Kunst med puls

Kunstnere skaper kunst. Det ligger i arbeidsbeskrivelsen. Men hva om kunsten selv er det som skaper noe? 

THEO JANSEN. Strandbeest (Siamesis) (2010). PVC, strips, plastikk og drakon, 1100 x 400 x 420 cm.

©Strandbeest - Theo Jansen.

Om noen spør deg om hva ditt favorittkunstverk er, vil du nok nevne et verk som har satt et spor i deg, gjennom følelsen eller opplevelsen du hadde. Men ikke all kunst stopper ved subjektive spor, for noe etterlater seg fysiske spor i omgivelsene rundt. 

Kunst som har bevegelse som uttrykksform, kaller vi kinetisk kunst. Kinetisk kunst kan være rent visuell, der bevegelsene skjer gjennom optiske illusjoner når du betrakter verket.[1] Den kan også være mekanisk, der bevegelsene er fysisk til stede. Mekanisk kunst beveger seg, i tillegg til å bevege oss. Noen kinetiske kunstverk etterlater seg et fysisk spor, enten gjennom forutbestemte eller tilfeldige bevegelser. I møte med slik kunst blir jeg alltid overrasket over hvordan jeg opplever verket. Jeg opplever at de risser inn et slags bevis på sin egen eksistens i verden, uansett hvor repeterende og formålsløse bevegelsene deres er. Som Pinocchio vekkes kunsten til live.

Den nederlandske kunstneren Theo Jansen (f. 1948) står bak en serie “levende” kunstverk som lenge har fascinert meg. Verksserien hans Strandbeest (1990-d.d.)består av kinetiske konstruksjoner av PVC-rør som er konstruert med evnen til å bevege seg når de får tilgang på vind.[2] Jansens konstruksjoner blir sluppet løs på strender som en engangs-performance, der publikum får muligheten til å observere hvordan vinden puster liv i dem. Videoer av disse øyeblikkene ligger ute på Youtube og på kunstnerens egen nettside dedikert til verksserien, strandbeest.com. Som Frankensteins monster vekkes beistene av plast til live, og beveger seg rundt på stranden. Fotsporene de etterlater i sanden følger konstruksjonens eget ønske, der de velger å ta veien er det ingen som styrer. Kunsten oppleves som levende gjennom sin selvstendighet. De blir et fremmed sett med vesener som beveger seg blant menneskene på stranden, uten et mål om å gjøre noe annet enn å eksistere i øyeblikket. De plasserer den ene foten etter den andre, og blafrer med seilene sine. Merkene de etterlater vil i forbifarten falle inn i samme kategori som publikums fotspor: avtrykk av noe levende. 

THEO JANSEN. Strandbeest (Mulus pulled by the Turgentia) (2017). PVC, strips, plastikk og drakon.

©Strandbeest - Theo Jansen.

Jansens beist vekker de samme følelsene i meg som en video av en spesielt søt katt eller en imponerende smart blekksprut. Med et smil om munnen og øynene sperret opp, ser jeg video etter video med en voksende varme og iver. Det tar ikke mange sekunder før konstruksjonene i sanden er omgjort til lignende dyr i hodet mitt. Skiftet endrer måten jeg betrakter kunsten på. Det er ikke lenger en kunstners fortelling eller følelse som jeg prøver å tolke ved å stirre på penselstrøk eller polert marmor. Jeg betrakter kunsten som et vesen, og leter etter tanker og ønsker i beistenes hjerneløse hoder. Kunstnerens konsept og bakgrunn for konstruksjonene er selvfølgelig interessant, men i møtet med arbeidet blir det et bakteppe. Verkets bevegelser vekker et helt annet sett med følelser og tanker i meg enn annen kunst vanligvis gjør. Dette fenomenet, en affeksjon som fester seg til kinetiske verk, er ikke en uvanlig reaksjon hos kunstbetraktere.

Tilknytningen til ikke-levende objekter er langt fra et ukjent konsept. Den ubevisste psykologiske prosessen der man tilegner et ikke-levende objekt, menneskelige eller levende egenskaper, kalles antropomorfisering.[3] Bakgrunnen for prosessen diskuteres fortsatt, men de utløsende årsakene er godt kjent. Vi får empati for det som minner oss om noe levende, og bevegelser er et element vi tilknytter liv og bevissthet.[4] Regissøren Sergei Eisenstein (1898-1948) nevnte i tilknytning til animasjonsfilmer hvordan vi opplever noe som levende selv når fornuften vår tilsier at det ikke er det.[5] Opplevelsen av liv forsterkes betraktelig hvis hastigheten til objektets bevegelser ligner menneskelige bevegelser, et fenomen med navnet “the timescale bias”.[6] Verkene i Strandbeest beveger seg i mønstre med en hastighet som treffer innenfor dette. Er de for raske får de et maskinelt uttrykk, og er de for trege oppleves de som ødelagte. Med en hastighet som treffer vårt tilknytningspunkt perfekt, opplever vi bevegelsene som bevisste og levende. Lite skal til for at illusjonen av liv faller til grus og maskinen bak avsløres, men når kunsten balanserer på denne linjen fanges vi i et univers med levende kunst.

