Dødens Karaokemaskin Er En Geigenteller

KAMIL KAK Membrane II (2022) Glasert steintøy, polarfleece og ull 175 x 150 cm

Illustrasjon av skribenten, tolkning av Michael Brills Spike Field, view 1 fra 1993 (2026). Digital tegning.

Kunst ser på liv og død hele tiden, men hva skjer når den står mellom liv og død? 10 000 år inn i fremtiden vil dødelig radioaktivt avfall ligge begravd under jordens tynne hinne. Blir det sår på denne, kan selv ikke et plaster stoppe blødningen. Verden vil slukes av en dødens engel som synger i geigerklikk. Og det eneste som står mellom sikker død og en fredfull fremtid? Kunst, såklart!

En rød sol renner over et øde landskap. Når du puster fylles nesen din med støv fra det sandlagte terrenget. Du er det eneste levende her i flere mils omkrets, hverken trær eller folk kan skimtes der du står. Men du er ikke alene. Et skjelett av stein stikker opp fra den tørre jorden i midten av landskapet. Store steinformasjoner smalner ut i pigger der de har skrapt seg ut fra sitt gravsted. Du beroliger deg med at beistet for lengst er dødt, at denne guden i stein ikke er annet enn kunst. Men når du bøyer deg fram mot innrissningene i monumentet mistenker du at kunst ikke er så uskyldig som du før har tenkt. På veien hjem igjen, vekk fra denne gravplassen, tåkelegges sinnet av det du har lest: “This place is not a place of honor.. no highly esteemed deed is commemorated here …nothing valued is here.” [1]

Illustrasjon av skribenten, Internasjonalt symbol for radioaktivitet (2026). Digital tegning.

Noen tusen år frem i tid, kan denne situasjonen være helt reell. Landskapet som beskrives ovenfor er nemlig et forslag til hvordan man kan designe advarsler på landområder der radioaktivt avfall nedgraves. Radioaktivt avfall, rester av aktiviteter fra blant annet industri og forskning, er farlig for både mennesker og miljø.[2] I motsetning til det kleine diktet du skrev i sjette klasse, er det ikke noe en kan fjerne ved å brenne eller knuse — her er det bare tidens ubønnhørlige tann som gjelder. Den eneste løsningen er å grave avfallet dypt ned. Slike avfallsdeponi har en tydelig oppgave; de skal ligge helt stille og ikke bli tuklet med. Men når det forventes at den nedgravde søpla ikke er trygg å se på før om etter 10 000 år - hvordan forsikrer vi oss da om at utgraving på lokasjonen ikke blir en skattejakt som utsletter hele kloden?

Radioaktivt avfall har fått forskere til å prøve å se inn i fremtiden for å forutsi alle dens endringer. Av alle fremtidige problemer og fallgruver, er det ett som ruver høyere enn de andre. Verdens mulige ende vil mest sannsynlig være grunnet mennesker (ikke så originalt, spør du meg).[3] Om fremtidige mennesker utfører utgravninger på landområder som dekker restene av radioaktivt avfall, skal det bare et feilsteg til for å utløse død og helseplager som vil forfølge flere generasjoner. Løsningen på dette mulige problemet er like enkelt som det er vanskelig. Vi må kommunisere hva som er nedgravd og hvorfor det er farlig. Men hvordan kommuniserer vi med dem som tilhører fremtiden?

Sandia National Laboratories angrep problemstillingen med samme vinkling jeg selv går for når alt ser mørkt ut: kunst og design. I 1991 samlet de sammen et ekspertpanel fylt med alt fra arkitekter til lingvistikk-professorer.[4] Sammen skulle panelet komme frem til en designløsning som kan fortelle mennesker flere årtusen fremover om å holde fingrene av fatet. Sandiaprosjektets løsning består av mange komponenter og krav; her er det ingen "less is more" tankegang. Landområdet skal fylles med "markers", fysiske strukturer i flere deler som gir visuelle advarsler og er sterke nok til å ikke ødelegges av vær og vind. I tillegg skal det dekoreres med skriftlige beskjeder som kan videreføre kunnskapen om mannen med ljåen som sover under bakken, og protokollen for å ikke vekke ham. 

Alle som har prøvd seg på mimeleken, vet hvordan ingen tegn er statiske. Symboler og språk baserer seg på assosiasjoner og normer vi tillæres, en faktor man ikke kan lene seg på når måldatoen så vidt kan skimtes langt der fremme. Selv det internasjonale symbolet for radioaktivitet, trekløverformen i svart på gul bakgrunn, er bare gjenkjent av 6% av verdens befolkning i dag.[5] Fremtidens varseltegn må derfor treffe noe universelt i mennesket, heller enn å basere seg på ferdiglagde advarsler. Sandias ekspertpanel kom med mange eksempler på visuelle uttrykk og strukturer som (forhåpentligvis) vil vekke en instinktiv følelse av ubehag som får deg til å tenke litt ekstra nøye over din og verdens eksistens, før du kjører en spade nedi jorda. Felles for det visuelle uttrykket som beskrives i rapporten er gigantiske monumenter som ikke kan skjules, og et piggete uttrykk som skal vekke uro. [6]

CHARLES ROSS Star Axis: Solar Pyramid (1971-d.d.) Jord, granitt, sandstein, rustfritt stål og bronse © 2026 Charles Ross / BONO

