De skulle peke mot stjernene. I stedet står de igjen som tomme skall, med værbitt betong, dekket av graffiti. Sovjetunionens futuristiske arkitektur lovet en bedre fremtid, nå minner den oss om hvor skjør troen på fremtiden kan være.
IGNACIO HUTIN, El OVNI es sitio de peregrinaje de turistas (2017). Fotografi. © Ignacio Hutin
De første fem årene av livet mitt tilbrakte jeg i Riga, min hjemby, en by jeg kommer til å vende tilbake til uendelig mange ganger. Hele livet mitt har jeg hørt historier fra faren min om den vakre arkitekturen der, og selv om byen lenge føltes fjern for meg, var det alltid noe så ubeskrivelig nostalgisk ved disse fortellingene. Arkitekturen føltes aldri bare ut som en bakgrunn. Bygningene rundt meg virket alltid større enn hverdagen vår, større enn menneskene som gikk forbi dem hver dag. De sto der som stille vitner om en annen tid fylt av symboler, ornamenter og løfter som allerede da føltes så fjerne.
IGNACIO HUTIN, Uten tittel (2017). Fotografi. © Ignacio Hutin
Jeg husker spesielt en bygning. Da jeg var liten, pleide faren min å peke på den når vi gikk gjennom byen og fortelle historier om hvordan den representerte kunnskap, fremgang og håp. Han så alltid på den med et vemodig blikk, og den lille meg kunne merke lengselen i ansiktet hans. Men hva var den lengselen, og hvorfor var det akkurat dette bygget som vekket den? Bygningen han så på var Latvias vitenskapsakademi, ofte kalt "Stalins kake" på grunn av sin karakteristiske form. For meg som barn virket den nesten uvirkelig. Med sitt høye spir og sin monumentale fasade så den ut som om den kunne nå helt opp til verdensrommet. Den var dekorert med hammer og sigd, sammen med latvisk folkeornamentikk, og bar både lokale og ideologiske spor som om den forsøkte å forene identitet og politikk i én og samme form. Med sine 108 meter var den lenge blant de høyeste armerte betongbygningene i verden, og den første skyskraperen i republikken.[1]
IGNACIO HUTIN, Pasillo circulatorio externo (2017). Fotografi. © Ignacio Hutin
Allerede da forstod jeg at denne arkitekturen bar på en større drøm. Den handlet ikke bare om boliger, kontorer eller institusjoner. Den pekte oppover, mot en fremtid der kommunismen ikke bare hersket over jorden, men også over verdensrommet. Disse bygningene var ikke bare laget for mennesker, men for en ide om en nasjon som skulle være grenseløs, teknologisk avansert og historisk uovervinnelig. Dette personlige minnet fra Riga ble senere et utgangspunkt for min interesse for hvordan Sovjetunionen brukte arkitektur til å visualisere sine kosmiske ambisjoner. Gjennom betong, stål og monumentale former forsøkte man å gi fysisk form til en visjon om et samfunn som en dag skulle strekke seg helt ut blant stjernene.
IGNACIO HUTIN, Inscripciones sen cirílico junto a la entrada principal del OVNI (2017). Fotografi. © Ignacio Hutin
På 1950- og 60-tallet var verdensrommet ikke lenger bare et mørkt tak over menneskeheten. Det ble en konkret politisk arena. Etter andre verdenskrig trådte to supermakter frem og delte verden mellom seg: USA og Sovjetunionen. Regionale kriger flammet opp i verdens ytterkanter, mens opprustningen vokste seg tung og metallisk i bakgrunnen. Missiler sto som tause pekefingre mot himmelen og atomvåpen la en usynlig skygge over hverdagsliv som fortsatte under konstant trussel. Forholdet mellom USA og Sovjetunionen strammet seg til en vedvarende konflikt, men den kalde krigen var mer enn militær spenning. Det var en kamp om selve verdensbildet, liberal stat mot kommuniststat, kapitalisme mot planøkonomi, demokrati mot diktatur, eller, som Kennedy sa i 1961, frihet mot tyranni.[2]Det var en konflikt uten direkte sammenstøt mellom supermaktene, men med en temperatur som aldri sank. I dette klimaet ble teknologisk overlegenhet et spørsmål om sannhet og fremtid. Verdenrommet åpnet seg som en ny arena, ikke bare for militær maktdemonstrasjon, men for iscenesettelsen av vitenskap, fremskritt og menneskelig dristighet.
Romkappløpet nådde sitt mest intense punkt på 1950- og 60-tallet, men forestillingen om fremtiden som noe kosmisk og teknologisk forsvant ikke med årene. Tvert imot begynte denne estetikken å sive inn i arkitekturen på 1970- og 80-tallet. Betong, stål og monumentale former ble brukt til å skape bygninger som ikke bare skulle romme institusjoner eller mennesker, men symbolisere en historisk retning oppover, mot noe større enn samtiden. Mange av disse strukturene ser i dag ut som objekter som har landet fra en annen verden.
