Da jeg vandret inn i en dyster sirkusmanasje

MICHAEL KVIUM, The Duke (2017), Olje på lerret, 112 × 590 cm, © Galleri Nils Stærk, København, Danmark. Foto: Anders Sune Berg

I stiv kuling kaver jeg etter min morfars elegante steg mot den moderne arkitekturen av ARKEN museum. Det skarpe bygget står øde, midt i et dansk landskap av høygress og lavland, og under en grå himmel som rommer lukten av hav og stille søndag. For denne historien blir vi nødt til å reise syv år tilbake i tid, til en vanlig oktoberdag i 2017 som skulle by på alt annet enn sedvanlig museumsvandring.

I motsetning til meg, vet morfar akkurat hva det er for en utstilling vi går i møte. Min morfar er en klok og rakrygget mann, som åpenbart har nærlest Politikens kulturbolk og fått med seg at en av Danmarks mest toneangivende kunstnere nå er aktuell med en fullstendig ny utstilling. Vi tok veien hit i morfars røde cabriolet, stilfullt, ja, men den danske sjøvinden er langt fra sjenerøs, så vi hutrer oss inn døren og setter kurs rett mot inngangen av utstillingen. Det vi blir møtt med, er overdådige vegger kledd i røde og blå sirkusstriper, og et stort, rødt fløyelsforheng som markerer overgangen mellom her ute og der inne.

Det er lett for meg å hente frem det jeg så den dagen, og det er heller ikke uten grunn at Michael Kvium var den første kunstneren som dukket opp hos meg da “Ubehag” ble valgt som utgavens tema. Syv år senere kunne jeg allikevel ikke huske hva utstillingen i virkeligheten dreide seg om, det var ikke det som festet seg hos meg. Derimot var det Kviums groteske fremstillinger av menneskekroppen, sammenvokste kroppsdeler, og de lange, realistiske tarmene som helt ufrivillig har brent seg fast hos meg som et kjerneminne. Til min egen fascinasjon, husker jeg skikkelsene hans som avskyelige og frastøtende – men samtidig tiltrekkende – med en dragningskraft som nesten føltes skitten å engasjere seg for lenge i. Og da jeg dro, var jeg blitt etterlatt med en merkelig følelse av fengslende avsky som er vanskelig å sette ord på.

 MICHAEL KVIUM

Jeg skal ta deg med inn i sirkusmanesjen, men først, la meg introdusere deg for en av Danmarks mest kjente, nålevende kunstnere: Michael Kvium. Først og fremst er han billedkunstner, men han har også vært aktiv som skulptør, performanceartist og filminstruktør. Født i 1955 i Østjylland og utdannet ved Det Kongelige Danske Kunstakademiet, har han siden midten av 80-tallet skildret forvrengte, “ekle” og groteske motiver. Ofte blir han oppfattet som provoserende, og særlig kjent er han for sine forkrøplede, muterte og ofte tvekjønnede menneskefigurer, plassert i nesten parodisk absurde situasjoner. Navlestrenger og tarmer, blindhet, og tematikk rundt forfengelighet, seksualitet, overgrep og ondskap er ikke til å komme foruten i hans verk.[i]

MICHAEL KVIUM, Contemporary Clowns (Fremtiden) (2017), 162 × 62 cm, © Galleri Nils Stærk, København, Danmark. Foto: Anders Sune Berg

CIRKUS EUROPA

Morfar og jeg har for lengst forsvunnet bak forhenget, og trådt videre inn i sirkusforestillingen. Og tittelen på utstillingen, “CIRKUS EUROPA”, skulle jeg straks oppdage at refererer til det virkelige sirkus som er Europa, avspeilet i en ironisk karikatur av en sirkusforestilling. Det er en sensorisk utstilling, ment som en kommentar på krisen Europa står i, preget av vold, ekstremisme, forurensning og migrasjon.[ii] I et godt intervju av alt.dk, sier Kvium det aller best selv: 

Kloden falder langsomt fra hinanden, og vi tager ikke stilling til det. Det er et cirkus. Udstillingen er et udtryk for, hvordan jeg synes, Europa i virkeligheden ser ud og de billeder, der kommer frem, når vi kigger på det, der sker omkring os. Lidt mere ærligt og hudløst.[iii]

I et av de første bildene morfar og jeg blir møtt med, Small Talk Show (2016), kaster en sirkusutøver sine egne øyeepler ut av hendene. Han har solbriller på, men vil heller tiltrekke seg andre menneskers blikk enn å se de brutale syn virkeligheten har å by på, og han ser rett på oss i et fåfengt forsøk på å imponere. Det er en stakkarslig humor over det hele, og så vidt jeg husker, ble jeg rammet av både forakt og medfølelse for ham. Sirkuset går videre, og jeg stiller meg foran et stort maleri, The Duke (2017). Hertugen, med sin stokk og flosshatt i hånden, står foran den bombede byen Aleppo, og han ser direkte på meg, med et blikk som sier at vi er enige – at vi er på samme lag. Som en referanse til TV-reportere og kommentatorer, er den onde hertug forkledd som entertainer, men i skyggen avsløres hans sanne jeg – han er døden, som med sin kjøttløse finger har grepet om byen.[iv]

Den påtrengende øyenkontakten i begge verkene føles uavviselig. Både sirkusutøveren og hertugen søker meg skamløst og helt usjenert – som om jeg har betalt for å få sitte blant publikum, og nå roper «Brød og sirkus til folket!» mens de viser frem sine usle kunster. Men jeg vil ikke bli sett sånn, og jeg kan ikke fordra følelsen av at de forventer noe av meg, minst av alt en applaus. 

