Pandemonium (1841) forteller ingen ny historie, men en fortelling den har fortalt mange ganger før. Med vår tids mørkemenn og milliardærpedonettverk, så er dette maleriet av helvete mer aktuelt og livsnært enn hva jeg er komfortabel med.
JOHN MARTIN, Pandemonium (1841). Olje på lerret, 123 x 185cm.
Jeg fant meg i å gjøre noe jeg gjør ofte, det å lese The Red Hand Files, Nick Cave sin blogg. Det første som traff meg var dette mektige maleriet som illustrerte Satan foran et massivt palass omringet av en brennende elv og steiner som har brøytet seg gjennom den. Teksten ble raskt sekundær, for jeg hadde blitt kapret av John Martin sitt apokalyptiske Pandemonium (1841) og den dommedagshistorien den fortalte meg. For denne verdenen minner lite om vår egen. Her kommer lyset kun fra tordenskyer og ild, og bakken brenner mens tåken er så tykk og mørk at øynene nærmest begynner å renne. Dette er helvete, et fengsel for falne engler hvor Satan har skapt byen Pandemonium, en by hvor han kan herske fritt fra Gud. Maleriet leses som en advarsel – det er en skrikende dommedagsprofeti. For dette mektige palasset som drar meg så inn, gjør mer enn å bare ligne på Westminster Palace, den da påbegynte parlamentsbygningen i Storbritannia. Martin drar selve symbolet på fred og demokrati ned til helvete der det er lava som renner forbi bygningen i stedet for Themsen. Hadde jeg sett Pandemonium for 10 år siden hadde jeg forkastet historien som en utdatert og svulstig dommedagsprofeti, men slik kan jeg ikke lese det lenger. I vår tid hvor mørkemenn forgifter alt de rører, så hyler Pandemonium til meg, skarpt og tydelig om en profeti den har fra før. Det er den samme profetien som ble skreket ved fascistenes overtakelse av Tyskland i 1933, militærkuppet i Chile i 1973, og stormingen av kongressen i USA i 2021. Det er en profeti som vil skrike så lenge det er noe å skrike om. Verden vil igjen brenne.
Maleriet tar for seg en scene tatt fra John Miltons dikt, Paradise Lost (1667).[1] I denne historien følger vi Satan, ikke som en endimensjonell fordervet demon, men som en karakter vi kan se oss selv igjen i og frykte. For i denne historien møter vi ikke en varm Gud, men heller en autoritær diktator som styrer himmelriket med en jernhånd. Etter et tapt opprør av Satan og hans opprørske engler ble de sendt til helvete for evig tid. Utover maleriet hvor landskapet er fritt for lavastrømningene kan man skimte rekker med de andre falne englene i bataljoner. Alle venter på Satans kommando, det manes opp til krig. Det er lett å kjenne seg igjen i den opprørske naturen som Satan besitter, for hvem elsker ikke historier om dem som kjemper mot tyranni? Men dette er ikke en så enkel historie og Satan er ingen helt. Historien viser oss flere øyeblikk hvor Satan ofrer alt som ikke er han i sin revansjedrevne jakt. Gud er heller ingen varm og god gud. Milton sin Gud er en som undertrykker, manipulerer og hersker med lite hensyn til dem under ham, i sin egen jakt for å gjennomføre sin store plan. Det er vanskelig å sympatisere med noen av disse karakterene, men uansett hvor mye jævlig Satan gjør og er, kan man i hvert fall sympatisere med ham. Han blør ikke som oss mennesker og han kan heller ikke dø. Men han, som mange andre, føler seg sviktet av Gud. Han kjemper mot tyranni, selv om han er en selv. Når jeg ser på maleriet nå, skjønner jeg mer hvorfor noen velger å følge en slik figur. For han er ikke en av oss, men han ligner. Han er også tilstede, for utenom med sine skapelser er Gud fraværende i maleriet og blir til dette distanserte symbolet for et system som ikke fungerer.
Når man kjenner til situasjonen London befant seg i før maleriet ble laget, kan man lettere skjønne hvorfor Martin har valgt å ta inspirasjon fra Westminster. Før bygget ble bygd gikk London gjennom en koleraepidemi. Themsen tok med seg koleraen og med sine strømninger så spredte hun den gjennom London og påførte byen flere år med fordervelse.[2] For å fikse dette gikk Martin i bresjen for å bygge et kloakkanlegg. Etter mye tid og penger fra hans lomme, prioriterte parlamentet annerledes. Vi kan se hva Martin tenkte om Westminster i hvordan han malte palasset. Med disse svære romerske søylene, de detaljerte fasadene og den uvirkelige størrelsen på det hele tolker jeg det som at Martin ble imponert over det gotiske palasset Grunnmuren som er hevet over lavaen skal ikke bare overleve helvete, men trumfe det. Men hva er prisen man må betale for noe så spektakulært? Hvor mange liv kunne man reddet om man prioriterte kloakkanlegg og helse fremfor et ekstravagant palass? Prisen de måtte betale i helvete er uklart, men det samme kan man ikke si for London i 1820. Jeg forestiller meg Martin så på Westminster over elven med avsky og det som skulle være et symbol for demokrati ble heller en metafor på den distanserte maktelitens svikt. Det er likheter mellom denne eliten og fortellingens Gud. Der begge snakker om nærhet og kjærlighet som kan være vanskelig for mange å føle, er spørsmålet hva som er igjen. Jeg vet ikke hva han følte når han malte dette maleriet, men jeg kjenner på en frykt for at jeg kan se framtiden min i Martins verk.