IGNACIO HUTIN, Pasillo circulatorio externo (2017). Fotografi. © Ignacio Hutin
En av de mest ekstreme manifestasjonene av denne ideen ligger på toppen av et fjell i Bulgaria. Det UFO-lignende monumentet Buzludzha har fått navnet sitt etter det 1432 meter høye fjellet det ruver over.[3] Bygningen ble ferdigstilt i 1981, lenge etter at de første triumfene i romkappløpet hadde funnet sted. Likevel bærer den tydelige preg av den samme futuristiske forestillingen om fremtiden. Den enorme betongskiven som hviler på fjellet, med sitt tårn kronet av en rød stjerne, ser mindre ut som et historisk monument og mer som et romskip som har landet mitt i landskapet.
Monumentet ble reist for å markere 90-årsjubileet for Buzludzha-kongressen, et hemmelig møte som fant sted nettopp på toppen av dette fjellet. Her samlet medlemmer av det nyetablerte bulgarske sosialdemokratiske partiet seg i 1891, med Dimitar Blagoev i spissen. Partiet skulle senere bli forløperen til det bulgarske kommunistpartiet. At monumentet først ble innviet i 1981, henger sammen med en annen historisk situasjon. På begynnelsen av 1980-tallet begynte regimet til Todor Zhivkov å vakle under økonomiske problemer og sviktende støtte. I denne perioden ble monumentbygging et av regimets mest effektive propagandaverktøy. Alt ved Buzludzha skulle derfor være monumentalt. Over 6000 mennesker deltok i byggingen gjennom nesten syv år, og konstruksjonen krevde rundt 70 000 tonn betong, 3000 tonn stål og 40 tonn glass.[4] Interiøret var opprinnelig dekket av enorme mosaikker som fortalte historien om den sosialistiske bevegelsen, fra revolusjonære figurer til visjoner om kollektiv fremgang. I den sirkulære salen ble politiske møter, seremonier og markeringer holdt under den enorme kuppelen, som om ideologien selv var samlet i et rom uten hjørner.
IGNACIO HUTIN, El techo del OVNI de Buzludzha (2017). Fotografi. © Ignacio Hutin
IGNACIO HUTIN, Mosaicos en el auditorio central con los rostros de Dimitar Blagoev (2017). Fotografi. © Ignacio Hutin
I dag står den forlatt.
Knuste vinduer slipper inn vind og tåke fra fjellet. Mosaikkene som en gang fortalte historiene om sosialismens triumfer smuldrer sakte bort. Der slagord en gang fylte veggene, brer graffiti seg i sterke farger over betongen. Rett ved inngangen til monumentet møter man en detalj som jeg fortsatt ikke klarer å glemme: En graffiti hvor det står "Enjoy Communism", skrevet i den samme bølgende typografien som Coca-Colas logo. Bak den skimtes restene av et gammelt slagord, der flere av bokstavene har falt av. De to lagene av tekst ligger nesten oppå hverandre som spor fra to forskjellige epoker, en som trodde på ideologien, og en som ser tilbake på den med ironi. Sammen forteller de historien om en fremtid som en gang virket uunngåelig, men som i dag bare finnes igjen som spor i betong.
Kanskje er det først nå jeg begynner å forstå spørsmålet jeg stilte som barn. Hva var det egentlig faren min lengtet etter da han så opp på "Stalins kake" i Riga? Disse bygningene ble reist i en tid da man trodde historien hadde en retning, og at arkitekturen kunne gi form til den. I dag står mange av dem igjen som ruiner, værbitt betong på fjelltopper og i byer, dekket av graffiti og glemt av systemet som en gang bygde dem. Ideologien som ga dem mening har forsvunnet, men formene står fortsatt der, vendt opp mot himmelen slik de alltid har gjort. Kanskje var det ikke ideologien faren min lengtet etter, men følelsen av at historien fortsatt peker oppover.
IGNACIO HUTIN, La estrella roja de la torre, perforada por el hielo (2017). Fotografi. © Ignacio Hutin
IGNACIO HUTIN, La estrella roja de la torre, perforada por el hielo (2017). Fotografi. © Ignacio Hutin
Litteratur
[1] Fundit. "Latvian Academy of Sciences (LZA)". https://fundit.fr/en/institutions/latvian-academy-sciences-lza.
[2] Andreasson, Dag. "Månelandingen 50 år - Jubileumsutstilling på Teknisk museum 2019", Teknisk museum. https://www.tekniskmuseum.no/utstillinger/manelandingen.
[3] Dark Tourism. “Buzludzha”. https://www.dark-tourism.com/index.php/287-buzludzha#background.
[4] Hutin, Ignacio. "Journey to the UFO of Buzludzha, the frozen Communist monument in the mountains of Bulgaria". Lossi 36. 15.01.2024.