I kontinuerlig repetisjon bruker Ana Mendieta jorden som sitt eneste skulpturelle medium, og setter betydningen av opprinnelse på prøve. Mellom jord og nasjon, mellom tilhørighet og eksil, avslører Mendieta hvordan avtrykk ikke nødvendigvis er en pekepinn på identitet, men heller er bevis på at den alltid er tvetydig, ufullstendig og i oppløsning.

ANA MENDIETA. Isla (Silueta series). Svart-hvitt-fotografi.
© (1981) The Estate of Ana Mendieta Collection,LLC. Courtesy Galerie Lelong & Co. / Licensed by BONO

Et menneskelig avtrykk i jorden varer sjelden lenge. Det viskes ut av regnet, slukes av tidevannet eller dekkes av vegetasjon. Likevel bærer slike flyktige spor kraft som markører av en forutgående tilstedeværelse, en engang levende identitet. Den kubansk-amerikanske kunstneren Ana Mendieta (1948-1985) gjorde nettopp slike forgjengelige merker til sitt eget kunstneriske språk, hvor hun både presset, brant, gravde og formet sin egen silhuett i et mangfold av ulike typer landskap. De over to hundre performative verkene hun skapte forsvant like raskt som de ble til, men til gjengjeld gjenstår de mange fotografiske dokumentasjonene som en insisterende påminnelse om at identitet aldri er fast, men alltid et spor, et avtrykk.

Tvetydig kunstnerskap

Til tross for Mendietas viktige posisjon i den amerikanske feministkunsten fra 1970- og 80-årene – hun var blant annet svært involvert i feministgalleriet A.I.R. og en sterk advokat for kvinnelige minoriteter – er hennes bruk av kvinnekroppen kritisert for å presentere et begrenset syn på femininitet.[1] Gang på gang er silhuettene blitt tolket som essensialistiske og naive forestillinger om kvinnen som selve bildet på natur. Enten som forbundet til den for lengst diskrediterte gudinnebevegelsen (goddess-movement) eller som generiske Venus-figurer kokt ned til sitt primitive formål.[2] I denne teksten vil jeg heller forsøke å lese Mendietas komplekse spor på en annen måte, og ta stilling til noe av det som tidligere er blitt oversett, men som likevel er det mest sentrale ved hennes uttrykk. For, det er sant at hun i sin performative praksis trakk på ‘det feminine’, men verkene hun skapte rommer mye mer enn bare bekreftelser på utdaterte fortellinger om vår hellige Moder Jord. Ved å se nærmere på hvordan hun jobber med faste termer for identitet, slik som kjønn, nasjon og etnisitet, setter Mendieta deres iboende motsigelser på spissen uten selv å innta et standpunkt.

ANA MENDIETA. Uten tittel (Silueta series), Mexico. Fargefotografi.
© (1976) The Estate of Ana Mendieta Collection, LLC. Courtesy Galerie Lelong & Co. / Licensed by BONO

Ana Mendieta ble født i 1948 på Havanna, Cuba, men etter at Fidel Castro kom til makten ble hun sendt i eksil til Iowa i USA allerede i 1961. Som politisk flyktning med en mørkere hudfarge enn sine jevnaldrende var hun stadig offer for rasisme, og midt mellom barken og veden vokste følelsen av lengsel og utenforskap i fraværet av en tydelig tilhørighet.[3] Senere, som voksen og etablert kunstner, kunne hun heller ikke kunstnerisk plasseres i hverken feministisk performance eller land-art tradisjonen – de to kategoriene hun kunne gjort seg gjeldende for i New York. Ved å gjøre kroppen til medium fremfor objekt overskred hun dem begge,[4] og i kombinasjonen av performance, foto og film, med landskapet som sin scene, utviklet hun snarere en praksis ofte omtalt som earth/body art.[5]

