Formafantasma sin utforskning av ull - det nye Nasjonalmuseet sin første designutstilling.

Oltre Terra. Historier om ull

26.05 – 01.10, Lyshallen, Nasjonalmuseet

Det er ofte kun produktet av menneskets formgiving av naturen som fremvises i designutstillinger. I motsetning til dette, tilbyr Formafantasma oss den uortodokse Oltre Terra. Historier om ull, som ved å søke seg forbi designobjekter gir oss ulike perspektiver på ull. Det komplekse forholdet mellom sauen og mennesket vises i en installasjon i Lyshallen, som også markerer den første designutstillingen i det nye Nasjonalmuseet.

Formafantasma, "Transhumance path in the Alps", 2023. Kreditering: Gregorio Gonella. 

Det italienske designstudioet Formafantasma, etablert av Andrea Trimarchi og Simone Farresin, med base i Milano og Rotterdam, har siden 2009 opplevd internasjonal anerkjennelse for deres forskningsbaserte og prosessorienterte fremgangsmåte til designfaget. Deres praksis fremmer forståelse for våre naturlige omgivelser i dialog med formgitte gjenstander, samt de økonomiske og økologiske implikasjoner av vår bruk av naturmaterialer. De problematiserer her den menneskelige distanseringen fra naturen som ofte fremtrer i fremvisningen av designobjekter, som materialiserer vårt skille av natur og kultur. Denne bakgrunnen står så sterkt, at det nesten ikke vises noen gjenstander produsert av designstudioet selv.

Andrea Trimarchi og Simone Farresin fra Formafantasma. Kreditering: Nasjonalmuseet / Ina Wesenberg.

Med dette i mente, fylles Lyshallen av en installasjon framlagt som et åpent diorama. Vi er ikke lengre kun betraktere av naturens eller kulturens objekter, men vi oppfordres til å ta del i dioramaene - bevege oss rundt dem og i dem. Sauen er heller ikke kun et utstoppet dyr skapt for vår kuriositet, det er en skulpturell overvåker av våre bevegelser i rommet, og inviterer oss i denne omgang til å reflektere over dem som medbeboere.

Bishop sin nye skyteskive?

I mangel på designobjekter skapt av studioet selv, møtes vi heller i større grad av kulturhistoriske bruksobjekter, som klipperedskaper for sau, men også EU-dokumenter angående dyrevelferd og klesproduksjon fint plassert bak glass med uthevet skrift.

Idet vi inviteres til å bøye oss over glassene og lese stoffet som har vært del av forskningen bak utstillingen, slo det meg at det horisontale tar en stor plass i utstillingen – som med mye forskningsbasert kunst. Det kan oppstå tanker om hvorvidt vi bare presenteres med kultur- og naturhistoriske museer sitt arkiv av objekter som kan kobles mot ull, eller om vi sitter på et lag av tekst som overdøver det estetiske aspektet ved utstillingen.

Oltre Terra. Historier om ull. Kreditering: Gregorio Gonella.

I lys av Claire Bishop sin nylige kritikk av forskningsbasert kunst, uttrykket i Artforum i april og senere skrevet om i Morgenbladet i mai, er man muligens i bane av en slik informasjonsoverflod som Bishop mener vil miste de besøkendes oppmerksomhet, eller som oppfordrer til å resitere materiale i stedet for å formidle en estetisk opplevelse. Det informerende aspektet fremheves ved at utstillingen ledsages av en utgivelse der vi kan lese mer om forskningen som ligger til grunne ved intervjuer og essays. Det er likevel ingen mangler i verken denne publikasjonen eller utstillingen når det gjelder spennende trekk på den visuelle og estetiske fronten.

Materialets språk

Det skriftlige har åpenbart en stor plass, men stoffet er ikke presentert for å nileses. Det didaktiske aspektet jevnes ut idet det horisontale brytes av de vertikale, jevnt spredte, videoinstallasjonene. Blant dem finner vi en film som fremstiller ulike gjetere sine kall på saueflokken, som viser til hvordan vi overskrider språkets grenser. I samspillet med de horisontalt plasserte gjenstandene, blant dem gjetestokker og bjeller, viser det til at vi gjennom materielle praksiser også kan kommunisere med dyr der språket ikke når ut. Det hver av filmene tilbyr, er nettopp det en forskningsbasert utstilling behøver; et nødvendig avbrekk fra skriftlig informasjon og historiske objekter. 

