraskende. En artikkel i tidsskriftet Nature kan bekrefte antagelsen. Menn (antagelig ment biologiske menn) generelt stimuleres mer visuelt, mens kvinner stimuleres mer auditivt, eller på miljø og situasjon. Om dette er biologisk eller miljømessig betinget er usikkert, og vi kan ikke trekke biologiske konklusjoner fra denne studien. Men markedet (i dette tilfelle Kondomeriet og produktene de presenterer) bruker eksisterende antagelser om kjønn for å markedsføre produktene sine, og på den måten forsterker de noe som potensielt kan være miljømessig betinget, i hvert fall delvis. På den måten skapes en mulig loop effekt, hvor markedsføringen forsterker en tendens i samfunnet som kommer fra tidligere samfunnsmessig betinget påvirkning. Dette er selvfølgelig ikke den eneste måten sexleketøy markedsføres. I de fleste kategorier finnes også det jeg vil kalle teknorunkere. Disse markedsføres ut fra deres oppfattede teknologiske nyvinning og spiller dermed på en stereotypisk men likevel eksisterende antagelse om cismenns interesse for teknologi. Med futuristiske utseende, og selvforklarende bruksområder uttrykker man en “verktøy” assosiasjon, på samme måte som en motorsag, bil, eller laptop. Navn som Arcwave Ion, Masturbator dirty talk PDX Elite, og Autoblow 2XT B bygger tech assosiasjoner mellom forbruker og produkt. Fargevalget på runkeprodukter hos menn er i hovedsak stereotypisk maskuline, med sort, hvitt, blått og sølv. Mens kvinnelige vibratorer ofte trekker på stereotypiske sensuelle, med rødtoner, rosatoner, gull, og svart. Navnene her blir fort også stereotypisk rettet mot feminine, med navn som lyder sensuelt, mystisk, eller spiller på dyrereferanser. Izara, Enora, Inferno, Rabitt, og Hot octopuss.
Det var allerede Karl Marx, som først beskrev fenomenet om sosial reproduksjon. Kapitalismens trang til å gjenskape de allerede eksisterende tendensene i samfunnet for økonomisk vinning. Så i relasjon til sexleketøy, slik jeg har utbrodert om over, speiler utvalget vårt samfunnet, men ikke samfunnet helhetlig. Markedet vil kun henvende seg til de som kan konsumere, og dermed utelates en hel del av samfunnet fra sexleketøymarkedet.
Det kan likevel skimtes en forgrening vekk fra det stereotypiske, og en dreining mot det sexpositivet fremfor en reproduksjon av pornoindustrien. Er dette et tegn på at markedet hører på en progressiv, feministisk, og realistisk sexkultur? Muligens, så fremt de kan betale for seg. Kanskje er det nødvendig med direkte handling og bokstavelig talt heller ta behovet for seksuell tilfredsstillelse i egne hender. På samme måte som at fetisjer og kinks ikke trenger å representere ekte holdninger og meninger, trenger ikke stereotypiske sexleketøy å være forsterkere av samfunnsmessige problematiske tendenser, så fremt forbrukere er opplyst og bevisst over hvilke verktøy en har til disposisjon. Skulle leser være usikker på hva som er den riktige retningen å gå når det gjelder sexleketøy kan en alltids ringe en venn.
Noter
Fort, Adrian. “Objects of desire” 1987.
https://www.nature.com/articles/ijir201247