Illusjonen av kategorisering

For Mendieta var jorden noe sansende; livmor og grav, arr og sår, nasjon og natur, en levende prosess som eroderte i hendene hennes og skapte fremvekst og forråtnelse.[6] Som en slags filosofi, kommer tilnærmingen til uttrykk gjennom de mange, som regel tittelløse verkene i Silueta-serien, realisert mellom 1973 og 1980. Med kroppen som eneste formgivende redskap legger Mendieta seg ned i sanden, graver seg ned i jorden, former gjørmen eller brenner og hugger inn avtrykket av sin egen kropp. Ikke bare etablerer hun et fysisk tegn på sin egen tilstedeværelse – avtrykket rommer også et eksil, en kropp, en kvinnelighet og en splittet bakgrunn som en konkret manifestasjon av en identitet som har vært her. Det eneste som gjenstår er en uthulet grop, en brent kant eller et mørkt merke i det hun reiser seg, hvis hun ikke fyller sin egen kontur med blomster, blod eller pigmenter. I naturens store gap lot hun hver silhuett fortæres tilbake i landskapet, og slik forble hvert avtrykk alltid midlertidig. Like viktig som merket er derfor dets fravær, der opplevelsen av forsvinning står sentralt i kunstverkets mening og i hennes kritikk av identitet, autoritet og historie.[7]

ANA MENDIETA. Alma, Silueta en Fuego, Iowa. Fargefotografi.
© (1975) The Estate of Ana Mendieta Collection, LLC. Courtesy Galerie Lelong & Co. / Licensed by BONO

I 1975 ligger den ubevegelige hvitkledde Alma, Silueta en Fuego spøkelsesaktig i jorden før hun langsomt frigjøres av flammer og bryter ut i et dansende lys som strekker seg mot himmelen. I stadig forandring brenner hun lidenskapelig, som full av raseri og kraft, før hun stilner, blir til varme glør, for så å svinne hen til myk aske som jorden snart vil gjøre sitt igjen. Jorden, hvor hver eneste subjektivitet konstrueres, blir således en representasjon av identitetsdannelsens kontinuerlige prosess.[8] To år senere gjentas den samme metaforen. I den nylagde snøen i Iowa ligger en snøengel av en Silueta, som sakte smelter og etterlater et brunt arr av løv og gress. Den uberørte Moder Jord viser seg plutselig som transformert og merket, i en mørk kontur blant det kritthvite. Som et indeksikalt tegn materialiseres Mendietas tilstedeværelse – ikke ved hennes fravær, men gjennom hennes avtrykk – og impliserer selve øyeblikket hun la seg ned i den kalde snøen og lot kroppen søke mot sin opprinnelige kilde. Det hun kalte "merking gjennom forsvinning" blir således en tematisering av ikke bare legemet, men også identitetens ustabilitet. Når hennes kropp, og dermed hennes kvinnelighet, nasjonalitet og opprinnelse bare etterlater spor som forsvinner, antyder hun at disse kategoriene ikke er stabile, men heller konstruerte, situerte og forgjengelige. Identitet, som Siluetaene i snø og brann, eksisterer i relasjon til omgivelser, og endres med tid og kontekst. Ved å la sitt eget avtrykk oppløses, viser hun at selve ideen om et fast, uforanderlig ‘jeg’ også er illusorisk. Og ved å forsvinne blir hun uklassifiserbar og dermed fri fra ideologiske definisjoner.[9]

ANA MENDIETA. Uten tittel (Silueta series), Iowa. Fargefotografi.
© (1977) The Estate of Ana Mendieta Collection, LLC. Courtesy Galerie Lelong & Co. / Licensed by BONO

Jord og nasjon

Som eksil, latin-amerikansk og offer for den amerikanske politikkens ekspansjonisme, kunne ikke Mendieta forvente de samme rettighetene til å manipulere ’sitt eget’ landskap slik hennes amerikanske samtidige fra land-art bevegelsen fikk etablert rett til ved fødsel. I stedet for å søke tilhørighet i et land, identifiserte Mendieta seg heller med den allmenne jorden som sitt hjem, der territorier og grenser gjøres irrelevant for identitet.[10] I Silueta utført på Mexicos kyst i 1976 fyller hun silhuetten sin ved vannkanten med små røde blomster. Mens tidevannet stiger langsomt, deles kroppen i to av en synlig grense, og demonstrerer hvordan hun gjør krav på territoriet på tross av nasjonens konstruerte begynnelse og slutt. I seg selv forstås selve båndet mellom “jorden” og “nasjonen” gjerne som motsetninger eller antiteser til hverandre. Konvensjonelt sett representerer de to begrepene en streng binæritet: Der jorden er universell, tidløs, forenet og naturlig, er nasjonen partikulær, betinget, mangfoldig og kunstig. Jorden er unnlatt politikken mens nasjonen defineres av den. I tillegg relateres tradisjonelt jorden til det primitive, kvinnelige og kroppslige; nasjonen det koloniale, mannlige og intellektuelle.[11] Det er nærliggende å tro at de antonyme begrepene defineres av hva det andre ikke er for Mendieta, og slik utgjør hverandres definisjon. I sin stadige påkalling av jorden og dyrkning av de relaterte assosiasjonene; det primitive, feminine og essensielle, synes Mendieta å dramatisere, validere og hente kraft fra disse begrepene for å representere en identitet i opposisjon mot nasjonen.[12] Men uten å selv kunne passe inn i de binære konvensjonene hun gjentar så insisterende, representerer Siluetaene mer enn bare bekreftelser på tradisjonelle verdier – snarere avslører de begrepenes uholdbarhet.