En av ekspertene i panelet, Mike Brill, har sammen med Safdar Abidi illustrert flere av panelets konsepter. I rapporten finner vi illustrasjonene med titler som Landscape of Thorns, Menacing Earthworks, Forbidding Blocks og Spike Field. [7] Optimistiske titler var tydeligvis ikke et krav hos panelet. I Spike Field (1993), ser vi hvordan asymmetriske og taggete monumenter skytes opp fra det farlige landområdet. Tanken var at monumentene skulle være irregulære geometriske former, for å vise hvordan området dekkes av noe bevisst uperfekt, og vokter noe vi ikke verdsetter. [8]

Det skarpe formspråket treffer vi igjen når problemstillingen tolkes av andre kunstnere. Kamil Kak (f. 1994) er en polsk kunstner med base i Oslo, som i flere av sine verk utforsker en fysisk typografi som kan kommunisere advarsler frem i tid.[9] Installasjonene Membrane II (2022) og Byproduct Typography (2024) ligner særlig håndskrift i et imaginært språk. Membrane II sin taktile og skarpe skrift i keramikk er satt oppå myk fleece i en illevarslende sterk oransje farge. Kontrasten mellom materialene forsterker det skarpe og spisse betrakteren møter, og fargen varsler oss lik naturens giftige og fargerike reptiler. Kunstens mål blir å sende samme budskap til enhver betrakter, men i møte med kunst finnes det en unik tolkning for hver enkelt som ser det. Dermed må kunsten ikke bare nå inn til følelser, den må vekke instinkt. Når vi ser skarpe og spisse objekter kan vi kjenne fantomprikkingen på huden. Vi vet det gjør vondt. Og om ikke det piggete landskapet skremmer oss vekk, så vil det kanskje gi oss en idé om hvilken smerte som befinner seg under føttene våre. 

Man sier størrelse ikke har noe å si, men i advarselsmonumentene brukes det bevisst for å forlenge levetiden og vekke æresfrykt hos betrakteren. Sandia-panelet anbefaler tre etablerte kunstnere som inspirasjon til advarselsuttrykket. Dette er kunstnerne James Turrell (f. 1943), Charles Ross (f. 1937) og James Acord (1944-2011).[10] Gjengen lukter sterkt av å være eldre amerikanske menn, men la gå. Ross sitt monumentalverk Star Axis (1971-d.d.) er en gigantisk arkitektonisk skulptur på elleve etasjer, med et observatorium hvor man kan se stjernehimmelen med det blotte øye.[11] Bygningen løfter seg opp fra landskapet, og minner om et gammelt tempel der det står. Store monumenter som dette får oss til å stoppe opp. Vi funderer på bakgrunnen for bygget. Hvorfor bygge noe så stort? Kanskje er det dette spørsmålet vi ønsker at menneskene skal reflektere over ti tusen år frem i tid. For om nysgjerrigheten er sterk nok, vil man kanskje oppdage formålet med et monument reist for å vare evig. En advarsel om en radioaktiv fare som varer nesten like lenge.

Vi kan ikke spå fremtiden. Likevel må vi gjøre et forsøk på det når vi designer advarsler som skal leve langt lengre enn oss selv. Som nybakte foreldre krysser vi fingrene for at vi kan videreføre kunnskap som forhindrer nestemann å ta livet av hele kloden. Jeg er verken forelder eller spåkone, men jeg bærer på en optimisme rundt disse designene som skal avverge radioaktiv dødsdom. Og om man på tross av advarslene blir stående og grave, så er det bare en ting igjen å gjøre: Gi døden et godt håndtrykk når spaden bryter jorda.

MICHAEL BRILL (Konsept) og SAFDAR ABIDI (Illustrasjon) Forbidding Blocks, view 2 (1993) Foto: Safdar Abidi

Litteratur

[1] Trauth, Kathleen M., Stephen C. Hora og Robert V. Guzowski. Expert Judgement on Markers to Deter Inadvertent Human Intrusion into the Waste Isolation Pilot Plant. Albuquerque: Sandia National Laboratories, 1993. F-49.

[2]Norsk Nukleær Dekommisjonering. “Hva slags avfall skal NND håndtere?”. https://www.norskdekommisjonering.no/ ansvarsomrader/avfallshandtering-av-radioaktivt-avfall

[3] Trauth, Hora og Guzowski. Expert Judgement on Markers, 1-8.

[4] Trauth, Hora og Guzowski. Expert Judgement on Markers, 2-4.

[5] Piesing, Mark. “How to build a nuclear warning for 10,000 years’ time”. BBC. 03.08.2020. https://www.bbc.com/future/ article/20200731-how-to-build-a-nuclear-warning-for-10000- years-time

[6] Trauth, Hora og Guzowski. Expert Judgement on Markers, 3-4.

[7] Trauth, Hora og Guzowski. Expert Judgement on Markers, F-60.

[8] Trauth, Hora og Guzowski. Expert Judgement on Markers, F-59.

[9] Pluta, Ewa. “Membrane II (2022)”. KamilKak. https://kamilkak. com/membrane2

[10] Trauth, Hora og Guzowski. Expert Judgement on Markers, F-135.

[11] Ross, Charles. “About Star Axis”. StarAxis. https://www.staraxis.org/