Livet som innsats

Fra Kristiania-bohemen, til 1960-tallets hippier og dagens kunstnermiljø i Oslo. På tvers av tid har de en ting til felles - rusen. Hva er det som får kunstneren til å søke grenseløs frihet, selv når det betyr å risikere alt for rusens lokkende slør?

Henri De Toulouse-Lautrec, A la Mie (1891), Olje og gouache på papp, 53×67,9 cm, ©S.A. Denio Collection, Sylvanus Adams Denio Fund and General Income.

Som ung i dag, og vitne til deler av byens kreative miljøer, har jeg sett hvordan rusmidler preger kunstverden. Gjennom egne erfaringer og lesing om kunstnere fra fortiden, begynte jeg å se et slags mønster – en sammenheng som går på tvers av tid. En relasjon mellom kunst og rus, som nærmest kan sammenlignes med en intens og farlig kjærlighetshistorie. Gjennom kunsthistorien har rus fungert både som en bro til nye innsikter og et middel for å bryte med samfunnets normer, samtidig som det har ført til avhengighet, selvdestruktiv adferd, og i noen tilfeller tragiske skjebner. Hvor kommer kunstnerens begjær for rusmidler fra?

Ved å stille meg selv dette spørsmålet, ser jeg at det ikke nødvendigvis har et enkelt svar. Hvis jeg snur meg mot kunsthistorien, er det mulig å ganske systematisk dele inn ulike perioder basert på hvilke stiltrekk, ideologier, sosiale eller kulturelle utviklinger som har foregått i samfunnet rundt. Dette ser derimot ikke ut til å være tilfellet, hvis man ser på rusmisbruk opp igjennom kunsthistorien. Den har verken en begynnelse eller ende, og kan ikke avgrenses til kun én periode. 

Bohemene på 1800-tallet er en fellesbetegnelse for en underkultur av kunstnere, forfattere og andre radikale som gjorde opprør mot det tradisjonelle borgerlivet. Som uadskillelige venner var det her absint og opium som for mange ble sett på som en nøkkel til et friere uttrykk. I boken Kristianiabohemen: byen, miljøet, menneska fra 1997 skildrer Halvor Fosli fire ulike bohemtyper. Den "svarte bohemen" interesserer meg da han beskriver de som fortvilte, sørgelige, og deprimerte – og som et resultat leter etter neste døvende rus.[1] Han skildrer videre bohemtradisjonen rundt rus: 

Alkohol og eventuelt narkotika bruker alle bohem-miljø som middel til å nå ekstase; i Kreuzers tolkning fyller ekstasen bohemens trong etter å frigjere, verne og stimulere eg-kjensla i ein ellers isolert, marginal samfunnsposisjon. Depressive faser avløyser euforiske fasar, sjølvmorstanker vekslar med hybriskjensle; bohemen kan kjenne seg som geni den eine dagen, som tapar og usling den andre.[2]

I bohemtradisjonens ånd har kanskje rus blitt brukt som en port som åpner opp dette grenseløse universet – en form for frigjøring. Dette sees også ved 1960-tallets blomsterbarn og hippiebevegelser der LSD og andre psykedelika ble brukt for å utforske sinnets ubegrensede landskap. For kunstnerne har det å ruse seg ofte blitt en måte å strekke seg mot det sublime. Å finne en ny form for inspirasjon som kan drive dem til å skape kunst som bryter med det konforme. Denne følelsen av frihet, en slags euforisk frigjøring fra virkelighetens begrensninger, kan virke uimotståelig for mange. 

Jeg synes det er interessant å se på de mange ulike drivfaktorene som kan føre til at en kunstner ønsker å ruse seg. Først og fremst kan det jo være så "enkelt" som at det for mange er gøy. Jeg har jo hørt mange rare historier om folk som har tatt sopp eller MDMA og for eksempel sett katter bevege seg i murvegger, snakket med små nisser i en skog eller sett seg selv gløde i et speil. Det er noe fascinerende med å høre slike historier, og jeg må innrømme at det høres ganske vilt ut. I tillegg har jeg også hørt den klassiske greia om at folk mener de lærer seg empati etter den «syyyke trippen de hadde forrige helg». Men det som interesserer meg mest, er hvorfor vi som mennesker – og muligens spesielt kunstnere – trekkes mot rus i det hele tatt. Er det personens egne drifter og behov som fører dem dit, eller påvirkes denne tiltrekningen av noe større?