Avdøpning av jorden

Mendieta var klar over at Siluetaene sto i fare for å bli feiltolket fra et vestlig blikk som erklæringer på bildet av kvinnen redusert til natur.[13] Likevel var det aldri hennes intensjon å unnslippe disse tolkningene, men snarere å gå inn i dem, gjenta dem, for så å la dem rakne fra innsiden. Hun kalte det å «avdøpe» (unbaptize) jorden, en rituell praksis som betegnet å frigjøre jorden fra de navnelappene og eierskapene som kolonialisme, religion og nasjonalisme har påført den.[14] Med gjentakelse som hennes sterkeste våpen insisterte hun på å vende tilbake til de samme konturene og konvensjonelle metaforene. Men metaforen gjentas alltid med en forskjell. Ved å repetere jordens relaterte begreper i overdreven grad, sprenges rammene for dem i et overskudd av mening og etterlates som universelle.[15] Når den snøhvite jorden markeres med farge, eller omrisset av en kropp splittes av nasjonale grenser, reiser det spørsmål ved arven fra projiserte og bestående maktforhold.

Med et splittet forhold til nasjonal identitet og tilhørighet forener Mendieta skillet mellom kropp, jord og hjemland, som bryter med idéen om at jorden kan eies og brukes til å definere hvem man er. Jorden var for henne et hjem uten grenser som tillot identitet å eksistere udefinert. Å prøve å gripe kategoriene nasjonalitet, etnisitet og kjønn er som å prøve å fange snøflak; de smelter når de berøres av kroppens varme.[16] I denne forstand kan man si at Mendietas avtrykk lar essensialismen håndteres på dens egne premisser. Hun lar de antatte koblingene mellom kvinne, jord og opprinnelse tale for seg selv, men i fremførelsen av metaforens variasjoner avsløres den som uholdbar og brister under sin egen retorikk.[17] Avtrykkene er både bekreftelse og avvisning, og i denne spenningen åpner hun et rom der identitet ikke kan fastholdes, men kun eksisterer i bevegelsen mellom tilstedeværelse og forsvinning.

ANA MENDIETA. Uten tittel (Silueta series), Iowa. Fargefotografi.
© (1979) The Estate of Ana Mendieta Collection, LLC. Courtesy Galerie Lelong & Co. / Licensed by BONO

Litteratur

[1]Jane Blocker. «Earth», i Where is Ana Mendieta? Durham og London: Duke University Press, 1999. 48.

[2] Blocker, «Earth», 47.

[3] Rodríguez, Xuxa. «Listening to Ana Mendieta». Archives of American Art Journal Vol.60, 2 (September 2021). 51. DOI:10.1086/717526.

[4] Rodríguez, «Listening to Ana Mendieta», 48.

[5] Jane Blocker. «Introduction», i Where is Ana Mendieta? (Durham og London: Duke University Press, 1999). 21-24.

[6] Blocker, «Earth», 45.

[7] Jane Blocker. «Fire», i Where is Ana Mendieta? Durham og London: Duke University Press, 1999. 30.

[8] Blocker, «Earth», 46.

[9] Blocker, «Fire», 30.

[10] Jane Blocker, «Exile», i Where is Ana Mendieta? Durham og London: Duke University Press, 1999. 78.

[11] Blocker, «Earth», 48-49.

[12] Rodríguez, «Listening to Ana Mendieta», 58.

[13] Rodríguez, «Listening to Ana Mendieta», 48.

[14] Blocker, «Fire», 35.

[15] Blocker, «Earth», 65.

[16] Blocker, «Earth», 6

[17] Rodríguez, «Listening to Ana Mendieta»,

Av jord er Silhuetten kommet... og forsvunnet

Morsmelkens blekk