Morsmelkens blekk

Vår historie skrives ikke alltid i bøker, men risses inn i huden med blekk av sot og morsmelk, der kroppen blir et levende arkiv. 

Şîlan Uzun, Cultural touch (2024). Oil paints, 40 cm x 50 cm.

Deq (Xal) er det kurdiske begrepet for tatovering. Det er en eldgammel tatoveringspraksis som har røtter fra mesopotamisk tid, som daterer tusenvis av år tilbake før islam. Med røtter som strekker seg dypt inn i kurdisk kultur er denne praksisen et kraftfullt uttrykk for identitet, spiritualitet og tilhørighet. Deq står som et symbol på motstand og bevaring. Deq er en stor del av kurdisk arv der individer uttrykker seg ikke bare ut ifra estetikk og personlige ønsker om beskyttelse, men også en felles lengsel etter å gjenopprette forbindelsen til en historisk arv i en tid preget av kulturell oppløsning.[1] Hva ville du tatovert på kroppen din for å bevare din egen historie?

Historie

Praksisen er eldre enn de fleste religioner og har vært tilknyttet lokale religioner som yazidismen, der himmelens tegn; sola, månen og stjernene, blir risset inn i huden som hellige symboler. Deq er en tradisjon som antas å ha oppstått før utviklingen av skriftspråk. Det sies at praksisen utviklet seg som en rituell form for tilbedelse og beskyttelse i regionene Midtøsten og Nord-Afrika. Deq og lignende praksiser har vært spredt blant forskjellige grupper som kurdere, turkmenere, arabere, nomadiske stammer i østlige Anatolia, samt Amazigh kvinner i Tunisia, Algerie og Marokko.[2]

Kunnskapen om deq varierer fra region til region og videreføres muntlig fra eldre mennesker i landsbyene, ofte besteforeldre eller oldeforeldre som selv bærer tatoveringene med stolthet. Den muntlige overføringen forklarer hvorfor det er vanskelig å finne dokumentasjoner og nøyaktig informasjon om praksisen, siden det finnes lite dokumentert forskning. [3] Overføringen blir som et levende bånd mellom generasjoner, der fortellingene om motivenes betydning, ritualene og det medisinske endres fra landsby til landsby, men røttene forblir sterke.

Blekket og Spiritualitet

Tradisjonelt er blekket laget av sot og morsmelk. Morsmelken er fra en kvinne som har født en datter, og i noen tilfeller tar man med sin egen morsmelk for å lage blekket grunnet høyere fettinnhold.[4][5]Fettinnholdet i blekket antas å feste seg bedre i huden og sikre en klarere farge. Det er en tro om at velsignelsen fra en datter bringer velstand som bidrar til at tatoveringen gror raskere.[6] Blekkblandingen som brukesvarierer mellom de kurdiske regionene. 

Min far, som kommer fra Başûr, fortalte meg at han som barn var nysgjerrig på hvorfor eldre bar på deq-tatoveringer laget med sot og dyredeler som galle, og lærte at det var et symbol på beskyttelse, en eldgammel praksis som de færreste videreførte i hans tid. Blekkblandingen varierer mellom de kurdiske regionene. I de nordlige områdene (Rojava og Bakur) er morsmelk og sot vanlig. I øst (Rojhelat) kombineres det med urter, mens i Sør (Başûr) tilsettes deler fra dyr, som galle eller innvoller, til blandingen. Dette gjøres ved tro om at det vil gi styrke eller beskytte mot sykdom.[7] Selve tatoveringen ble utført ved å stikke blekket inn i huden med tre til syv fast sammensurrede nåler.[8] I motsetning til moderne tatoveringer, som gjerne bruker mange farger, blir deq kun utført i sort.[9]