MICHAEL KVIUM, Beach of Plenty (2017), Olje på lerret, 300 × 750 cm, © Galleri Nils Stærk, København, Danmark. Foto: Anders Sune Berg

I forberedelsene til utstillingen ble det raskt tydelig for Kvium at han ønsket å tematisere den store flyktningkrisen i 2015, og stille spørsmål ved rollen Europa valgte å ta i den forbindelse. “Jeg må kunne gjøre dette veldig rått og enkelt”, tenkte han, og slik ble utstillingens største maleri, Beach Of Plenty fra 2017, til. På den familiære middelhavsstranden skildrer han et skjæringspunkt mellom oss og dem med turisten som hovedmotiv, og en ankommende, oppblåsbar flyktningbåt på vei inn til vannkanten. I bølgene kjemper en mann desperat for å overleve, mens turistene foran ham selvsikkert og avslappet betrakter scenarioet på trygg avstand. “Vi klarer ikke tenke lenger enn til vannkanten”,[v] kommenterer kunstneren, som presiseres i det lettleste og nådeløse verket. Turisttilstanden på en behagelig middelhavsstrand er velkjent, der man oppholder seg på et sted som ikke er sitt eget, men vet akkurat hvordan man skal oppføre seg til tross. Kun som observatør, er turisten kommet for å oppleve det forutsigbare, dog ikke utenfor sikre omstendigheter. Før jeg går videre, leser jeg ARKENs kommentarer til verket, som trekker linjer mellom turisten, og museumsgjesten som betrakter kunstverket på sikker avstand. «Turisten opdager tilsyneladende ikke mennesket i nød. Gør vi?».[vi] En tankevekkende punchline, spør du meg, som omsider beveger meg videre. 

Utstillingen går mot slutten, men morfar og jeg har fremdeles den store sirkusfinalen til gode. Fortsatt med sine ballettsteg, trer han først inn til det som rommer den store installasjonen Alien Aftermath (2017). Ned fra taket henger noe som ligner sammenhengende, gjenkjennelige kroppsdeler og lemmer, innvoller, forbundet via strenger. Jeg kan kun beskrive verket som fremmedartet, til tross for at jeg identifiserer det som noe kjødelig, og det kjennes ekkelt å kunne identifisere det som noe som ligner innsiden av meg selv, men som på samme tid noe som har forlatt all sin kroppslighet. Det føles som en grusom spådom, og et slimete forskningsobjekt. Her blir vi stående i stillhet, morfar og meg, og tar inntrykket av de fremmede og genmanipulerte livsformene inn over oss. I rommet beveger vi oss i grenseland mellom det kjente og det fremmede, med en overveldende 1:1 skala som gjør installasjonen enda mer ukomfortabel å vandre rundt. Her ønsker Kvium at vi selv skal føle oss som ‘de fremmede’, at vi stiller oss spørsmål om hvem og hva de fremmede i realiteten er. Er vi også fremmede for oss selv?[vii] 

MICHAEL KVIUM, Alien Aftermath (2017), © Galleri Nils Stærk, København, Danmark. Foto: Anders Sune Berg

ÆRLIGHET ER DET SMUKKESTE

Intensjonen bak “CIRKUS EUROPA” dreier seg hverken om politikk, krig eller katastrofer, men handler i stedet om ‘oss selv’. I forbifarten gir han oss en nøkkelsetning; “Mine billeder har jo aldrig kun været narrative. De er altid performative”.[viii] Bildene hans blir først til når de ‘fremføres’ i møte med betrakteren, det vil si, når publikum går fra å se til å observere, og fra å observere til å kjenne, – det er først da innholdet og effekten affektivt oppstår. Kvium er på et kunstnerisk oppdrag som tvinger publikum til å stille seg noen vanskelige spørsmål, å bli oppmerksomme på hvor vi står og hvorfor vi blir der.

En bombet by og en tvilsom hertug; en baby i oljetønne; en utmattet båtflyktning; Er det riktig, det jeg ser her? På flere måter ber han meg om å i det minste være ærlig med meg selv, han ønsker ikke særlig stort mer enn det. Men det er heller ingen enkel sak for de fleste, faktisk vil jeg tørre å påstå at denne konfrontasjonen muligens er det som gjør utstillingen så ubekvem, der den for mange kan oppfattes som avslørende og ydmykende. 