Når jeg tenker på "kunstnerpersonligheten", så ser jeg for meg noen som er søkende, utforskende og ofte sensitive. Kanskje er det nettopp disse egenskapene som gjør at de er mer tilbøyelige til å bruke rusmidler – for å bryte grenser, både personlige og samfunnsmessige. Samtidig må det nevnes at kunstnere, som alle andre, også er formet av sosiale behov som tilhørighet og anerkjennelse. Det gjelder ikke bare hva de føler i sitt eget kreative uttrykk, men også i måten de forholder seg til miljøene rundt seg. I mange kunstmiljøer, hvor normbrytende atferd og opprørskhet er sentrale verdier, kan rusmidler raskt bli en del av den sosiale dynamikken, da det også forstås som utenfor normalen. Owen Flanagan, professor i filosofi ved Duke University i Nord-Carolina, skriver om identitet og avhengighet:

Many addicts become addicts because they become too good at following communal exemplars, role models, and scripts for using dangerous substances as modeled in and by the very communities they seek full adult membership into.[3]

Dette gir oss et innblikk i hvordan avhengighet kan være tett knyttet til sosial tilhørighet og aksept. Jeg oppfatter, ut ifra det Flanagan skriver, at vi alle forsøker å følge det eksemplet vi ønsker å passe inn i. Om dette enten er på universitetet, arbeidsplassen eller blant venner. I subkulturene kan bruken av rusmidler bli en måte å vise sin tilknytning til en gruppe som aktivt bryter med det tradisjonelle A4-livet – der det å være normbrytende blir selve normen.

For å få bedre innsikt i dette vanskelige spørsmålet, snakket jeg med en person som har lang fartstid i den kulturelle næringen. For å beskytte hans privatliv vil han forbli anonym og omtales her som "mann i 20-årene". Han forteller meg om sine opplevelser knyttet til det han beskriver som sin entré i den større "kunst-scenen", som han også refererer til som klubb- og rave-miljøet:

Innhoppet mitt ble gjort utenlands i 17-års alderen og fortsatte her til lands. Som de fleste startet det med spliffer, opphøyde seg til psykedeliske stoffer (mest LSD enn flein), med noen MDMA turer oppi der… og vipps var det gjort. Deretter var del vel de fleste av disse stoffene, noe kokain på fester til slutt før jeg på en måte uteksaminerte meg og gikk inn i heroinens huler - først via røyking så intravenøst.

Men hvor går egentlig grensen? Han beskriver hvordan han selv dro leken for langt - noe som resulterte i diverse overdoser - og fikk øynene opp for at han måtte avslutte frivillig, før han på sett og vis ville bli tvunget til det. Begjæret etter denne farlige dansen med djevelen beskriver han som individuelt, og at dette gjelder som en gylden regel i de fleste kunstnermiljøer med hyppig stoffbruk: «Dette her gjør du helt frivillig, på egen maskin og eventuelle konsekvenser er deg og dine å ta ansvar for alene. Slik det skal være!». 

Gjennom samtalen ser jeg hvordan rus kan påvirke det sosiale fellesskapet. Selv om det er høy forekomst av rusmidler i disse subkulturelle miljøene, understreker han ut ifra sine egne opplevelser at det egentlig er stor aksept for dem som velger å ikke delta. Det som derimot kan oppleves som isolerende, er dersom man har en nulltoleranse for å se det rundt seg. Er det kanskje enklere å bli med på leken istedenfor å isolere seg fra den? Hvis vi ser tilbake til Flanagan vil vi jo søke sosial tilhørighet - kanskje man er villig til å pushe grensene sine litt for å skli inn i disse subkulturene man ønsker “medlemskap” i? 

