Calatrava - Verden som hvit kube

Sommeren 2025 besøkte jeg den spanske byen Valencia. Etter flere dager med akklimatisering i vannkanten, tok vi omsider fatt på byens største turistattraksjon:

Fremtidsbyen der det ikke bor noen.

L’Hemisfèric sett fra Museo de las Ciencias Príncipe Felipe. Foto tatt av skribenten.

L’Umbracle med L’Ágora i bakgrunnen. Foto tatt av skribenten.

The City of Art and Science er tegnet av arkitektene Santiago Calatrava (f. 1951) og Félix Candela (1910-1997). Komplekset er et slående og monumentalt bylandskap plassert i utkanten av Valencia i Spania. Den offisielle åpningen fant sted i 1998, selv om flere av bygningene først sto ferdig senere på 2000-tallet. Det er mer enn en museumspark, og gjør seg absolutt fortjent til sitt noe grandiøse navn.

Under den stekende sørspanske solen åpner parken seg som en oase, med store grønne plener og benker under skyggefulle trær. I sentrum står det seks ruvende, hvite bygg, hvorav fem er tegnet av Calatrava: kinoen og planetariet L'Hemisfèric, det interaktive vitenskapsmuseet Museo de las Ciencias Príncipe Felipe, den åpne landskapsstrukturen L’Umbracle, operahuset Palau de les Arts Reina Sofía, og konferansesenteret L’Ágora. Bygningene bærer preg av Calatravas skulpturelle tilnærming og teatralske formspråk. De ligger delvis omgitt av vannspeil og fremstår nærmest svevende. De kan minne noe om strandede hvaler, eller kanskje romskip. Det er i grunn slik jeg forestiller meg fremtiden — en blankpolert prospekttegning, der fremtidens mennesker lever i harmoni med sine omgivelser. Det som slår meg, og som jeg har reflektert over siden, er kontrasten mellom den futuristiske stilen og den manglende funksjonaliteten, som har vist seg å prege bygningene i senere tid.

 

“Roads? Where we’re going, we don’t need roads.”[1]

Santiago Calatrava er på mange måter en superstjerne i arkitekturens verden, og han er både elsket og hatet for sin eksentriske stil. Hans arbeider preger ikke bare Valencia, men er også definerende i bybilder som Venezia, New York, Buenos Aires og Göteborg. Den samme særegne stilen finnes i de fleste av hans prosjekter; konstruksjonene er store, laget av glass, metall og betong, og formene er inspirert av naturens mekanismer. I skyskraperne, gangbroene og togstasjonene kan man gjenkjenne vridningen i en menneskelig overkropp, dyreskjeletter og fugler med fullt utstrakt vingespenn.

Samtidig har kritikken vært gjennomgående: Løsningene oppleves som lite funksjonelle, vanskelige å bruke og kostbare å vedlikeholde.[2] Et godt eksempel er Zubi Zuri, "den hvite broen", i Bilbao, der glassmaterialet kombinert med regionens fuktige klima har gjort gangbroens underlag såpeglatt. Etter flere fallulykker så kommunen seg nødt til å dekke glassgulvet med et teppe.[3] Dette er bare en av de mange kontroversene Calatrava har vært innblandet i, der avveininger mellom kunstnerens åndsverk og praktisk utforming i visse tilfeller har gått så langt som til retten.[4] Det er denne kritikken som har gjort at besøket til Valencias fremtidsby har bosatt seg i hodet mitt. Har vi ikke løst alle slike bagateller i fremtiden? The City of Arts and Science ga meg en følelse av at noen snart ville komme flyvende forbi på et hoverboard – da spiller det vel ingen rolle om det er glatt på bakken.

Jeg så nylig den ikoniske filmen Alien fra 1979, og selv om Valencia er plassert på jordens overflate, innså jeg at de har visse aspekter til felles. Vår forestilling om fremtiden har alltid vært knyttet til teknologisk og vitenskapelig fremgang, og på den tiden var tanker om fremtiden preget av et hav med lysende og blinkende knapper. De hadde systemer så vanskelige og kompliserte at nåtidshjernene bare kunne forstå sluttproduktet av prosessen. Dette kalles forsåvidt cassette futurism, og er en stil som preger 80-tallets sci-fi filmer, som blant annet Alien- og Back to the Future-seriene. Det er ganske ironisk å tenke på at vi i dag, altså i 80-tallets fremtid, har beveget oss i den totalt motsatte retningen, der det knapt er en knapp i syne.