John Martin (1823-27), Satan Presiding at the Infernal Council, Mezzotint. 25,6 x 35,3 cm © Musée du Louvre
Det kan være vanskelig å tyde, men midt i bildet ser vi en omfattende mørk kuppel, byens midtpunkt. Dette er Satans trone. Hvilken trone Satan brukte var ikke det store temaet i Miltons dikt Paradise Lost, men et kunstnerisk valg av Martin. Det er en beslutning som fanger maleriets karakter, for hvem hadde vel ellers valgt en slik trone? I hans dyptrykk, Satan Preciding at the Infernal Council (1823-29) får vi et nærmere blikk på tronen. Den er pompøs, ekstravagant og mektig. Det er spennende å tenke på hva som kreves av noen for å tiltre en trone som er byens naturlige midtpunkt. En trone han kler som en romersk keiser. Bygd som en gresk skulptur med definerte muskler, og et symmetrisk ansikt, ser vi en Satan som er skapt etter antikkens idealer. Vi kan nesten tro at det er en mann vi ser, men synet vårt bedrar. Det vi ser er en fallen engel, en som er skutt ned av Gud på grunn av sitt forræderi. Han er kanskje ikke en av oss, men han ligner. Han er heller ikke perfekt som sin skaper. Han som oss, er ufullkommen. Hans feil er noe vi kan speile oss selv i, ikke som denne enestående Guden uten feil eller merker. Det er vel det som skremmer meg med Pandemonium. Det viser meg hvordan disse mørkemennene tar over.
Det sublime er en gjentakende følelse man kan oppleve i Martins verk. Det er noe vi erfarer når vi møter noe mektigere enn oss selv, i en kontekst hvor vi fortsatt trygt kan reflektere over opplevelsen. Det setter oss menneske i perspektiv. Martins malerier blir ofte beskrevet som sublime. En tilbakevendende faktor i flere av hans malerier er Gud som utfører sin vrede over oss mennesker. Han river bakken vekk under oss og setter fyr på verden. Disse maleriene er også for meg sublime, men om det er et kunstverk som virkelig gir meg følelsen av dette, så er det Pandemonium. Denne dommedagsscenen er ikke bare gripende, den drar meg inn. Svoveldampen, den tørre varmen, jeg kjenner alt. Heldigvis befinner jeg meg bak monitoren min i stedet for helvete, men frykten og angsten forsvinner ikke helt fra meg. Vår verden har kanskje ikke lavaelver slik som denne tolkningen, men den virker ikke veldig sunn for øyeblikket. Sammenlignet med oss som har et hemmelig, globalt pedofilinettverk for milliardærer, virker Martins helvete nesten forfriskende. Maleriet holder opp et speil, et speil som avslører en fjern og arrogant maktelite sine bedrag og for resten av oss, vår apati.
Verden har blitt mer fæl. Grusomme handlinger har blitt en helt alminnelig del av hverdagen. Kriger i Midtøsten, USA kidnappet Venezuelas president og Jagland er en gjenganger i Epstein-filene; ingen av dem sjokkerer meg lenger, det er bare en del av en ny hverdag. Pandemonium holder opp et speil til samfunnet og hva jeg ser er apati. Apati som har gjennomsyret alt det har berørt. For meg finnes det ikke et styggere ord enn apati. For 10 år siden hadde jeg møtt disse handlingene med sinne og lidenskap, men ikke nå lenger. Nå er jeg likegyldig og kynisk. Ikke at jeg tror at Themsen blir byttet ut med lava, men jeg tror at våre demokratiske symboler ikke vil bety det samme lenger. Satan, skapt etter våres ideal, har blitt byttet ut med usikre internett-troll med hentesveis eller hårplugger. Jeg tror at disse små, kyniske mennene med et umettelig markeringsbehov kommer til å feire mens verden brenner en gang til. Men jeg liker også å tro at vi kan stoppe dem.
Litteratur
[1] Louvre, Le Pandemonium, 11. mars 2026. https://collections.louvre.fr/en/ark%3A/53355/cl010067390
[2] Pollit, Ben. "John Martin, The Great Day of His Wrath" Smarthistory, 9. August 2015. https://smarthistory.org/martin-the-great-day-of-his-wrath/