Oltre Terra. Historier om ull. Kreditering: Nasjonalmuseet / Ina Wesenberg.

Samtidig, gir Mamuthones and issohadores masks et eksempel på designstudioet sitt øye for spennende bruk av historiske objekter. Det jeg først tolket som et performativt verk med drakter som var designet for utstillingen, viser seg å være en fremvisning av to tradisjonelle masker og tilhørende drakter, stadig funnet brukt under karnevalet i den lille byen Mamoiada i Sardinia, Italia. Mamuthones-masken sin tilhørende drakt består av mørk pels og bjeller av ulike størrelser, der personen bærende på drakten utfører rytmiske bevegelser foran en enkel, gul bakgrunn. Som betrakter oppleves det nærmest rituelt der et menneske dresserer seg som dyr, og gir uttrykk for en vilje til å søke seg nærmere naturen – uavhengig om en kjenner til den historiske bakgrunnen eller ei. Det fremkaller en følelse av at det eksisterer en slags fortrengt totemisme; Vi har glemt det nære forholdet mellom menneske og dyr, og sitter igjen med en følelse av at vi også feilaktig reduserer sauen til ull.

Mamuthones fremvist på video. Oltre Terra. Historier om ull. Kreditering: Nasjonalmuseet / Ina Wesenberg

Issohadores og medfølgende drakt, stillbilde fra Formafantasma, Mamuthones- og Issohadoresmasker, 2023, Mamoida, Sardinia, Italia. Kreditering: Formafantasma.

Gjensidighetens grenser

Videoinstallasjonen plassert midt i de åpne dioramaene, der lyden klinger gjennom hele Lyshallen, er et bestillingsverk skapt av den polske kunstneren Joanna Piotrowska. De filmede omfavnelsene mellom sau og menneske i svart/hvitt sementerer vårt gjensidig påvirkende forhold, og teppet skapt av råull plassert foran filmen, inviterer oss til å berøre og bli berørt av sauen i sanntid. Filmens fokuspunkt ligger på begrepsskillet mellom tact og touch. Touch kan være enten omfavnende eller skadende, det er noe vi som subjekt påfører objektet. Ordet viser til at vi ser på berøring som en blindvei, og glemmer den gjensidige sensibiliteten i vår bruk av sauens kropp. Tact, uttrykker filmen, er middelveien som viser den gjensidige opplevelsen av berøring; vi kan ikke berøre uten å selv bli berørt, uansett om vi anerkjenner det eller ikke. 

Joanna Piotrowska and Formafantasma, Tactile Afferents, 2023, courtesy of Fondazione In Between Art Film and Nasjonalmuseet. Kreditering: Joanna Piotrowska.

Det som tydeliggjøres ved filmen er at Formafantasma med denne utstillingen ikke ønsker å opphøye ullen som materiale, men å vise de etiske implikasjonene ved å leve sammen med dette materialet. Trimarchi og Farresin gjør her også sitt kritiske blikk på overforbruk av naturressurser og problematisering av menneskets sentrering kjent. Sauefigurene spredt utover i utstillingen er oppsatt på hauger av tekstil og råull – deres kropp er et produkt, og vi misbruker det. Vi er forrædere av gjensidigheten, ettersom det kun kan oppleves mellom to frie subjekter.

Utstillingen gir oss en trang til å gjenopplive båndet mellom mennesket og sauen, samtidig som det plasserer Norge inn i transnasjonale relasjoner i forhold til ullproduksjon, økologi og beitemønstre. Det er samtidig dagsaktuelt og smart - Nasjonalmuseet slipper å måtte snakke om stoler på en stund.

Ullballer fra gjennvinningsanlegg i Prato, Italia. Kreditering: Allessandro Celli.

Det slås sprekker i dikotomien natur/kultur, når vi sitter igjen med spørsmålet, som utstillingen også stiller; hvorfor skammer vi oss over vårt intense bånd og relasjon med sauen?

Utstillingen åpnet 26. mai 2023 og står til 1. oktober 2023.

Les mer om Claire Bishop sin kritikk av forskningsbasert kunst her: Les intervjue med Artforum her!, og les intervju med Morgenbladet her!

Formafantasma sin nettside har mer informasjon angående arbeidet: Les her!