Når jeg igjen stiller spørsmålet om hva som trekker oss mot rus, peker "mann i 20-årene" på enkeltpersoners egne utfordringer som en hovedfaktor. "De fleste som tar stoffer har sine mentale eller følelsesmessige problemer å håndtere, og rusmidler gir en umiddelbar lettelse fra dette," forklarer han. For mange kan rus tilby en kort flukt fra det som føles uutholdelig, enten det er angst, depresjon, eller press fra samfunnet. Ved å høre dette trekkes jeg tilbake til mine egne tanker om kunstnere som mer følsomme og sensitive. Kanskje rusen ikke handler om å bryte samfunnsmessige grenser, men heller fungerer som  en midlertidig lettelse. Det kan oppleves som en frigjøring og kan virke nødvendig for å takle hverdagen. Han legger til: "If it ain’t broke, don’t fix it, and if it’s broke, get a real mechanic, not a street-wise fix-it-all (langere og rus)."

Vi snakker videre sammen om hvorvidt rus faktisk kan sees som en åpner for kreativitet – kan det også være med på å motivere rusbruken? Selv stiller han seg kritisk til å trekke en direkte linje mellom rusbruk og kreativitet, men peker på at psykedeliske stoffer kan føre til massive mentale gjennombrudd og en utvidelse av bevisstheten – noe som kunne tatt lang tid å oppnå på andre måter. Han trekker allikevel frem at den edru veien hvert fall ikke har risikoen for psykose eller lammelse av egen kreativ drift. Samtidig mener han at det er lite «en kald pils og en strøken, toasted kamel» ikke får til som hvilket som helst annet rusmiddel kan. 

I samtale med en ung kvinne fra en annen del av Oslos kunstmiljø, forteller hun om sin oppfatning av kokain: «Hvem gjør det ikke? Så å si alle kunstnere og semi-alternative folk jeg kjenner er pretty much avhengig av coke.» Dette er kanskje litt vel generaliserende, og svaret hennes avhenger selvfølgelig av hennes egne subjektive oppfatninger og erfaringer med miljøet rundt henne. Likevel viser dette meg hvordan rusmidler kan bli en integrert del av kunstnernes livsstil og deres image. Sett i lys av dette kan det tenkes at det eksisterer en slags forventning om opprør og normbrudd innenfor kunstneriske og alternative miljøer - det å unngå det konforme blir en nødvendig del av prosessen. Kanskje dette gjør det vanskelig å skille rusen som et personlig valg, et kreativt middel, eller bare en del av den uskrevne sosiale kontrakten i kunstmiljøet. 

Men hva er det egentlig som begjæres her? Er det rusen selv, den sosiale aksepten, de indre demonene som må bekjempes, eller en måte å frigjøre det kreative uttrykket? Når jeg skriver denne teksten, går jeg stadig runder i mitt eget hode, for det finnes ingen klare eller enkle svar. Det blir for enkelt å si at kunstnere ruser seg fordi de er kunstnere, som om den kreative tilstanden nødvendiggjør bruk av rus. Da kunne jeg like godt snu det om og sagt at alle som ruser seg er kunstnere – men det er jo ikke sant, eller?

Jeg står her fast i det som er så individuelt og subjektivt, fordi rus oppleves så ulikt for hver enkelt person. Alle har sitt eget personlige forhold til det – noe som gjør det nesten umulig å gi en entydig forklaring på hva det er som driver en kunstner og et menneske til å begjære rusmidler. Kanskje er det en blanding av mange faktorer: en flukt fra virkeligheten, en måte å føle tilhørighet i miljøer der normene er annerledes, eller et desperat forsøk på å få tak i noe større enn seg selv – noe som både kan inspirere og ødelegge. 

Litteratur

[1] Halvor Fosli, Kristianiabohemen: byen,miljøet menneska, (Oslo: Det norske samlaget, 1997) s 93.

[2] Halvor Fosli, Kristianiabohemen: byen,miljøet menneska, (Oslo: Det norske samlaget, 1997) s 91.

[3] Hanna Pickard m.fl., The Routledge Handbook of philosophy and science of addiction, (London & New York: Routledge, 2019), s 77.