Deq er sterkt koblet til spiritualitet og kurdisk kultur, tradisjonelt utført av kvinner på andre kvinner, mens menn har hatt mindre tilknytning til praksisen. Tatoveringene plasseres typisk på bryst, ansikt eller hender, der motivets betydning endres avhengig av plassering og regional tradisjon. I motsetning til dagens uendelige tatoveringsformer, bruker deq et begrenset antall motiver inspirert av naturens linjer. Solen er det mest brukte symbolet og representerer evig beskyttelse, liv og livets opprinnelse. Noen kvinner får deq som et symbol på skjønnhet, andre tror de har helbredende krefter som kan lindre smerte eller styrke kroppen, og noen bruker dem som spirituelt beskyttende mot ulykke eller onde krefter. [10] Tatovørens valg av plassering og motiv gjør deq til et unikt kulturelt avtrykk, der symbolene vitner om både individuell og kollektiv historie, og binder generasjoner gjennom et språk uten ord. 

Avtrykket under press

Prusha Nor, Lady of Deq (2024). Oil paint, charcoal, natural dyes, soil, nupastel. Close up. 38 × 12 inches.

Til tross for denne sterke kulturelle betydningen, praktiseres tradisjonen sjeldnere i dag og er mindre utbredt blant yngre generasjoner.[11] Dette skyldes moderne påvirkninger som globalisering, samt religiøse normer som anser kroppsendring som synd.[12] Mange i dag mener at deq er en synd og bør være forbudt, basert på den islamske troen om at kroppen ikke skal endres fordi den er skapt av Gud. Dette har bidratt til å svekke tradisjonen gradvis. Forsvinner avtrykket? Det vekker en dyp sorg inni meg når jeg føler at praksisen svekkes. Som kurder ser jeg deqs motiver som et tidløst avtrykk, lik hulemalerier, som bærer spor av vår fortid og motstand mot kulturell utvisking. Til tross for dette velger noen likevel å ta tatoveringen i dag for å hedre sine besteforeldre, fordi de synes det er estetisk vakkert, eller for å markere sin kurdiske identitet.[13]

Historisk sett har kurdiske folk vært mer spirituelle enn strengt religiøse, og tradisjoner som deq har hatt en naturlig plass i kulturen. Deq ble tradisjonelt utført for å be om overflod, beskyttelse, velsignelser eller fruktbarhet fra det guddommelige. Enkelte kvinner fikk spesifikke deq-motiver for å beskytte mot dødfødsler under graviditet. Praksisen hadde også medisinske formål, som for eksempel ved å tegne prikker på tinningen for å lindre migrene, en praksis som vitner om en tidlig forståelse av kroppens forbindelse til miljøet.[14]

Da jeg oppdaget historien bak denne tradisjonen, ble jeg overrasket over hvor dypt etablert deq er, og hvor mye den symboliserer. Som kunsthistorie student ser jeg deq som en risset historie, der kroppen blir lerretet for minner, røtter og tro - en praksis som forbinder mennesket med naturen og det guddommelige. For meg, og for min kurdiske kultur, er tatoveringen en måte å hedre og bevare tradisjonen på. Samtidig opplever jeg at moderne tatoveringer er allment akseptert, men praksiser som deq ofte blir sett ned på innenfor det kurdiske samfunnet. Den interne fordømmelsen kobles ofte til dagens religiøse normer til tross for at de er en del av vår kulturarv. Denne opplevelsen har styrket mitt ønske om å bevare tradisjonen, ikke bare for dens estetiske verdi, men som en aktiv handling. Å tørre å bryte sosiale normer sender et viktig signal. Jeg håper på å inspirere andre og selv bli en eldre kvinne som yngre generasjoner kan spørre om tatoveringenes betydning, slik at jeg kan videreføre deq for fremtiden. Likevel håper jeg inderlig at innen den tid har dagens generasjon allerede lykkes med å gjenlive tradisjonen.

