Peter Birkhäuser og det ubehagelige i det ubevisste
Peter Birkhäuser, The World’s Wound (1953), Olje på lerret, © Peter and Sibylle Birkhäuser-Oeri Foundation
I et øyeblikk av uutholdelig lidelse, vendte kunstneren Peter Birkhäuser blikket innover og stirret sjelens redsler rett inn i øynene. Det han så, utløste en kjedereaksjon, en kompleks metamorfose, der hjerteskjærende visjoner materialiserte seg som kunst, og kunst blomstret opp til håp.
Peter Birkhäuser ble født den 7. juni 1911 i Basel, Sveits. Et av de mest betydningsfulle øyeblikkene i hans barndom, og kanskje hele hans liv, var da han så et maleri av en ridder i rustning i et kunstgalleri i hjembyen. Kunstverkets realisme fascinerte ham så mye at han dermed bestemte seg for å selv bli kunstner, for å lære å male riddere akkurat slik. Denne drømmen fulgte med ham, og flere år senere, som en ung mann, begynte hans studier ved Basels Kunstakademi. Som kunststudent hadde Birkhäuser en skeptisk holdning til de nye, moderne måtene å lage kunst på, så han valgte heller den tradisjonelle naturalistiske malerstilen, lik den som ble anvendt i riddermaleriet han hadde sett da han var yngre.[i]
Etter hans avsluttende eksamener begynte Birkhäuser sin karriere som kunstner, men jo mer han malte, jo sterkere følte han at den naturalistiske, speilende avbildningen av den ytre verden gjorde ham ulykkelig. Å male ble lammende, hans verk sto uferdige i lange perioder, og å fullføre dem brakte bare frem ubehag og avsky.[ii] I sin frustrasjon, vendte den unge maleren seg til den kjente psykologen og psykiateren Carl Gustav Jung og hans teorier, og begynte i terapibehandling for depresjon hos Jungs berømte elev, Marie-Louise von Franz. Med hennes veiledning rettet han blikket mot drømmene og visjonenes verden.
A dream is nothing but a lucky idea that comes to us from the dark, all-unifying world of the psyche. What would be more natural, when we have lost ourselves among the endless particulars and isolated details of the world's surface, than to knock at the door of dreams and inquire of them the bearings which would bring us closer to the basic facts of human existence?[iii]
- Carl Gustav Jung
Med blikket vendt innover, drømte Birkhäuser om hekser og uhyrer, og våknet ofte opp lamslått av frykt. Én drøm skremte ham mer enn noen annen, en drøm som hjemsøkte ham igjen og igjen i fire lange år. I marerittet så han en mann som desperat forsøkte å nå ham, og krevde at Birkhäuser skulle uttrykke ham utad. I et anfall av raseri ga maleren endelig etter, uten et håp om at noe fornuftig, vakkert eller kunstnerisk skulle komme ut av det.[iv] Allikevel, i denne desperate tilstanden, ble mesterverket The World’s Wound (1953) skapt, – et oljemaleri av en likblek mann med et såret og splittet ansikt. Hans høyre øye er nysgjerrig og levende. Det ser gjennom veggene av menneskelig persepsjon, og søker kunnskap om det som ligger under det materielle og bevisste. Mannens venstre øye derimot, er søvnig og skeptisk, i overkant avhengig av rasjonalitet, uten intuisjon og indre mening.
Selv om Birkhäuser ikke forsto maleriet i begynnelsen, ville han senere tolke det som en gjenspeiling av hans sjelelige splittelse mellom det åndelige og det rasjonelle.[v] Mens intellektet hans fokuserte på alt som virket logisk og forklarlig, trakk sjelen ham i en annen retning, og viste ham gjennom drømmebilder at det finnes dypere riker av liv som ligger utenfor det fysiske.
Etter å ha malt The World’s Wound, sto en ny kraft opp fra asken av Birkhäusers lammede kunstneriske kreativitet. Frigjort fra den bevisste streben etter skjønnhet og estetikk, overga han seg til sitt ubevisste og lot dette få diktere. I kunstverk etter kunstverk projiserte han sin indre verden på lerretet: fra insekter til villkatter og bjørner; fra bleke spøkelser til sjeler som bruser av liv og farge.
The Inward Gaze (1954-1955) er et testament til hvor overveldende visjonene var for ham. Motivet viser Birkhäuser selv, som legger sine små, skrøpelige og fargeløse hender på øynene, blokkerer ut alt som er rundt ham, og åpner dørene til alt som er inni ham. En kvinnelig ånd med slangehår svever ved siden av ham, bærende på et stykke stoff. En frosk når hennes føtter, og bak henne har en stor øgle med krabbeklør sitt grep om det som er igjen av en annen kropp. Alle figurene forsvinner gradvis, de er ikke der, men likevel føles de virkelige, truende og forstyrrende.
Peter Birkhäuser, The Inward Gaze (1954-1955), Olje på lerret, © Peter and Sibylle Birkhäuser-Oeri Foundation
Ved å konfrontere skrekken i visjonene, og analysere og transformere dem til kunst, begynte Birkhäusers mentale tilstand å bedre seg. Sibylle Birkhäuser-Oeri, hans kone, var kilden hans til mye nødvendig varme, kjærlighet og støtte i denne prosessen. Hun ga ham forståelse for de dype, og til tider overveldende opplevelsene som kom fra hans underbevissthet.[vi]
Da Sibylle brått døde av lungeemboli i 1971, mistet Birkhäuser plutselig sin stødigste klippe i livet, og han ønsket å følge etter henne, å dø selv. Smerten førte til en dyp psykisk krise, og i tyngden av sin overveldende smerte, fant han håp og styrke på et uventet sted, – i The White Woman (1971), et verk han hadde fullført kort tid før Sibylles død.
