Viktenbunaden

Viktenbunaden er en fritt komponert bunad, en fantasibunad. Nylig utdannede kunstner Agnete Tangrand har sydd verket regelmessig mellom 2016 og i dag – og har ingen planer om å avslutte prosjektet. Den kontinuerlige kreative prosessen gjør at verket blir til i, og endrer seg i takt med kunstnerens liv. 

 Jeg kjenner umiddelbart igjen komponentene i mer tradisjonelle bunader i mitt første møte med kunstverket: lang, rød stakk med hvitt forkle, hvit bunadsskjorte, tilhørende cape, hodeplagg og veske. I likhet med bunader flest er også denne utsmykket med broderier. Imidlertid er intrikate bånd og rosemønster byttet ut med abstrakte mønstre i sterke farger, sydd tykt på stoffet. Brede, snirklende linjer i grønt, rosa, blått og gult flettes sammen i non-figurative former, men her og der får jeg øye på en blomst eller et tre. Skjortekragen har geometriske broderier i blått. Ellers har skjorten et virvar av ord og navn, Isak, Kornelia, Valdemar, Gunvor. Et hjerte sydd rundt «Åse». Navnene er brodert av kunstnerens familie, venner og bekjente. 

Capen og veska er laget i tykk hvit saueull, og det er applikert kunstige blomster og planter, fjær og plastbiter på halssmykket. Også disse i knall rosa, grønt og blått. På hodet er en krans av kunstige røde og rosa blomster som får meg tenke på blomsterkransene til Frida Kahlo.

Tradisjonelle bunadskomponenter i lin og ull møter signalfargete dekorasjonselementer i tykk tråd og plast. Dette er en uventet kombinasjon som pirrer nysgjerrigheten min; behovet for å gå nærmere, kjenne på stoffene. For Viktenbunaden er en helhetlig sanseopplevelse. Helhetlig fordi kontrastene mellom de enkelte delene komplementerer hverandre; at det finnes en balanse i det tilsynelatende kaoset. En sanseopplevelse fordi variasjonen i farge, mønster og tekstur inviterer til å oppleve verket ikke bare ved nær observasjon, men også ved berøring. 

Raskt får jeg følelsen av at verket har en personlig betydning for kunstneren. Kanskje kommer det av den uventede materialbruken, det kaotisk abstrakte i forkleet og ganske sikkert bidrar navnene brodert i skjorten til dette. Også fordi hun har sydd Viktenbunaden til seg selv; det er ikke bare et tekstilkunstverk som skal henge på hvitmalte gallerivegger. Det er det faste antrekket på 17.mai. Hun har ved anledning iført seg kunstverket og hilst på galleribesøkende. Å plassere Viktenbunaden på lik linje med andre tekstilkunstverk, som av Miriam Shapiro eller Judith Chicago, virker dermed ikke helt riktig. Ikke å kalle det motedesign alene heller. Eller som bare performance, for det fungerer også uavhengig av dette. Kanskje veksler Viktenbunaden mellom kategoriene, og kan være alle kategoriene samtidig. 

Det er selvsagt ikke tilfeldig at Tangrand valgte å lage en bunad på denne måten. Hun forteller at familien tilhørte en kristen menighet som feiret hverken nasjonaldagen eller konfirmasjon. Derfor var det ikke vanlig å ha bunad. Da familien meldte seg ut av menigheten var hun midt i oppveksten, med spørsmål om hvem hun var og hvor hun hørte til – som andre unge. Men utenforstående stilte nysgjerrige spørsmål om religionen hennes. Det hjalp ikke at hun ikke hadde bunad på 17. mai som de andre – plagget som symboliserer både nasjonal og lokal tilhørighet. Dessuten er bunader dyre, og med en familie fra ulike deler av landet var det ikke opplagt hvilken bunad hun skulle hatt. Dette fikk henne til å føle å bli satt i bås, kanskje at hun var litt annerledes. 

Viktenbunaden ble derfor oppkalt etter hjembygda i Lofoten, Vikten. Den er inspirert av eldre folkedrakter som var tilgjengelige for alle klasser. I stedet for å representere en sosial status eller regional avstamning uttrykker Viktenbunaden kunstnerens tilhørighet og personlige miljø. Men Tangrand vil også fremme et mer politisk budskap: ønsket om et samfunn som oppfordrer til mangfold og inkludering; som feirer annerledeshetene. Derfor har hun skapt et personlig formspråk som sier noe om henne selv, hennes tankegang, og som oppfordrer andre til å bruke kunst og design til det samme. 

Kanskje hadde ønsket om, og behovet for å sy en egen bunad vært der en god stund. Men prosjektet startet ikke som et kunstprosjekt i det hele tatt. Da Tangrand begynte å sy bunaden i 2016 var broderi, redesign og sammensetning av funnet materiale, tekstiler og mindre kunstverk en hverdagslig syssel. Den kreative virksomheten fulgte henne gjennom vanskelige perioder i livet når familien ble rammet av sykdom og dødsfall. Slik ble håndverk og kunstproduksjon måter å håndtere og bearbeide sorgen på. At Viktenbunaden er blitt til over lang tid, gjennom de tunge og de lettere perioder, gjør at det «ferdige» verket er tett tilknyttet hennes eget liv, en slags parallell til livet de siste årene. Tangrand understreker da også at hun vil fortsette å legge til elementer, la nye venner brodere navnene sine og endre Viktenbunaden livet ut. 

Det slår meg at verket i liten grad dveler ved sorgen. Det er ingen ekspressiv visualisering av den gjennomgåtte smerten man kanskje ville forvente. Hvis verket ble til i bearbeidelsen av mørkere perioder og leting etter tilhørighet synes jeg, gjennom bruk av sterke farger, dynamiske linjer, blomstermotiv og venners bidrag, at Viktenbunaden først og fremst uttrykker en form for livsglede og fremtidshåp. 

Agnete Tangrand iført Viktenbunaden, fotografert av Tonje Bø Birkeland, 2018