På samme måte inkluderer Calatrava ofte arkitektoniske former som ikke har en spesifikk funksjon i den bærende strukturen.[5] Elementene er ekspressive og estetiske ideer som tar del i hans kunstneriske prosjekt, og som nærmest gjør hans bygg til store skulpturer. Det er et retorisk virkemiddel, på samme måte som 80-tallets overdådige high tech-estetikk. Men sammenlikningen stanser der. Det finnes tross alt verken utenomjordiske eller kjøttetende vesener i Valencia. Så hva er det da med Calatravas tilsynelatende harmoniske arkitektur som gjør at jeg tenker på romskip i en post-antroposentrisk verden? Kanskje ligger svaret i en forskyvning bort fra mennesket og mot det teknologiske. Kanskje nedprioriteringen av funksjon og menneskelige hensyn springer ut av futurismen? 

Palau de les Arts Reina Sofía. Foto tatt av skribenten.

Man vs Machine – den menneskefiendtlige futurismen

Futurismen har egentlig ikke så mye med funksjonalitet å gjøre. I hvert fall ikke den typen jeg har tenkt på, da jeg fantaserte om en perfekt fremtid i The City of Arts and Science. Mye kan kanskje forklares med futurismens opprinnelse. Bevegelsen startet med Filippo Tommaso Marinettis innlegg i avisen Figaro i 1909, Det futuristiske manifest, hvor han proklamerte sin kjærlighet for industriell teknologi og maskinens estetikk. Han anså krig som den eneste utveien for å rense kunsten og kulturen fra borgerskapets kvelende institusjoner.[6] Senere sluttet Marinetti seg til det fascistiske partiet, og sto nær Mussolini og hans politiske prosjekt i Italia - det var som kjent ikke særlig harmonisk.

GIACOMO BALLA, Girl Running on a Balcony (1912). Olje på lerret, 125 x 125 cm. © Giacomo Balla / BONO

Calatrava kan på sin side betegnes som en neo-futurist, men det er absolutt ikke forpliktelsen til kulturell renselse som plasserer han i denne kategorien, det er heller fokuset på det dynamiske. Futuristene skulle fremover i både fysisk og kulturell forstand; legge bak seg strenge regler og omfavne det nye. Dette kan man for eksempel se i måten Giacomo Balla brukte prikker til å skape en evig loop i Girl Running on a Balcony (1912). Balla reproduserte konturene i et repetitivt mønster for å skape et inntrykk av bevegelse.[7]

Et tydelig eksempel på hvordan dette kommer til uttrykk hos Calatrava er Oculus Transportation Hub, togstasjonen ved Word Trade Center i New York.[8] Oculus skiller seg tydelig ut på Manhattans skyline ved å bryte med det klassiske rutenettet. I stedet etterlikner bygget en enorm fugl, i ferd med å lette. Rommet på innsiden er utformet for en konstant strøm, og i den åpne hallen har man full oversikt over hvor rommet begynner og ender. Vingene er formet av store, utoverbøyde søyler, som slipper dagslys inn i hallen. Det virker nesten som om bygget er i ferd med å bryte ut av sin statiske tilstand, og utgjør dermed et mellomledd mellom menneskene på bakken og skyskraperne rundt. Calatrava har forklart at prosjektet var drevet av et ønske om å skape noe nytt og vakkert, som kan lyse opp et område preget av sorg og tap.[9]

 

Plassert arkitektur

Illustrasjon: Ida Karoliussen.

Calatravas verk bryter ofte med sine omgivelser. Han tar med seg den moderne spanske arkitekturen hvor enn han drar, uavhengig av utgangspunktet. På godt og vondt, blir hans bygg revolusjonerende. Et eksempel er Sundial Bridge i den lille, klassiske gruvebyen Redding, i California. Her er det få bygg som overskrider to etasjer, men som et lynnedslag strekker det 66 meter høye, kritthvite soluret seg mot himmelen. Gangbroen krysser Sacramento-elven og binder byen sammen med et nettverk av skogsstier på den andre siden. Elven er en viktig passasje for laksebestanden i området, og broen bærer preg av at en rekke hensyn er tatt til den. Blant annet er det ingen bærende struktur i vannet, og gulvet er laget i glass, slik at det ikke skal skygge for mye i elven og skremme fisken på sin ferd oppover.[10] Dette er nyskapende i et område som tidligere har belaget seg på utvinning av naturlige ressurser, og viser en side av Calatrava som også tilpasser seg. Dog, jeg er usikker på om det er så mye laks utenfor Bilbao som kan forsvare bruken av det samme materialet der.

Illustrasjon: Ida Karoliussen.