THEO JANSEN. Strandbeest (Plaudens Vela) (2013). PVC, strips, drakon og tau, 600 x 1000 x 400 cm.

©Strandbeest - Theo Jansen.

Verkene i Standbeest opplever jeg som levende skapninger, og dette narrativet er noe kunstneren bevisst spiller på. Jansen underbygger narrativet gjennom måten han selv omtaler kunsten sin på. På hans egen nettside kategoriserer han de ulike konstruksjonene han har laget gjennom sin karriere i det han kaller «evolusjonsperioder». Han skriver om utviklingen i deres design mer som en naturlig prosess, fokusert på overlevelse heller enn en teknisk utvikling i konstruksjonsdesignet.[7] Jansen balanserer slik mellom å være ingeniør, kunstner og naturforsker. Som en blanding av Leonardo da Vinci og Charles Darwin. Han blir skaperen av en ny art vesener som får leve sitt eget liv, da selv bare i en kort periode på strendene. Beistene består bare av sin indre konstruksjon i lys plast dekorert med hvite, blafrende seil. De blir vandrende skjeletter uten et begrep om når de hører hjemme i tidens rom. De kan like gjerne være eldgamle gjenglemte fossiler som ukjente fremtidige vesener.

Kunsten skaper noe eget der den går rundt på stranden. Kunsten omgjøres til kunstneren. Denne moderne tanken om kunstens rolleovertakelse berøres blant annet i “Symbiotic Art Manifesto” av Leonel Moura (f. 1948) og Henrique Garcia Pereira (f. 1948). Tekstverket forklarer menneskeskapt kunst som en ferdig æra.[8] Kunstnere kan nå videreføre arbeidsoppgavene til sine egne kreasjoner. Jansen gir stafettpinnen videre til sine beist, skapningene hans får tegne sine egne mønstre i sanden. Der kunstneren teknisk omgjør følelser og fortellinger til verk for å betraktes, bærer kunstens egne kreasjoner en mer pur og uskyldig form. Kunsten skiller seg fra mennesket ved å ikke ha et formål for kommunikasjon, det er det bare mennesket bak konstruksjonen som kan bære. Vi møter kunstnere vi ikke lenger kan relatere til, men som vi likevel søker en samtale med. De skaper fordi det er en iboende egenskap i dem, ikke et bevisst valg. Beistene på stranden tenker ikke på hvor de går, eller hvordan deres eksistens er et estetisk og mekanisk under, de bare går. Fotsporene deres blir mer spesielle gjennom foten de kommer fra, enn formålet med steget. Kunsten får også flere lag, da hvem den egentlige kunstneren er, ligger i hendene til betrakteren. Er det Jansens konstruksjoner jeg betrakter, eller er det skapningenes liv og bevegelse som oppfattes som kunst?

Verksserien Strandbeest vekker empati og tilknytning gjennom sine bevegelser og oppførsel. Meningen bak beistenes bevegelser er det vi som legger i verket. Vi danser tettere med kunsten enn med kunstneren når vi gir og tar i tolkningen. Relasjonen til den kinetiske kunsten skiller seg fra statiske verk, og vi betrakter kunsten med et annet blikk. Idet beistene beveger seg er de ikke lenger et verk, de er skapninger på tur. Når vinden stilner og publikum har gått hjem, er fotsporene i sanden det eneste som er igjen av øyeblikket da kunsten hadde sin egen puls.

Litteratur

[1] Mørstad, Erik. «kinetisk kunst». Store norske leksikon. 22.09.25. https://snl.no/kinetisk_kunst

[2] Jansen, Theo. “Frequently asked questions”. Strandbeest. 22.09.25. https://www.strandbeest.com/page/frequently-asked

[3] Gregg, Justin. “Our Irrational, Anthropomorphic Urges”. PsycologyToday. 22.09.25. https://www.psychologytoday.com/sg/articles/202509/our-irrational-anthropomorphic-urges

[4] Ibid

[5] Eisenstein, Sergei. “Disney”. I “Animism Volume 1", redigert av Anselm Franke, 118-125. New York: Stenberg Press, 2010.

[6] Morewedge, Carey K. og Jesse Preston. “Timescale Bias in the Attribution of Mind”. ResearchGate. 22.09.25. https://www.researchgate.net/publication/6231231_Timescale_bias_in_the_attribution_of_mind

[7] Jansen, Theo. “Frequently asked questions”. Strandbeest. 22.09.25. https://www.strandbeest.com/page/frequently-asked

[8] Mourna, Leonel og Henrique Garcia Pereira. “Symbiotic Art Manifesto”. Leonel Mourna. 03.10.25. https://www.leonelmoura.com/symbiotic-art-manifesto/