Michael Kvium har ingen politisk ærend, tvert imot har han et ærend med følelsen av å være menneske, og bruker personene i motivene som sine egne skuespillere for å avdekke det mennesket naturlig forsøker å fortrenge. Dette har vært en rød tråd i verkene hans helt fra begynnelsen av – å avsløre deler av det tabubelagte og groteske i hver av oss. Kvium er vant med å bevege seg i det ubekvemme landskap, der de mest kontroversielle verkene hans dateres til 80- og 90- tallet, som gjerne beskrives med ord som grenseoverskridende og vemmelige.[ix] Spesielt i hans utforskning med kroppen, finner han den interessante effekten av å fremprovosere avsky hos sitt publikum, nettopp fordi kroppen er så gjenkjennbar at vi umiddelbart får en reaksjon. “Det er til stadig en fornøjelse for mig, at jeg kan få mennesker til at hidse sig sådan op", sier han med et glimt i øyet. Samtidig forteller han om sine egne refleksjoner rundt det ubehagelige, deriblant om tendensen vi mennesker har til å fjerne oss fra det som vekker ubehag.[x] For ham er det en ærlighet i ubehaget, som er mye mer interessant å dykke ned i enn å lukke øynene og ørene for det. For selv med øynene og ørene barrikadert kommer det ubehagelige til å være der fremdeles, det merkelige er bare at dette er en sannhet vi allerede er bekjent. Det ligger en stor fare i denne flukten, mener Michael Kvium, som dermed har skapt utallige muligheter for museumsgjesten til å gjøre akkurat det motsatte: Se sannheten i hvitøyet, om du vil.  

MICHAEL KVIUM, Small Talk Show (2016), Olje på lerret, 250 × 250 cm, © Galleri Nils Stærk, København, Danmark. Foto: Anders Sune Berg

Med dette som kunstnerisk utgangspunkt er det kanskje ikke så merkelig at“CIRKUS EUROPA” ble en minneverdig opplevelse for meg, selv om jeg bare så vidt dyppet tåen ned i det som utgjør hele Michael Kviums ekstreme kunstnerskap. I retrospekt føles det som om utstillingen satte seg i kroppen min, at kunstverkene oversatte verdens tilstand og ble til, omvandlet til fysisk avsky og medlidenhet, inni meg. Det er nesten så jeg vil kalle det hele ‘dannende’ for meg, som forlot sirkuset igjen som en litt mer avslørt sirkusklovn, og med en lumsk følelse i kroppen som jeg ivrig

Litteratur

[i] Den store danske, «Michael Kvium», av Kamma O. Hansen, 18.01.2024. https://denstoredanske.lex.dk/Michael_Kvium

[ii] Karberg, Andrea R. Camilla Jalving. Red. Michael Kvium: CIRKUS EUROPA. Ishøj, Danmark: Arken Museum for Moderne Kunst, 2017. Publisert i forbindelse med en utstilling med samme tittel, organisert av og presentert på ARKEN Museum, 2. september 2017–14. januar 2018. https://issuu.com/arken_museum/docs/kvium_katalog_dk_til_issuu/30

[iii] Olsen, Nina B, «Kunstneren Michael Kvium om kunst og ærlighed», alt.dk https://www.alt.dk/bolig/kunstneren-michael-kvium-om-kunst-og-aerlighed 

[iv] Andrea Karberg, Camilla Jalving. Michael Kvium: CIRKUS EUROPA (Ishøj: Arken Museum, 2017) https://issuu.com/arken_museum/docs/kvium_katalog_dk_til_issuu/30

[v] Michael Kvium, intervju av Christian Lund for Louisiana Museum of Modern Art, Michael Kvium Interview: Circus Europe. Mars 2017. https://channel.louisiana.dk/video/michael-kvium-circus-europe

[vi] Andrea Karberg, Camilla Jalving. Michael Kvium: CIRKUS EUROPA (Ishøj: Arken Museum, 2017) https://issuu.com/arken_museum/docs/kvium_katalog_dk_til_issuu/30

[vii] Andrea Karberg, Camilla Jalving. Michael Kvium: CIRKUS EUROPA (Ishøj: Arken Museum, 2017) https://issuu.com/arken_museum/docs/kvium_katalog_dk_til_issuu/30

[viii] Michael Kvium, intervju av Christian Lund for Louisiana Museum of Modern Art, Michael Kvium Interview: Circus Europe. Mars 2017. https://channel.louisiana.dk/video/michael-kvium-circus-europe

[ix] Den store danske, «Michael Kvium», av Kamma O. Hansen, 18.01.2024. https://denstoredanske.lex.dk/Michael_Kvium

[x] Michael Kvium, intervju av Christian Lund for Louisiana Museum of Modern Art, Michael Kvium Interview: Circus Europe. Mars 2017. https://channel.louisiana.dk/video/michael-kvium-circus-europe