Frykten for museet

Vi mennesker blir ofte selvbevisste i forskjellige situasjoner, og noen arenaer gjør oss mer årvåkne enn andre. Særlig på museum blir jeg ekstra oppmerksom på meg selv og mine handlinger, og jeg tror at det gjelder for flere, men hvorfor er det slik?

Vincent van Gogh, Corridor In An Asylum (1889).

Å gå på museum er ikke alltid avslappende, og det er nok ikke det museer er til for heller. Ofte er jeg på museum i forbindelse med jobb, ettersom jeg er omviser på flere kunstinstitusjoner. I tillegg er jeg rett og slett også innom av ren og skjær interesse. Jeg jakter stadig på nye kunst- og kulturopplevelser, og etter å ha jobbet en del på museum blir man litt skadet og påvirket av å se så mye kunst. Idet jeg entrer et museumsbygg eller et galleri får jeg ofte følelsen av at jeg har tatt på meg uniformen og skal på jobb selv, men egentlig er jeg jo bare på besøk. Noe som tidvis tar meg vekk fra et nøytralt og upåvirket inntrykk av kunsten.

Mens andre tilskuere nyter kunsten i fred, blir jeg distrahert av det museumsverter vanligvis må forholde seg til. For eksempel, hvor nærme folk går kunsten, om publikum berører kunstverkene, eller generelt hvordan de oppfører seg og forholder seg til den såkalte "galleri-etiketten”. Tankene mine dras ofte mot jobb og vekk fra selve kunsten, selv om jeg egentlig er der for å bli følelsesmessig engasjert i det jeg utforsker, lærer, og opplever.

Selv merker jeg at jeg stadig jakter på de ubehagelige og ekstreme følelsene kunst evner å gi meg. Jeg har spurt meg selv hvorfor dette er noe jeg ønsker å utforske, og svaret er nok en sammenheng mellom det å jobbe tett på kunstformidling og det å selv være en del av publikum. Rett og slett at jeg som tilskuer trenger de mer ekstreme inntrykkene for å få hodet mitt vekk fra assosiasjoner til arbeid. Jeg trekkes mot kunst som jeg ikke har jobbet med før, eller kunstverk som krever full oppmerksomhet fra alle sansene, og som dermed distanserer meg fra en “vanlig” hverdag på museum. Slik er det derimot ikke for alle, så her er det jeg som skiller meg ut. Mens noen synes det å gå på en helt ordinær utstilling er vanskelig i seg selv, søker jeg etter mer konseptuelle og omfattende utstillinger. Jeg mener likevel ikke at kunstverdenen behøver å være så komplisert. Jobben min som formidler handler jo om å tilgjengeliggjøre og forklare ting. Selv synes jeg museet skal være et hyggelig og åpent sted for alle, men dessverre er det ikke alltid sånn. Ofte hører jeg utslitte fraser som “Hva har jeg på et museum å gjøre?”, eller den gode gamle “Jeg er ikke interessert i kunst”, før vedkommende i det hele tatt har nådd inngangsdøra til museet eller sett hvilke utstillinger som vises.

Til tross for dette, er det heldigvis mange som tar til fornuften, ettersom de både kommer frem til inngangsdøra, og går helt inn i museet. Men hva skjer nå, og hvilke følelser skal man kjenne på? Jeg tror det viktigste er at du kjenner på hvilke følelser kunsten vekker i deg, det er viktig å påpeke at følelsene er subjektive. For mange kan det derfor oppleves som vanskelig å hente frem følelser i møte med kunst, men heldigvis er det ikke noen fasit på hvilke følelser kunst skal gi. Dette påpeker jeg ofte til publikummere og besøkende når jeg er på jobb. Mange er nok ute etter å inkluderes i det man tror er publikummets “kollektive følelse”, og innimellom opplever jeg at folk forteller at de føler seg dumme fordi de har en idé om hvilke følelser kunsten skal gi, men så reagerer de ikke som forventet. Det er en blindvei å gå, og her oppstår nok mange av de vonde og ubehagelige følelsene ved et museumsbesøk. Dermed opplever man bare et ubehag, og det er jo en følelse i seg selv. Altså er det utrolig mye mer enn å ikke kjenne på noe som helst.

Marianne Reve, formidlingskoordinator ved Astrup Fearnley-museet, forklarer det hele ganske godt: “Hvis man forventer en aha-opplevelse i møtet med kunsten, og at man skal forstå alt, så kan man fort bli skuffet,” forteller hun.[i]

De vonde følelsene ved et museumsbesøk kommer i mange former; utenforskap, uvitenhet, fortvilelse, rastløshet, og skuffelse. En del av følelsene er vanskelige å beskrive, og mange opplever det som negativt å ikke kunne sette ord på hva de opplever. På lik linje med de følelsene man kjenner på i møte med nye mennesker, gir også nyoppdaget kunst ukjente perspektiver. Akkurat som med relasjoner, kjærlighetsliv, og annet som beveger oss følelsesmessig, må vi snakke mer om hvordan kunst oppleves og hva det gjør med oss mennesker. Selv tenker jeg at de mest ubehagelige følelsene man får i møte med kunst, blir til når man ikke er åpen om hvordan man opplever kunsten og hva man tenker om den. Da blir det utfordrende å se på kunst, noe som er med på å svekke kunstens verdi hos tilskuerne. Dette gjelder uansett hvor mye eller lite kunnskap man har. Min jobb som museumsvert er å strekke ut en hjelpende hånd, så vi sammen kan forklare og forstå det som oppstår i oss som betraktere.