Det er ikke altså ikke den futuristiske stilen som gjør at Calatravas bygg oppleves som fremmedgjørende. Svaret finnes heller i hans egen arkitektoniske visjon og utforming. Mye av kritikken rettet mot Calatravas bygg går ut på at de er lite tilpasset den tiltenkte funksjonen og stedet det er plassert, selv om laksen her er et nevneverdig unntak. Tilbake i Valencia, treffer den intense middelhavssolen de store glassflatene i vegger og tak i The City of Arts and Sciences, og skaper en uønsket drivhuseffekt. Som besøkende merket jeg lite til dette, men det er fordi Valencias innbyggere bruker betydelige deler av sitt budsjett på å holde anleggene tempererte.[11] I tillegg har flere av byggene tekniske problemer. Et særlig sårt punkt er L'Àgora, en rundt 70 meter høy struktur, formet som et skjell på høykant. Det ble presentert som et «multifunksjonelt» rom – med andre ord et bygg tegnet uten et klart definert formål. I tillegg til flere lekkasjer fra taket, var bruksområdet så begrenset at de i 2018 så seg nødt til å utlyste en konkurranse om å bygge et nytt konferansesenter inne i selve strukturen.

Santiago Calatrava beskrives som kunstner, arkitekt og ingeniør – i den rekkefølgen. Det er nettopp det som gjør ham så spektakulær, hans tendens til å behandle arkitektur som kunstobjekter, som skaper denne merkverdige kombinasjonen av ikke-funksjonell og futuristisk utforming. Når arkitektur behandles som kunst, blir verden rundt nærmest omformet til et gallerirom. I et slikt rom lever ingenting; det er et kontrollert og kunstig miljø. Som kunstteoretikeren Brian O’Doherty beskrev det, er den hvite kuben et nøytralt og nesten hellig sted, hvor tiden oppheves og alt som plasseres der får status som kunst.[12] Menneskene er i denne sammenhengen kun besøkende – midlertidige gjester i et rom som først og fremst eksisterer for objektene. Problemet oppstår når en lignende logikk overføres til arkitektur. I arkitektur kan ikke funksjon og form skilles like tydelig fra hverandre, og offentlige bygg er tross alt rom som skal brukes og leves i. Det er altså her dissonansen oppstår. Hvem vet, kanskje vil vi i fremtiden se på Calatravas arkitektur på samme måte som vi i dag ser på 80-tallets romskip – ekstravagante kuriositeter som ligger langt fra de behovene som faktisk meldte seg.

Detalj fra Museo de las Ciencias Príncipe Felipe.Foto tatt av skribenten.



Litteratur

[1] Zemeckis, Robert. Back to the Future. Chicago: Amblin Entertainment og Universal Pictures, 1985. 01:55:00.

[2] Eitb. "60 minutos - Calatrava y sus polémicos edificios." 19. september, 2013. YouTube. https://www.youtube.com/watch?v=d76G9V3Lld4.

[3] Eitb. "60 minutos - Calatrava y sus polémicos edificios." 00:22:39.

[4] López, Juan José Martín. "In the Courts: Bridging Moral Rights and Public Utility." WIPO Magazine. https://www.wipo.int/en/web/wipo-magazine/articles/in-the-courts-bridging-moral-rights-and-public-utility-36069

[5] The Mill Valley Film Group. Santiago Calatrava’s Sundail Bridge: An Angel of Inspiration. Redding CA: The McConnell Foundation, 2004. YouTube, 00:07:58. https://www.youtube.com/watch?v=2PXJKUkoDxQ.

[6] Foster, Hal, Rosalind Krauss, Yve-Alain Bois, Benjamin H.D Buchloh, og David Joselit. Art since 1900: Modernism, Antimodernism, Postmodernism. Tredje utgave. Thames & Hudson, 2016. s. 108.

[7] Foster et al. Art since 1900: Modernism, Antimodernism, Postmodernism. s. 102.

[8] Liverins, Aleksandra. "Architect Santiago Calatrava." NOWNESS: 26. desember, 2016. YouTube, 00:08:15. https://www.youtube.com/watch?v=h9qSRbUDWEI.

[9] Liverins, Aleksandra. "Architect Santiago Calatrava." 00:08:15.

[10]  The Mill Valley Film Group. Santiago Calatrava’s Sundail Bridge: An Angel of Inspiration. 00:18:24.

[11] Eitb. "60 minutos - Calatrava y sus polémicos edificios, " 00:10:44.

[12] O'Doherty, Brian. Inside the white cube: the idelogy of the gallery space. Utvidet utgave. Berkeley: University of California, 1999.






Neste
Neste

Et broderskaps romantiske ulydighet