Kunsten å overleve // kunsten som overlevde

Vil du bli udødelig? Vil du skape et kunstverk som blir udødelig? I antikken ble det skapt utallige kunstverk, mange har gått tapt, noen har overlevd. Det er en udødelighet i kunsten som overlever, begravd og glemt, til noen finner det igjen, eller forsvunnet for alltid, kun kjent via kopier - noen verk dør aldri.

Ukjent kunstner, Varvakeion Athena Parthenos. Pentelc marmor, 95 cm.

Kunst var overalt i antikkens bystater, og en god del av den kunsten har overlevd frem til i dag. Kunsten har blitt udødelig. Det er ulike måter et verk kan bli udødelig på. Originalen kan overleve og så bli tatt vare på av ettertiden, eller et verk kan bli udødelig via kopier. Kan mennesker fatte ideen om at noe de skaper fortsatt eksisterer 2000 år senere? Hva gjør kunst udødelig og hvordan har folk brukt kunst for å bli udødelige? [1]

Kunst kan paradoksalt nok bli udødelig ved å først gå tapt og så bli gjenoppdaget. Under utgravingen av en romersk villa som en gang tilhørte Livia Drusilla, konen til keiser Augustus, ble det gjort et utrolig funn. I et begravd rom fant arkeologene en nærmest perfekt bevart hagefresko. Villa Livia freskoen er den eldste romerske hagefreskoen av sitt slag som noensinne har blitt funnet.[2] Kunstverket er dominert av kraftige blå og grønntoner og det yrer av både planter og dyr på alle veggene i rommet. To malte gjerder bidrar til å gi maleriet dybde. Villa Livia var en fritidsvilla hvor man kunne trekke seg tilbake fra det travle livet i Roma. Man antar at rommet freskoen tilhørte var et tilfluktsrom fra den hete sommervarmen, hvor hage-freskoen skulle bringe naturen inn i huset.[3]

Hagefreskoen har overlevd frem til i dag på grunn av en blanding av flaks og en interesse for å bevare antikke kunstverk. Rommet ble på et tidspunkt tatt ut av bruk og fylt med stein før et nytt rom ble bygget oppå det gamle.[4] Dette kan ha reddet freskoen fra å bli byttet ut med et nytt kunstverk. Romerne selv så nemlig ikke på fresker som noe særlig verdifulle, de ble ofte byttet ut i takt med nye interiørtrender.[5] Da freskoen ble gjenoppdaget på 1800-tallet var man opptatt av å sikre at freskoen ikke gikk tapt, og det ble gjort mye arbeid for å forhindre at kunstverket ble ødelagt.[6]  Kunstverket ble ikke gjort udødelig av samtiden, som fort kunne ha funnet på å enten ødelegge eller endre kunsten, men av personer i ettertiden som ønsket å bevare verket.

Ukjent kunstner, Marmor alter (1. Århundre ev.t.). Marmor. © The Trustees of the British Museum.

Et kunstverk må ikke overleve frem til i dag for å bli udødelig. Athene Parthenon statuen gikk tapt for flere hundre år siden, men allikevel “eksisterer” den fortsatt i dag via kopier. Statuen av gudinnen Athene sto i Parthenon tempelet på Akropolis og ble laget på 400-tallet fv.t.[7] Den var over ti meter høy og lagd av elfenben og gull. Athene sto kledd i rustning, mens hun holdt seiersgudinnen Nike i en utstrakt venstrehånd, og et hoplittskjold i høyrehånd. I tillegg var statuen dekorert med flere scener fra gresk mytologi. Statuen gikk tapt en gang etter 200-tallet e.v.t. Nøyaktig hva som skjedde med statuen er omdiskutert.[8]

Statuen var et av antikkens mest kjente kunstverk og tiltrakk seg dermed mye oppmerksomhet og interesse. Grunnen til at vi i dag vet hvordan statuen så ut er fordi det både ble skrevet mye om statuen og at mange kunstnere lagde kopier av den. Athene Parthenon var også en inspirasjonskilde for senere fremstillinger av gudinnen.[9] Kopier av et kunstverk kan bidra til å gjøre verket udødelig. Når kunstnere kopierer et eldre verk så får vi både sett originalen og hvordan den nye kunstneren oppfatter verket. Det blir nærmest en slags dialog mellom de to kunstnerne, som bidrar til at begge blir udødelige. Det udødelige verket er ikke lenger kun resultatet av den originale kunstnerens visjon, men en blanding av flere kunstnernes visjoner. Små endringer gjør kopien til noe eget. Når originalen har gått tapt kan det gjøre det ekstra viktig å bevare kopiene siden de er den eneste visuelle kilden vi har til hvordan originalen så ut. Slik kan kunstnerisk interesse, mens originalen fortsatt eksisterte, føre til at verket overlever i andre former og blir udødelig.

Ukjent kunstner, Marmor portrettbyste av Augustus (1. Århundre evt.). Marmor, 53.54 cm. © The Trustees of the British Museum.

