Drømmens alkymi

Å erfare en visjon er å føle kontrollen slippe, med eller mot din vilje. Det er ikke noe som lar seg fange eller forklares, bare erfares. Denne teksten beveger seg gjennom de uferdige erfaringene som reorganiserer hvordan vi ser; fra drøm til kunst, fra ekstase til kunnskap. 

Susan Hiller, Homage to Marcel Duchamp: Auras (2008). 50 fargearkiverte tørrtrykk. Hver: 30.4 x 30.4 cm. © Hiller, Susan / BONO

Noe trer frem uten å bli oppdaget. Et rom utvider seg på egne premisser. Det er uklart hvor blikket befinner seg. Finnes det et blikk? Former er immaterielle overganger. Øyet kan ikke holde det fast. Det som sees lar seg ikke fastholde. Tiden kryper og flyter i et altfor porøst rom. Persepsjonen løsrives fra kroppen, men ikke fra erfaringen. Blikket er ikke lenger ditt. 

Denne drømmetilstanden er ikke et bilde som kan tolkes. Den kan ikke betraktes på avstand. Slike visjoner oppstår før spørsmålet om mening kan stilles, før erfaringen har rukket å organisere seg som et bilde vi kan se. Før noe får form som motiv eller tegn, finnes det et øyeblikk der persepsjonen selv er i bevegelse. Det er dette øyeblikket som her kalles visjon – ikke et bilde, ikke en forklaring eller en åpenbaring, men en opplevelse som forskyver virkeligheten.

Å forstå en visjon som en tilstand innebærer dermed å flytte oppmerksomheten fra bildet til betingelsen, fra motivet til metoden. Vårt syn er ikke et nøytralt vindu mot verden, men et aktivt, biologisk konstruert system som skaper det vi opplever som virkelighet. Når dette systemet forstyrres eller reorganiseres, endres ikke bare det som sees, men selve betingelsene for erfaring.[1] Visjon betegner her en slik reorganisering; et øyeblikk der forholdet mellom kropp, rom og tid justeres. Et øyeblikk der kontrollen over vår persepsjon og erfaring, som vi så desperat prøver å besitte, blir til kun en forestilling. 

Drømmen kan forstås som en slik erfaring i seg selv. I drømmen reorganiseres virkeligheten uten at vi forsøker å kontrollere den. Rom utvider seg og krymper, tid mister sin lineære struktur og bilder oppstår uten at vi aktivt produserer dem. Drømmen fungerer derfor allerede etter en estetisk logikk: Den komponerer rom, rytme og overgang uten å være bundet av rasjonell sammenheng. I den forstand kan det å drømme også forstås som en form for skapende aktivitet – et ubevisst arbeid der erfaring, minner og sanseinntrykk settes sammen til nye konfigurasjoner. 

Lignende forskyvninger i erfaring er også beskrevet i ekstatiske tilstander. I religiøse ritualer, mystiske tradisjoner og sjamanistiske praksiser forstås ekstasen som en overgang der forholdet mellom kropp, tid og rom reorganiseres. Ekstasen viser hvordan erfaring kan frembringe visjoner uten at viljen styrer dem. Likevel møter de fleste en slik forskyvning under langt mer hverdagslige omstendigheter: I drømme. Drømmen produserer visjoner ved å forskyve tid, ved å oppløse skillet mellom det indre og det ytre, og ved å la persepsjonen operere uten krav om sammenheng. 

Kunstnere søker ofte å etterligne dette gjennom ulike måter som åpner opp for en opplevelse der intensjonene ikke lenger styrer beslutningene. I stedet for å vente på at en visjon oppstår spontant, etableres teknikker som midlertidig forskyver kunstnerens kontroll over prosessen. På denne måten blir drømmen en metode, fremfor et motiv. Vi kan forestille oss en prosess der hånden følger en rytme kroppen ikke fullt kontrollerer, og blikket bare følger etter. I den sammenheng kan kunsten også forstås som en teknologi for visjoner: Metoder som forsøker å frembringe erfaringer der persepsjon midlertidig organiserer seg annerledes enn i den våkne, rasjonelle tilstanden.

