Georgia O’Keeffes gjennombrudd kom som resultat av kunstverdens nysgjerrighet på hennes utradisjonelle motiver, men som kvinnelig maler hadde hun selv liten makt over sitt eget rykte.

Georgia O’Keeffe, *Calla Lilies on Red*, 1928. Olje på lerret, 82 x 43,5 cm. © Georgia O'Keeffe Museum/ BONO (2024)

De abstrakte blomstermotivene til den amerikanske kunstneren Georgia O’Keeffe (1887-1986) har ofte blitt sett på som symboler for det kvinnelige kjønnsorganet; som noe seksuelt, feministisk og frigjørende. Men var dette egentlig kunstnerens hensikt? Flere av nåtidens kunsthistorikere og betraktere har begynt å argumentere for at blomstene i O’Keeffes malerier muligens kun er blomster og ikke vulva-symboler. Er det mulig at det ikke finnes en iboende seksuell mening i O’Keeffes malerier, men at det heller er publikummet som projiserer sitt eget begjær i verkenes betydning? Bildene er i seg selv abstrakte, så man må kanskje sette spørsmålstegn ved hva abstraksjon er og hvorvidt det kan og bør tolkes. Hvordan har det seg slik at kunsthistorikere over flere generasjoner finner den samme intime meningen i et abstrakt motiv? Trumfer publikumets begjær over kunstnerens egen intensjon i en kunsthistorisk kontekst?

O’Keeffe var allerede som barn fast bestemt på at hun en dag skulle bli kunstner, selv om det på 1890-tallet ikke var et realistisk karrierevalg for kvinner. Likevel sendte foreldrene til O’Keeffe henne på malerskole i ung alder, og dermed fikk kunsten en svært viktig plass tidlig i hennes liv.[1]

I 1916 tok kunstneren del i sin første gruppeutstilling på Alfred Stieglitz’ galleri, 291, i New York. Der hadde hun også sin første soloutstilling året etter, men hennes større abstrakte blomstermotiver ble ikke utstilt før i 1925. Mottakelsen av disse var blandet, og det var mange som ikke var særlig begeistret for plassen O’Keeffe hadde fått på kunstscenen.[2]

Da fotografen Stieglitz begynte å stille ut O’Keeffes verk, bemerket han at blomstermotivene var seksuelle symboler for å fange publikummets oppmerksomhet. Selv har O’Keeffe gang på gang nektet for at bildene hennes uttrykker noe seksuelt, og sagt tydelig ifra om at det er beskuerens egen fantasi som skaper dette narrativet. O’Keeffe følte seg nært knyttet til motivene sine og var opptatt av hva man kunne legge merke til ved å se nærmere på de små detaljene. Hun skal ikke ha hatt noe underliggende erotisk budskap bak blomstene, men for enkelte beskuere var det alt de kunne finne i motivet.[3]

Abstraksjon er for meg et av de mest spennende fenomenene i moderne kunst. Det er en stil kunstverdenen har hatt svært splittede meninger om. Av kunstinstitusjonen ble retningen ansett som en vederstyggelighet i mange år, og flere kunstnere ble så å si forvist fra kunstscenen etter å ha dyppet tærne, eller penselen, i abstrakte motiv. I dag blir abstrakt kunst fremdeles kastet til side av det allmenne publikum, og fokuset blir ofte rettet mot hva motivet skal forestille. Som mennesker ønsker vi å tolke og forstå, og derav blir mange kanskje nødt til å projisere egne følelser for å gi en mening til motivet de ser foran seg. Klarer vi å sette pris på det estetiske og visuelle alene?

Blomsten har vært et populært abstrakt motiv for mange kunstnere, se for eksempel til Hilma af Klint eller Florence Miller Pierce. Men deres kunst har ikke blitt anklaget for å ha underliggende seksuelle motiver, i hvert fall ikke til den samme graden som O’Keeffes. Er det på grunn av detaljene i O’Keeffes malerier at de blir sett i et annet lys? Eller er det de spesifikke gjenkjennbare formene og strekene?

Det er jo ikke til å stikke under en stol at enkelte av O’Keeffes motiver kan minne om det kvinnelige kjønnet, men nettopp her er “enkelte” nøkkelordet. For meg ser mange av hennes malte blomster kun ut som blomster, se for eksempel Pink Roses and Larkspur (1931) eller White Primrose (1947). Det kan tenkes at oppfatningen av O’Keeffe som vaginakunstner er tungt basert på at blomsten gjennom tidene har blitt sett på som et symbol for kvinnelig seksualitet. Jeg ønsker ikke å nekte for at kunstneren har benyttet seg av og fremstilt motiver som ved første øyekast kan oppfattes som erotiske, men jeg synes det er viktig at vi som publikum også setter oss inn i O’Keeffes egne følelser og intensjoner bak disse motivene, og ikke kaste dem til side som seksuelle motiver.

Mottakelsen av O’Keeffes blomstermotiver forblir et eksempel på hvordan begjær er en svært sentral og stor del av vår menneskelige psyke. Når vi konfronteres med å tolke abstraksjon som bærer likheter til kroppen, seksualitet eller sensualitet, har det en tendens til å overta vår tolkning av motivet og resten av kunstnerens kunstnerskap. Vi bør derfor kanskje stilles til veggs og være mer observante på hva det er som gjør oss oppmerksomme. Selv om det er verdifullt å bli konfrontert med sitt eget begjær, kan det kanskje også være interessant å se forbi det?

Litteratur

[1] Georgia O’Keeffe Museum, Timeline, https://www.okeeffemuseum.org/timeline/.

[2] Jessi Jezewska Stevens, “Flowers Are the Ultimate Symbols”.

[3] Georgia O’Keeffe: One Hundred Flowers, Kathleen Giel, Nicolas Callaway, Alexandra Arrowsmith og Susan Ralston.

Blomsten overtolket

Tolkningen av afrikansk kunst i Les Demoiselles d’Avignon

Livet som innsats