Kunstens etablerte tradisjoner, i kontrast til latent modernisme. Hva skapes i rommet mellom disse? For prerafaelittene, en kunst som skulle ta dem fremover, med grobunn i en tid fra langt tilbake.
Edward Burne Jones, The Baleful Head (1886, 1887). Olje på lerret, 155 cm x 130 cm. Staatsgalerie Stuttgart.
Om lag syv kunstnere danner et broderskap, med et felles kunstnerisk mål. De befant seg i det viktorianske London på 1840-tallet, med grunnleggerne John Everett Millais, William Holman Hunt, og Dante Gabriel Rosetti. Gruppen ble etter hvert utvidet til å inkludere kvinnelige malere som Evelyn de Morgan og Elizabeth Siddal, samt andre uttrykksformer som poesi og litteratur.[1] Mange av malerne var også poeter, og deres malerier baserte seg på poesi. Kritikk av deres kunstskoles praksis, overdyrkelsen av Raphaels malestil, og den pågående industrialiseringen, ble diskutert under hemmelige møter. De delte sine visjoner om en kunst som skulle ta dem fremover, men fortsatt ha grobunn i en tid fra langt tilbake.[2] Selve navnet, deres fellesbetegnelse – "prerafaelittene", kommer fra deres forente beundring av kunstnere før Raphael.
John Everett Millais, Mariana (1851). Oil on mahogany, 59.7 cm × 49.5 cm. Tate Britain, London.
Min antagelse var at prerafaelittene, ut fra navnet, måtte være malere fra tiden før Raphael – i tiden før renessansen. Jeg skjønte snart at de heller tilhørte perioden tett opp mot modernismen, der poenget er deres idealisering av fortidens kunst. Den innledende forvirringen skulle vise seg å være et frempek mot broderskapets paradoksale natur. Deres intensjon var forankret i en kunst som skulle være tro til naturen. De var i opposisjon mot den etablerte kunststilen ved akademiene i Europa, som i stor grad var basert på et ideal etter kunstneren Raphael.[3] De mente denne stilen var blitt altfor regelbundet, hadde fjernet seg for mye fra virkeligheten, og dermed hadde mistet en personlig nerve underveis. De ville finne tilbake til denne nerven.
Samtidig ble samtidskunsten, på denne tiden modernismens forløpere, realismen og impresjonismen, ansett som for virkelighetsnær for prerafaelittene. Med en visjon om en kunst som var ekte, naturtro og hadde emosjonell kraft, ville de bevege kunsten fremover, gjennom å se bakover. Tilbake til et spesifikt tidsrom i kunsthistorien, før Rapahel og reglene, til et rom mellom middelalderen og ungrenessansen. Prerafaelittene ville skape en tredje vei.
Å se bakover foredler og forskjønner. Heller enn en naturtro gjengivelse, synes jeg å skimte nostalgien som rådende drivkraft hos prerafaelittene. Litterære og mytologiske motiver var til stor inspirasjon, eksempelvis Shakespeares Ophelia, Bibelens bebudelsesfortelling, Dantes litteratur, middelalderlegender og Botticellis Birth of Venus som en kunstnerisk referanse. Det var med andre ord en god blanding av inspirasjonskilder, som ga maleriene et sterkt narrativt utgangspunkt.[4] Da fortidens kunstneriske og litterære helter var mange, så broderskapet det nødvendig å rangere dem i The List of Immortals. Navnene var rangert med stjerner etter betydning, med Jesus Kristus øverst på listen, og Shakespeare like etter. Det prerafaelittiske broderskap var dermed bundet sammen av sitt eget manifest.
Felles visuelle kjennetegn, dukker opp i deres malerier: ornamenter og dekor, avbildninger av glassmalerier, personlige tilbehør, og mønstrede tekstiler og malerier. I starten av perioden dominerer sterke farger, i kombinasjon med motiver fra middelalderen. Senere fremtrer en mer dempet palett, med inspirasjon fra ungrenesseansen.[5] Til tross for å hevde at de maler "etter naturen", er maleriene i forsterkede farger, og figurene er forskjønnet over det realistiske. Se for eksempel Love and the Maiden (1877) av John Stanhope, en vakker pastelldrøm der det er vanskelig å tro at de ikke anerkjente seg selv som idealister.[6] De beskrives heller med begreper som "detaljrealisme", noe man kan se i den botaniske gjengivelsen i Millais' berømte Ophelia.[7]
John Everett Millais, detalj fra Isabella (1849). Olje på lerret. Walker Art Gallery, Liverpool.
John Roddam Spencer Stanhope, Love and the Maiden (1877). Olje på lerret med bladgull, 141 x 205.7 cm. Fine Arts Museums of San Francisco.
Kanskje mer enn en felles stil kobles kunstnerne sammen gjennom malerienes felles motiv: kvinnene. En nærmest besettelse av kvinners skjønnhet står som visuell inspirasjon, omkranset av temaer som lengsel, død og forskjønnelse. Det er allikevel ikke motivene som bærer kunstens sannhet. Kunsten skulle vise sannheten, men ikke som et speil av det ytre. I motsetning til samtidens realisme, som viste den sosiale virkeligheten, skulle deres kunst vise den indre psykologiske sannheten. Slik blir svaret på en kunst fri fra både Raphael og modernitet, et forslag til en tredje vei: En detaljert speiling av naturen på den ene siden, og med åndelige og symbolske motiver på den andre. Sannheten de søkte var åndelig og dyp, en indre sannhet gjengitt i naturens form.
Å være frie kunstnere sammen var en vakker tanke, som til slutt brøt opp i kaos. En unison visjon rommer ikke individets frie vilje. I 1853 ble broderskapet oppløst. Fra detaljfokuserte malerier, utviklet stilen seg til å bli mer idealisert og naivistisk. Gruppen ble splittet i ulike retninger: mot det regelbundne, og mot det bohemske.[8] Med sitt myke opprørs malerier, satte allikevel det prerafaelittiske broderskap sitt preg på historien. Vi står igjen med noen av de mest ikoniske maleriene fra viktoriansk kunst; bilder av den indre menneskelige sannhet – skjønnhet, lengsel, poesi og tro. En tredje vei i kunsten, nå en etterlatt og overgrodd sti, som naturen har tatt tilbake.
John Everett Millais, Ophelia (1851-1852). Olje på lerret, 76,2 cm x 111.8 cm. Tate Britain, London.
Referanse
[1] Thomas Streed, Obsession and Devotion: The Pre-Raphaelites. Videoessay. Sett: 10.03.26.
[2] Streed, Obsession and Devotion: The Pre-Raphaelites.
[3] Stephen Eisenman, Thomas Crow. Nineteenth century art: a critical history. Thames & Hudson, 2019, 264.
[4] Streed, Obsession and Devotion: The Pre-Raphaelites.
[5] Meagher, Jennifer. «The Pre-Raphaelites.» The Met, Timeline of Art History. 01.10.2004.
[6] Streed, Obsession and Devotion: The Pre-Raphaelites.
[7] Ljøgodt, Knut. «Prerafaelittene. En introduksjon». Kunst og Kultur, februar 2003, 4.
[8] Ljøgodt, «Prerafaelittene. En introduksjon», 5.