Deq gir meg muligheten til å knytte meg til mine mesopotamiske og etniske røtter - min kurdiske identitet - som alltid har vært under mye undertrykkelse. Det kurdiske folket, som er spredt over land som Tyrkia, Irak, Iran og Syria, har møtt betydelige utfordringer gjennom historien. Likevel er vi en stor folkegruppe med rik tradisjon som strekker seg langt tilbake i tid, preget av vår unike kultur, språk og livsstil.

Det fascinerer meg hvor langt kunst- og kulturhistorien strekker seg, og det betyr mye for meg å få være en del av å videreføre deq-tradisjonen til kommende generasjoner. Det er trist å se hvordan denne praksisen svekkes over tid, og jeg ønsker ikke å bidra til dens bortfall, men heller å være med på å løfte den frem igjen. Dagens generasjon, oss unge, har en avgjørende rolle i dette arbeidet. Ved å utforske og formidle vår kunst- og kulturarv, kan vi sørge for at tradisjoner som deq ikke går i glemmeboken. Det er viktig å synliggjøre og dele dem, slik at nye generasjoner kan forstå, verdsette og bære dem videre.

Mange med kurdiske røtter i dag er kanskje ikke klar over denne tradisjonen, men det er viktig å løfte frem historien, slik at vi kan bevare den for fremtiden. Hvis ikke vi tar ansvar, kan mye gå tapt, og fremtidige generasjoner vil kanskje aldri få innsikt i vår rike kunst- og kulturarv. Deq er mer enn bare et gammelt ritual; det er et avtrykk av vår kultur og identitet. Gjennom tatoveringene setter historien spor på kroppen, og disse avtrykkene blir en påminnelse om hvem vi er og hvor vi kommer fra. For meg er tatoveringene ikke bare et symbol, men et kunstnerisk uttrykk som bærer med seg arv og tradisjon. De er et avtrykk som hedrer min tilhørighet og bidrar til å bevare historien for fremtidige generasjoner. Slik minner de oss om at vår kunsthistorie setter spor, og at disse avtrykkene er en viktig del av både vår bakgrunn og vår opprinnelse.

Litteratur

[1] Jaclynn Ashly, “Deq: The Tattooist Preserving the Ink of a Disappearing Culture” Al Jazeera, 8. januar 2023, https://www.aljazeera.com/features/longform/2023/1/8/deq-the-tattooist-preserving-the-ink-of-a-disappearing-culture.

[2] Jaclynn Ashly, “Deq: The Tattooist Preserving the Ink of a Disappearing Culture” Al Jazeera / NaTakallam, “Deq: The Art of Kurdish Tattooing,” NaTakallam, sist oppdatert 2023, https://natakallam.com/blog/deq-kurdish-tattooing.

[3] Özçelik, Delen. “Meet the Deq Tattooist Leaving Her Mark”. Great Big Story, YouTube.14.06.2024 https://www.youtube.com/watch?v=oVUaLRwh03I.

[4] Sarikaya, Selin Bahar. “Dêq – In Haut gestochene Geschichte”. renk.Magazin. 06.12. 2018. https://renk-magazin.de/deq-taetowierung.

[5] Özçelik, “Meet the Deq Tattooist Leaving Her Mark”, Great Big Story.

[6] Özçelik, “Meet the Deq Tattooist”, Great Big Story.

[7] NaTakallam. “Deq: The Art of Kurdish Tattooing”. https://natakallam.com/blog/deq-kurdish-tattooing/.

[8] Selin Bahar Sarikaya, “Dêq – In Haut gestochene Geschichte”, renk.Magazin.

[9] Özçelik, “Meet the Deq Tattooist”, Great Big Story.

[10] Özçelik, “Meet the Deq Tattooist”, Great Big Story.

[11] Özçelik, “Meet the Deq Tattooist”, Great Big Story.

[12] NaTakallam, “Deq: The Art of Kurdish Tattooing”.

[13] Özçelik, “Meet the Deq Tattooist”, Great Big Story.

[14] Ashly, “Deq:”, Al Jazeera.