Emma Kunz, Untitled, Kreuz-079 (etter 1938). Oljepastell på blått millimeterpapir, montert på stoff. 93 x 93 cm. © Kunz, Emma

En slik teknologi kan vi finne i arbeidet til Emma Kunz. Hennes geometriske tegninger, slik som Untitled, Kreuz-079, ble produsert gjennom pendelbevegelser over et rutenett tegnet på stort millimeterpapir. Kunz lot pendelen bevege seg over papiret mens hun stilte spørsmål knyttet til energi, helse og kosmiske relasjoner.[2] Bevegelsene bestemte hvor linjer og former skulle oppstå. Tegningen fungerte dermed ikke som en representasjon av en visjon, men som et spor etter en prosess der kontrollen over komposisjonen delvis overlates til kroppen og til bevegelser utenfor kunstnerens direkte intensjon. 

Andre kunstneriske metoder nærmer seg det visjonære fra en annen retning. I stedet for å frembringe slike tilstander direkte, undersøker de hvordan visjonære erfaringer kan eksistere i kunst. Her blir ikke visjonen produsert gjennom en ekstase eller en kroppslig metode, men gjennom å være kritisk oppmerksom på erfaringer som vanligvis faller utenfor det som anerkjennes som kunnskap. 

Det er i dette feltet arbeidet til Susan Hiller kan forstås. Som kunstner plasserte hun det visjonære innenfor en rasjonell ramme. Dette ble oppnådd gjennom hennes arbeid med drømmer, arkiver over paranormale erfaringer og aura-fotografier, slik som Homage to Marcel Duchamp: Auras (2008). Bildene viser fargede energifelter som ifølge alternativ fotografisk praksis omgir menneskekroppen. Sammen med tekst og dokumentasjon minner verket om både et vitenskapelig arkiv og en mystisk katalog. Det avgjørende her er ikke om auraen eksisterer som et fysisk fenomen, men hvordan forestillingen om den skifter vårt blikk på disse erfaringene. Ved å samle, systematisere og presentere slike erfaringer uten å avvise dem, skaper hun et rom der det rasjonelle og det esoteriske sameksisterer uten å oppløse hverandre. Det visjonære skal ikke fungere som et bevis på en annen virkelighet, men heller et brudd i vår egen. 

Kunstnere som kultiverer og eksperimenterer med denne drømmetilstanden frembringer ingen verifiserbar informasjon, ingen stabil tese. Likevel har de en viss epistemologisk kraft – de utfordrer hva vi kan regne som gyldig innsikt. Emma Kunz sine tegninger og Susan Hillers arkiver reorganiserer vår persepsjon, og viser at erfaring kan være kunnskap selv når den ikke lar seg måle. I vitenskapelige tradisjoner knyttes kunnskap ofte til det som kan analyseres, isoleres og bekreftes på repeterbare metoder. Dermed får erfaringer som ikke lar seg stabilisere i språk eller måling vanskeligere status som legitime former for innsikt. Vår intuisjon, visjonære erfaringer og kroppslig orientering blir lett avvist som noe subjektivt eller irrasjonelt.

Spørsmålet om hva som regnes som kunnskap blir dermed levende på nytt: Er kunnskap virkelig noe som må fysisk undersøkes og bekreftes, noe som må omhyggelig tas fra hverandre og settes sammen igjen for å bli ansett som legitimt? Eller kan den flyktige erfaringen – drømmen, intensjonen som glipper, det som bare lar seg ane – også forstås som innsikt? Det er kanskje i dette uferdige rommet at kunnskap virkelig lever, i en tilstand som kunstnere søker å gjenskape; når kunsten ikke bare blir et bilde, men en metode, en erfaring som destabiliserer og reorganiserer. I et rom som åpner seg når vi våger å se, uten å holde fast. Når vi lar erfaringen lede, og lar ordene, bildene og sansningene finne sine egne veier: I det fysiske rommet og det mentale, mellom drøm og våkenhet, mellom kropp og erfaring, med øynene åpnet, eller lukket.

Referanse

[1] Lafer-Sousa, Rosa, & Conway R., Bevil. “Vision and art: an interdisciplinary approach to neuroscience education”. Journal of undergraduate neuroscience education, no. 8 (Oktober 2009).

[2] Emma Kunz Zentrum. “Emma Kunz – Her Artwork”. Hentet 24.03.26.