Motevisningens fasade
ALEXANDER MCQUEEN, VOSS (spring/summer 2001), Look #75.Photo: firstVIEW
ALEXANDER MCQUEEN, VOSS (spring/summer 2001), Look #65. Photo: firstVIEW
Det er i en William Morris-møter-Damien Hirst-møter-Joel-Peter Witkin-møter-Nattsvermeren-møter-Slipknot-kavalkade av et univers at Alexander McQueens spring/summer 2001 kolleksjon “Voss” blir vist. Ekstreme valg av materialer og kanskje ikke den beste HMS-ansvarlige er med på å sette stemningen for det som er blitt igjen som et av de mest ikoniske visningene i samtidsmotens historie. Med et dypdykk inn i funksjonen til scenografi og kostyme, ser jeg nærmere på hvordan individet opplever visningen, fra de ulike perspektivene som er til stede - hvordan var the aftermoth av Alexander McQueens spring/summer 2001?
Visningen av Alexander McQueens kolleksjon Voss (spring/summer 2001), gikk av stabelen i et varehus i London. Idet publikum gikk inn, ble de møtt av en lukket, mørklagt glassboks i et opplyst rom. Modellene, plassert inne i denne boksen, ser ut mot et publikum som ikke vet at de blir observert. Publikum ser ikke modellene før glassboksen blir lyst opp. I et intervju forteller en av tilskuerne om den ubehagelige opplevelsen av å sitte blant moteverdens elite i tett, klaustrofobisk luft. Man ble usikker på om man skulle se ned på sine egne ben eller på speilbildet av seg selv og den ved siden av, reflektert i glasskubens vegger.[1] Ufrivillig stilt overfor dilemmaet om å se bort, se på seg selv, eller å akseptere den noia-fremkallende opplevelsen av å se andre se på deg, ble publikum indirekte tvunget til å bli sittende med hodet bøyd i et slags underdanig bukk, i en hel time før visningen skulle starte. McQueens kommentar til dette: “I wanted to turn it around and make them think, am I actually as good as what I’m looking at?”[2] I et kløktig trekk, hadde han redusert observatører til objekter, ved å vende deres egne brutale gransking av modellene mot dem selv.
JOEL-PETER WITKIN, Sanitarium (1983). Gelatin silver print, 50 x 40 cm. Etherton Gallery, Tucson, USA
ALEXANDER MCQUEEN. VOSS (spring/summer 2001), Look #79. Photo: firstVIEW
Likevel skjer det mest dramatiske coup de théâtre (en brå, overraskende vending som gir en ny vri på handlingen, et begrep ofte brukt i teater-setting) mot slutten av visningen, når veggene av en mindre glasskube inne på “hovedscenen” faller i tusen knas. Til syne kommer den nakne kroppen til forfatteren Michelle Olley, som ligger på en blondekledd sofa, laget av enorme kuhorn. Det bandasjerte hodet hennes er dekket til av en spøkelsesaktig grå grisemaske, koblet til et pusterør som går mot taket. Det er en sverm av levende møll som flyr rundt henne. Gjennom referansen til fotografiet av kunstneren Joel-Peter Witkins, Sanatorium (1983), understrekes moteindustriens (og individets selv-) dømmende blikk. Witkins sine kontroversielle fotografier er makabre og groteske i uttrykket, men likevel er det vanskelig for en betrakter å se vekk. Med tabuet i samfunnet som inspirasjon, blir arbeidet hans fungerende som en mellomstasjon fra det konkrete verket til seerens øyeblikkelige tolkning av det utenforstående i samfunnet. Han får frem de utstøtte og døden gjennom tableaux vivants (bokstavelig oversatt til “levende bilder”; en iscenesettelse av modeller, kostymer og rekvisitter - den kombinerer aspekter ved teateret og billedkunsten). Stillebenkomposisjonene hans inneholdt i tillegg til levende modeller, amputerte kroppsdeler og døde dyr.
I dagene før showstart, førte Olley en dagbok som i senere tid har blitt publisert i sin helhet i forbindelse med utstillingen Savage Beauty på The Metropolitan Museum of Modern Art i New York i 2011.[3]
Visningen er oppkalt etter det norske Vestlands-distriktet Voss, med tydelige visuelle referanser til dyreliv og natur. Selv om disse temaene definitivt kommer klart frem i showet, var McQueens mentale helse og den "mørke siden" av moten også sentrale elementer, noe som resulterte i et langt mer forvrengt og mindre polert portrett av naturen og det menneskelige.