En måte å bli udødelig på som en person, er via kunstverk som fremstiller deg. I Romerriket fant man fremstillinger av keiserne overalt. For eksempel anslås det at det ble lagd et sted mellom 25 000 og 50 000 statuer av keiser Augustus. Meningen med statuene var å gjøre keiserens ansikt kjent i hele riket.[10] Men å være keiser garanterte ikke at fremstillingen av deg overlevde i originalform. Det var nemlig ikke uvanlig at statuer av avdøde keisere ble endret til statuer av nye keisere. Enten fordi det var billigere å endre ansiktet til en eksisterende statue, eller som en politisk erklæring mot den forrige keiseren. For romerne var endring eller ombruk av statuer og andre kunstverk ganske vanlig. For eksempel ble et panel som viste keiser Hadrian på jakt endret til å fremstille den senere keiser Konstantin. Panelet ble ombrukt på Konstantinsbuen i Roma, noe som er en av grunnene til at panelet har overlevd frem til i dag.[11]  Kunstverk garanterer altså ingenting. Alle kunstverk kan endres, ødelegges, eller gå tapt. Kunst er en lunefull vei til udødelighet, selv hvis man er den mektigste personen i sin levetid. 

I antikkens verden spilte kunst en viktig rolle i avbildningen av det udødelige. Parthenon-tempelet er et spektakulært eksempel på møtet mellom kunst og fremstillingen av det udødelige, hvor statuer og relieffer med mytologiske motiv finnes i drøssevis.[12] Selv om kunstnerne var såpass tett knyttet til det udødelige, ble de ikke selv udødelige av dette. I antikken kunne mennesker faktisk bli erklært offisielt udødelige ved at de ble opphøyet til enten helter, slik som i antikkens Hellas, eller til guddommer som i Romerriket. Grekerne kunne erklære viktige menn til helter etter at de døde. Heltene fikk statuer og ble tilbedt på samme måte som gudene.[13] Romerne opphøyde hovedsakelig keiserne og deres familier til guddommer. Individer måtte nomineres til senatet som stemte over hvorvidt personen skulle bli erklært en guddom. De som ble til guder, fikk både templer og ofringer på samme måte som de andre gudene.[14]

Ukjent kunstner, The Strangford Shield (200-300). Marmor, 43.18 cm x 45.72 cm. © The Trustees of the British Museum.

Noen kunstverk har blitt udødelige. Hagefreskoen i Villa Livia overlevde dels fordi den ble begravd og glemt av romerne. Da verket ble gjenoppdaget tusenvis av år senere arbeidet man for å bevare verket slik at det ikke skulle gå tapt. Udødeligheten er blitt et vedlikeholdsprosjekt. Den originale Athene Parthenon statuen gikk dessverre tapt, heldigvis ble verket kopiert av samtidens kunstnere slik at ettertiden fortsatt vet hvordan statuen så ut. Kunstverket lever videre via kopiene. Romerske keisere kunne bli udødelige på papiret, men ikke nødvendigvis i realiteten. Selv om de offisielt kunne bli erklært til guder ble mange av statuene deres endret for nye formål. Kunstnerne som skapte de udødelige verkene, ble ikke udødelige av det selv. Allikevel står kunsten deres igjen tusenvis av år senere, et evig testament på at noen skapte dem.

Litteratur

[1] Morris, Ian, Barry, Powell B. The Greeks History, Culture and Society.3rd. ed. New York: Oxford University Press, 2022, 203 / Newby, Zahra. “Art History and Aesthetics”. In The Edinburgh Companion to Ancient Greece and Rome, edited by Edward Bispham, Thomas Harrison, and Brian A. Sparkes, 49–56. Edinburgh University Press, 2010, 51.

[2] Castaldi, Martina, Agostina, Giusto Maria. “The Drawn Garden: Historical, Iconographical and Representative Analysis through Time of the “Villa Di Livia” in Rome.” Athens Journal of Architecture 10, nr. 3 (july 2024): 279-310, 279-280.

[3] Castaldi, “The drawn garden”, 282, 291, 293-295.

[4] Castaldi, “The drawn garden”, 284.

[5] Moormann, Eric M. “Destruction and Restoration of Campanian Mural Paintings in the Eighteenth and Nineteenth Centuries.” In The Conservation of Wall Paintings Proceedings of a symposium, edited by Sharon Cather, 87-102. London: The Getty Conversation Institute, 1987, 97.

[6] Castaldi. “The drawn garden”, 285.

[7] Gribbin, Christopher. “Athens to Australia: The Athena Parthenos.” History Teachers’ Association of Victoria 54, nr. 1 (2019): 3-9, 4 / Store norske leksikon. “Parthenon”. Erik Østby. 15.10.2025.

[8]  Gribbin, “Athens to Australia”, 5-6; SNL “Parthenon”.

[9] Gribbin, “Athens to Australia”, 9.

[10]  Beard, Mary, Emperor of Rome,London: Profile books, 2023,331-334.

[11]  Beard, Mary, Emperor of Rome, 365.

[12] Morris, Ian, Barry, Powell B. The Greeks History, Culture and Society, 3rd. ed. New York: Oxford University Press, 2022, 315-316.

[13] Boedeker, Deborah. Athenian religion in the Age of Pericles. Cambridge; New York: Cambridge University Press, 2007, 51.

[14] Beard, Mary, Emperor of Rome,371.