Kvalt ved første blikk - Lawrence Malstafs vakumpakkede mennesker

 

Lawrence Malstaf, SHRINK (1995), Lawrence Malstaf - SHRINK 01995. Courtesy: Tallieu Art Office.

En kunstners opplevelse av sitt eget kunstverk stemmer ikke alltid overens med betrakterens. Så når Lawrence Malstaf vakuumpakker seg selv mellom to lag av plast, med kun et gjennomsiktig oksygenrør, og beskriver performancen som meditativ, er det ikke nødvendigvis det inntrykket man får som tilskuer. 

Klaustrofobisk, ubehagelig og dystopisk er ord brukt til å beskrive Lawerence Malstafs (f.1972) performance SHRINK, som ble vist for første gang i 1995. Å se levende mennesker henge i luften, vakuumpakket i plast slik man ser et kjøttstykke vakuumpakket i matbutikken, oppleves grotesk. Som slaktede dyr ligger han med begrenset bevegelighet mellom plasten, og kun et tynt, gjennomsiktig rør til oksygen. Den trange plasten som former seg etter kroppen, og den lille tilgangen man har på luft, gjør at bevegelsene – som varierer fra fosterstilling til en positur som ligner en korsfestet kropp – går umåtelig sakte.[i]

Performancen kan føles umenneskelig, eller såkalt “uncanny” (at det man ser både føles forstyrrende og fremmed, samtidig som det vekker følelsen av noe velkjent), som om det er noe utenomjordisk som har pakket menneskene inn.[ii] Lignende motiver ser man ofte i sci-fi filmer, der mennesker eller menneskelignende vesener tas til fange og forskes på i dystopiske verdener preget av futuristiske teknologier. Det føles unaturlig å se mennesker pakket inn som en vare, tilsynelatende uten noen fluktmulighet. Vakuumpakkede objekter er velkjent og hverdagslig for folk, men når man bytter ut en gjenstand med et levende menneske, blir opplevelsen urovekkende. Derfor er det ikke rart at førsteinntrykket av denne typen motiver skaper en følelse av ubehag hos publikum.

Det er vanskelig å se for seg at det kan være noe annet enn ukomfortabelt og klaustrofobisk å være vakuumpakket, men ubehag er langt ifra hva den belgiske kunstneren Lawrence Malstaf selv opplevde under performancen. I et intervju med Dazed Digital sammenligner han det å være vakuumpakket med å ligge som en sommerfugllarve i en behagelig kokong. Han mener at ved å gi slipp på behovet for å kontrollere omgivelsene sine, og heller fokusere på å tilpasse seg miljøet man befinner seg i, kan man finne en indre ro.[iii] Slik fungerer SHRINK, ifølge kunstneren, som en meditativ praksis.

 

Lawrence Malstaf, SHRINK (1994), foto: Lili Zaneta/TKM.

 

Det tar tid å komme over førsteinntrykket av performancen, og man må se litt ekstra etter for å få øye på roen som Malstaf beskriver. Inne i vakuumet går alt langsommere. For å skifte positur må man være tålmodig og bevege seg sakte, ettersom balansen mellom vakuum og oksygen endrer seg i løpet av performancen. Personen som utfører performancen styrer selv oksygentilførselen ved å plassere tommelen i plastrøret slik at de kan åpne og reversere vakuumet.[iv] På denne måten får den innpakkede personen sakte men sikkert skiftet stilling, og over tid blitt vant til den nye måten å bevege seg på. Lenge har vi mennesker vært opptatt av å tilpasse omgivelsene til våre behov, blant annet ved å hogge trær, sprenge fjell, eller grave i jorda for å skape hva vi vil, hvor vi vil. Men når man er i en lignende situasjon som i SHRINK, der man ikke kan kontrollere annet enn oksygentilførselen, har man ikke annet valg enn å tilpasse seg situasjonen. Det er i denne tilpasningsdyktigheten at Malstaf inviterer oss til å få øye på menneskenes rolige pust og etter hvert uanstrengte bevegelser, slik at også tilskuerne selv kanskje kan finne noe beroligende i performancen, istedenfor å bare føle på ubehag.

Menneskers behov for kontroll og evne til tilpasning kolliderer, og det er i denne dissonansen at det oppstår et midlertidig ubehag. Nye ting er usikre fordi ingen har prøvd det før, og usikre ting kan gi en følelse av frykt. Det er langt ifra hverdagslig å se ekte vakuumpakkede mennesker, og derfor er dette et motiv som kan være vanskelig å ta innover seg som betrakter. Vi begynner å stille skeptiske spørsmål til det vi ser: Er det trygt? Hva er meningen med performancen? Hvordan er det inni plasten? Og har man egentlig noen som helst kontroll? Vi blir kritiske til nye ting, og spesielt ting vi ikke kan kontrollere, fordi kontroll er komfortabelt. Med kontroll blir ting forutsigbart og trygt, men SHRINK utfordrer det familiære og trygge ved å introdusere en utvilsomt ekstrem fysisk situasjon. Som vakuumpakket blir det veldig begrenset hvor mye av omgivelsene man kan kontrollere, men det man kan kontrollere er seg selv, pust, bevegelse og tanker. Menneskets bemerkelsesverdige evne til å tilpasse seg er noe vi ofte glemmer i møte med et nytt konsept som SHRINK. Hvis vi klarer å se forbi ubehaget skapt av mangelen på kontroll, og legger merke til at mennesker kan tilpasse seg ekstreme fysiske situasjoner, klarer vi kanskje å legge fra oss ubehaget vi som tilskuere føler ved første blikk.

Lawrence Malstaf, SHRINK (1995), SHRINK 01995 at Cité de la Mode, Paris (FR) © Robert Clark - dress: Iris Van Herpen.

Selv om Lawrence Malstaf har sin egen intensjon med kunstverket, får verket også en spesiell mening, gjennom hver enkelt betrakter. I møte med et kunstverk har vi alle ulike assosiasjoner som vekker forskjellige følelser. For tilskuerne på utsiden kan det å bli skvist mellom to lag med plast se ekstremt ukomfortabelt ut ved første øyekast. Dette kan hindre folk i å legge merke til, eller kjenne seg igjen i, kunstnerens opplevelse av “kokongen” som et rolig og meditativt krypinn.


Litteratur:

[i] Lawrencemalstaf.com, “SHRINK 01995.” 2024. https://www.lawrencemalstaf.com/work/shrink/

[ii] Tate.org.uk, “The Uncanny.” 2024. https://www.tate.org.uk/art/art-terms/u/uncanny 

[iii] Pryor, “Lawrence Malstaf Shrinks Dazed.” Dazed Digital. 07.10.2010 https://www.dazeddigital.com/artsandculture/article/8711/1/lawrence-malstaff-shrinks-dazed

[iv] Michael, Chris. “I was shrinkwrapped for art.” The Guardian. 05.10.2010. https://www.theguardian.com/artanddesign/2010/oct/05/shrinkwrapped-shrink-lawrence-malstaff

 
Previous
Previous

Frykten for museet

Next
Next

Peter Birkhäuser og det ubehagelige i det ubevisste