Det var gotiske, teatralske elementer, som en enorm fjærkledd kreasjon av utstoppede fugler hengt over modellens hode, som var klar til å angripe Hitchcock. I Birds, portretterer han fugle-angrepet mot slutten av filmen som menneskehetens manglende evne til å sette pris på og beskytte naturen, – vi tar den for gitt, noe som ikke bare reflekteres gjennom kolleksjonens tittel, men som også er en høyst relevant og desto mer angstpreget tematikk i dag. Fuglene i filmen kan sees som en symbolsk representasjon av frykt og usikkerhet, især overfor stormakter med tvilende intensjoner og den korrupte menneskeheten. Vi blir møtt med nok et ekstravagant uttrykk i Look #33 når modellen Erin O'Connor dukker opp i en kjole utelukkende laget av knivskjell. Lysene dimmes når hun fører hendene gjennom kjolen før hun river klynger av dem av og kaster dem ned på en nesten terapeutisk måte, som om hun skreller av dette hudlaget og viser det faktiske individet under. Denne fascinerende fremvisningen kan fremkalle mange følelser hos betrakteren: sårbarhet, selvdestruksjon, transformasjon i en virkelig altomfattende bragd. Erin O'Connor minnes hvordan McQueen hadde bedt henne om å rive kjolen fra hverandre, og husket at hun kuttet seg selv mens hun gjorde dette.[4]
ALEXANDER MCQUEEN, VOSS (spring/summer 2001), Look #24. Photo: firstVIEW
ALEXANDER MCQUEEN. VOSS (spring/summer 2001), Look #33 . Photo: firstVIEW
Kyrasen er en type rustning som dekker overkroppen, – forløperen til den skuddsikre vesten. Opprinnelig ble den laget av hardt metall som bronse eller jern for å beskytte mannen i kamp. McQueen adapterte denne formen i flere kolleksjoner ved å heller forme den til de kvinnelige kurvene enn den maskuline silhuetten. I stedet for metall, er den til denne kolleksjonen laget av farget glass i samarbeid med Columbia Glassworks,[5] med en ornamentering som minner om William Morris sine blomstertapeter; noe som kan ses som et kunsthåndverk i seg selv, men båret på en kropp blir det gjort om til en selvdestruerende form for bekledning. Dersom modellen skulle snublet og falt, ville kyrassen knust og gjennomboret Laura Morgan, som fikk dette ærefulle oppdraget å bære kreasjonen på sin kropp. Rett før hun det var hennes tur til å gå, ble hun spøkefullt advart “If you trip, you’re a goner!”[6]
ALEXANDER MCQUEEN. VOSS (spring/summer 2001), Look #73. Photo: firstVIEW
COLUMBIA GLASSWORKS FOR ALEXANDER MCQUEEN. The Curiass, © Victoria and Albert Museum, London. Photo: Jaron James / V&A Photography Studio
McQueens spring/summer 2001 står risset inn i sten i motehistoriebøkene, og en stor grunn til det er at samspillet mellom kolleksjon og visning er så godt kuratert at den ene tydelig bygger opp om den andre. Selv det å se en litt vel pikselert video på Youtube med reklame først får en seer anno 2024 til å ta inn showet med kroppslige reaksjoner. Derimot er det ikke nødvendigvis ekstravagante utsmykninger, et hav av kunsthistoriske referanser, og et påkostet scenerom det som gjør denne visningen til en nærmest guddommelig opplevelse. Det er poengteringen av individets sårbarhet fra flere perspektiver, hvor publikum, modellene, og Michelle Olley som blir en slags krone på verket. Det McQueen klarer å poengtere – det som virkelig gjør denne visningen til noe som skiller seg ut – er måten mennesket, enkeltpersonen, individet, kommer frem som noe viktigere enn illusjonen av et show. [7]
Litteratur:
[1] Knight, Nick. «Subjective: Erin O’Connor for Alexander McQueen S/S 01». 2014. Show Studio. Videointervju.
https://showstudio.com/project/subjective/erin_o_connor_for_alexander_mcqueen_s_s_01 (besøkt 26.01.2024)
[2] The Fashion, Spring/Summer 2001; 20/20 Europe, January/February 2001; WWD. 28.09.2000.
[3] Olley, Michelle. “Diary Entries by Michelle Olley on appearing in VOSS, spring/summer 2001”. The Metropolitan Museum of Art.18-27.09.2000.
http://blog.metmuseum.org/alexandermcqueen/michelle-olley-voss-diary/##_edn3 (besøkt 03.02.2024)
[4] Knight, Nick. «Subjective: Erin O’Connor for Alexander McQueen S/S 01». 2014. Show Studio. Videointervju.
https://showstudio.com/project/subjective/erin_o_connor_for_alexander_mcqueen_s_s_01 (besøkt 26.01.2024)
[5] V&A: The Museum of Savage Beauty. 2015. “Cuirass (back plate)”. https://www.vam.ac.uk/museumofsavagebeauty/mcq/cuirass-back-plate/ (besøkt 03.03.2024)
[6] Wilson, Bee. “Fierce, feathered and fragile: How Alexander McQueen made fashion show an art”. The Guardian. 07.03.2015.
https://www.theguardian.com/books/2015/mar/07/fierce-feathered-fragile-alexander-mcqueen-life (besøkt 03.03.2024)