Det er ikke alltid man kjenner til kunstnerne eller kunsten som blir utstilt på de forskjellige visningsstedene, og det er der opplevelsen av uvitenhet begynner for mange, men ingen av oss kan jo virkelig alt om kunst. Noe av det fineste med kunst er at det er så vanvittig mange veier, muligheter og nye oppdagelser. Å arbeide med kunst betyr ikke at man har kunnskap om alt som gjemmer seg i museets kriker og kroker, for her tror jeg man aldri blir ferdig utlært. Likevel forsøker jeg å svare så godt som mulig på henvendelser og spørsmål. Der andre kan føle et press ved å ikke kunne så mye om kunst, tenker jeg på det som en bra ting. Jeg har ikke noe ønske om å kunne alt heller, for da forsvinner jo de gode følelsene rundt det å utforske, lære, og oppleve nye ting. Hvis jeg ser tilbake på de første møtene med flere av mine arbeidsplasser i kunstfeltet, hadde jeg ikke all den kunnskapen jeg hadde sett for meg å trenge, men jeg husker å ha følt meg veldig heldig. Det å gå inn på et museum man aldri har vært på før, og ta til seg alle sanselige inntrykk helt upåvirket, er en skrekkblandet fryd.

Et av mine sterkeste møter med et museum, husker jeg som en ganske monumental opplevelse. Dette var ved Kistefos-Museet og deres “The Twist", en kombinasjon av et galleri, en bro og en skulptur, som strekker seg hele seksti meter over Randselva, midt i skogen.[ii] På forhånd hadde jeg naturligvis sett bilder av bygget og lest om det, men da jeg kom dit skjønte jeg fort at bildene ikke en gang var i nærheten av å gi en idé om hvor enormt dette var. En ting var å se et slikt bygg på pc-en min hjemme, men det var noe helt annet å se det i virkeligheten. . Bygget utfordrer og bryter i stor grad med min tidligere oppfatning av arkitektur.. På bilder virket bygget både svevende og utenomjordisk, men da jeg kom inn i skogen langs elven på Jevnaker og så det enorme bygget, kunne det ikke oppleves mer ekte, velplassert og mesterlig utført. Da jeg tok skrittet inn i galleriet var det ikke slik jeg hadde forestilt meg. Ved første øyekast virket det kaotisk , men etter hvert som jeg kom lengre inn i galleriet ble det hele bare mer og mer harmonisk. Jeg ble mektig imponert over de vertikale tresøylene som sto solide mellom gulvet og taket, samtidig som de opplevdes som levende organismer i bevegelse. Så mange trebjelker at jeg ikke hadde sjans til å telle dem uten å bli gal, det hele var så fascinerende og komfortabelt å se på, en  ironisk kontrast til hvor ubehagelig og forstyrrende det opplevdes til å begynne med. Det endret seg da jeg ble fanget og oppslukt av den spektakulære arkitekturen. Jeg husker at jeg følte meg ganske liten i det mektige bygget.

Jeg opplevde det i hvert fall slik, og om museets arkitektur ikke var overveldende nok, var det i tillegg ekstra pressende å være der på opplæring for å begynne som vertskap på museet. Siden den gang har jeg lært mye av å møte mennesker og snakke om kunst. Ofte legger jeg merke til at vi mennesker har en tendens til å undervurdere vår egen kunnskap og forståelsesevne. På jobb pleier jeg å spørre de som ser litt forvirra ut: “Er det noe du lurer på eller noe jeg kan hjelpe deg med?” Selv om de påpeker at de ikke kan noe om kunst, opplever jeg ofte at de skjønner mye mer enn de tror. De har kanskje ikke våget å dele refleksjonene med venner eller andre besøkende, men når jeg inviterer til en samtale om verkene, oppleves det hele helt annerledes. Et enkelt spørsmål kan gjøre betrakteren trygg i en usikker situasjon, og plutselig er samtalen i gang.

Å snakke om det man ser, er for meg viktigere enn å studere kunsten nøye. Ved å dele tanker om kunst med andre på visningsstedet, kan det man ser bli mer fordøyelig, samtidig som man blir kjent med folk og deres oppfatninger. Samtalene jeg har hatt med fremmede på museum, har vist seg å være noen av de mest givende samtalene jeg har hatt om kunst. I begynnelsen er det litt skummelt, men så har kunsten ført til gode og viktige samtaler som knytter oss sammen. Fra mitt perspektiv opplever jeg at kunsten er med på å ufarliggjøre en del temaer i samfunnet, men at den også bør utfordre oss mennesker. Kunst er så mye mer enn det man ser, men det kan virke skummelt hvis du ikke bruker stemmen din og menneskene rundt deg til å snakke om det.

Litteratur:

[i] Lode, Helene. “Hvordan opplever vi egentlig kunst på museer?” Forskning.no. 04.01.2022. https://www.forskning.no/kunst/hvordan-opplever-vi-egentlig-kunst-pa-museer/1954700

[ii] Kistefos. “Om Kistefos.” Kistefos museum. 04.03.2024 https://www.kistefosmuseum.no/om-oss/om-kistefos