Mens han malte, var maleriet et mysterium for ham: det hvite ansiktet hadde uventet tatt form, og han forsto ikke hva det representerte. Men nå falt alt på plass for ham. Han innså at hun var et symbol på døden, og i sin kropp var det ikke bare lidelse, men også helhet, sannhet og åndelig transformasjon hun bar på. Kvinnens blå lys brakte håp i mørket, og ga Birkhäuser styrke til å gå videre.[vii]
Peter Birkhäuser, The White Woman (1971), Olje på lerret, © Peter and Sibylle Birkhäuser-Oeri Foundation
Med dette nye håpet fortsatte Birkhäuser å male alle vesener han støtte på i sjelens dyp. Ett år før sin egen død, malte han mannen fra The World’s Wound igjen, nå med tittelen Having Speech (1975). Akkurat som Birkhäuser hadde transformert seg selv de siste 22 årene, hadde mannen med det splittede ansiktet gjort det samme.
Da Birkhäuser begynte å rette oppmerksomheten mot bildene av sitt ubevisste, lærte han at visjonene, drømmene og marerittene også inneholdt innsikt. Å ignorere dem førte bare til enda større indre kamper, mens å følge og lytte til dem kunne hjelpe ham med å forstå seg selv bedre. Skapningene prøvde å nå ham – ikke for å skade, men for å hjelpe – for å knytte hans pragmatiske forståelse av verden sammen med hans intuisjon. I Having Speech strømmer blod gjennom mannens arr for å helbrede det, og knytter sammen splittelsen mellom det bevisste og det ubevisste. Nå begynner han å snakke til kunstneren, som står i skyggene og lytter, vel vitende om at dette ikke er en fiende som prøver å ødelegge ham, men en del av hans sjel som prøver å veilede ham.
Peter Birkhäuser, Having Speech (1975), Olje på lerret, © Peter and Sibylle Birkhäuser-Oeri Foundation
Mot slutten av sitt liv forstod Birkhäuser at alle de ubehagelige visjonene var en del av noe større, en prosess av indre helbredelse og forståelse av selvet. Hvert vesen var et tegn på noe som hadde blitt gjemt bort og glemt i hans sjel for lenge siden, og hver visjon fortjente å bli møtt med oppmerksomhet og nysgjerrighet, i stedet for frykt og unnvikelse:
Something was crossing me and destroying my conscious ideals, continuously, over a period of years, until I became so small that I had to give in. And I obeyed before I understood. From pure suffering I gave in. It was only later, over the years, that I was able to see the sense in it. But this unknown something within me had always known the sense […] I experienced a power within myself that was not me. That is religious experience. It forced me down a road I had not chosen, which did not correspond with my taste at that time […] It was a long road. But today, when I look back at the thousands of dreams and this whole process and the sacrifices involved, I can see that it has been a very precious experience.[viii]
- Peter Birkhäuser
Kunstneren gikk bort i 1976, og etterlot seg en arv av lammende ubehag som ble forvandlet til en hellig, åndelig kunst. Delvis forstyrrende og vanskelig å se på, delvis magnetisk og helbredende, er hans kunstverk en hommage til drømmenes og fantasiens verden, – en verden vi aldri virkelig kan berøre og forstå, men kan komme til å sanse og føle.
På nettsiden www.birkhaeuser-oeri.ch finner man ekstra litteratur, bilder og informasjon, samt en 45-minutters dokumentarfilm om Peter Birkhäuser og hans atelier.
Litteratur:
[i] Erkelens, Herbert van. Moderne Alchemie: Zahlenarchetypen, das Weibliche und der Maya-Kalender. Todtmoos, Germany: Johanna Nordländer Verlag, 2008, s. 80.
[ii] Birkhäuser, Peter. Light from the Darkness: The Paintings of Peter Birkhäuser. Boston, MA: Birkhäuser Verlag, 1980, s. 18.
[iii] “The Meaning of Psychology for Modern Man.” In Collected Works of C.G. Jung, Volume 10: Civilization in Transition, 134–156. Princeton University Press, 2014. s. 305.
[iv] Wertenschlag-Birkhäuser, Eva. Fenster zur Ewigkeit: Die Malerei von Peter Birkhäuser. Eine tiefenpsychologische Deutung. Küsnacht, Switzerland: Verlag Stift. f. Jungsche Psychol, 2001, s. 10.
[v] Erkelens, Herbert van. Moderne Alchemie: Zahlenarchetypen, das Weibliche und der Maya-Kalender. Todtmoos, Germany: Johanna Nordländer Verlag, 2008, s. 82.
[vi] Wertenschlag-Birkhäuser, Eva. “What is the Great Dream?” Presented at the C.G. Jung Club, London, 2019, s. 4.
[vii] Birkhäuser, Peter. Light from the Darkness: The Paintings of Peter Birkhäuser. Boston, MA: Birkhäuser Verlag, 1980, s. 72.
[viii] Peter and Sibylle Birkhäuser-Oeri Foundation. “Biography.” Accessed February 17, 2024. https://birkhaeuser-oeri.ch/en/biography.