Interiør som en scene for hverdagen

Villa Müller - work by architect Adolf Loos. Living room. Photoraph: Martin Polak, 2000. © The City of Prague Museum.

Adolf Loos var en av de største europeiske arkitektene gjennom slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. På mange måter antydet han modernismens fremvekst og definerte grunnlaget for bevegelsen. Adolf Loos sin arkitektur har flere unike gjenkjennelige aspekter som viser arkitekten som en ekte visjonær innenfor moderne arkitektur. Hans jobb med raumplan-teorien hadde stor betydning i hans produksjon og ga ham en spesiell plass i arkitekturhistorien. Adolf Loos kontroversielle ideer og komplisert personlighet gjorde det slik at han hele tiden fant seg på kanten av samtidens kunstverden.

Adolf Loos.

Adolf Loos ble født 10. desember 1870 i Brünn (Brno) i Østro-ungarske imperiet, som nå er en del av Tsjekkia, i familien til en steinhugger og skulptør. Loos ble utdannet som murer ettersom det var forventet av ham å fortsette familiebedriften, men på grunn av farens tidlige død fikk Loos en større frihet i valg av yrke og bestemte seg for å bli en arkitekt. I 1890-1893 gikk Loos på det Tekniske Universitet i Dresden for å lære arkitektur og tok en pause i 1891 mens han deltok i militærtjeneste. Etter å ha fullført studiene dro han til USA hvor han bodde i tre år. Dette gjorde Loos til en av de første arkitektene som reiste til Nord-Amerika for kunstopplæring fremfor å ta en tradisjonell reise til Italia for å studere klassisk arkitektur. Det var nettop i USA han fikk en mer praktisk og personlig tilnærming til arkitektonisk yrke. Han studerte moderne amerikansk arkitektur nøye og beundret spesielt en arkitekt ved navn Louis Sullivan (1856-1924). Sullivan var en av de sentrale arkitektene av Chicago School, som hadde stor innflytelse på de fleste av de store arkitektoniske bevegelsene på begynnelsen av det 1900-tallet. Chicago School, som var aktivt sent på 1800-tallet, var kjent for sin eksperimentering med design og konstruksjon for å oppfylle de nye kravene som samtidens innovasjoner og modernisering skapte for den sosiale strukturen. Bevegelsens sentrale ide var at den nye arkitekturen trengte et nytt utseende, basert på bygningens funksjonalitet og ikke referansen til den klassiske arkitekturen. En av Sullivan sine ideer som påvirket Loos mest var forslaget om at form følger funksjonen. Senere i sin karriere tok Loos for seg denne ideen og inkorporerte den i sin egen arkitektur. Et annet viktig tema kom fra Sullivans Ornament in Architecture (1892), der Sullivan diskuterer fordelene ved mangelen på ornamenter i den moderne arkitekturen. Blant annet sier han at det essensielle retoriske mediet av arkitekturen er dets volum og proporsjoner. Senere i sin karriere skrev Loos et essay kalt Ornament and Crime (1908-1910-1913) som tok til seg noen av Sullivans ideer og diskuterte dem i lys av Loos sin egen produksjon. Loos sine erfaringer fra USA skapte en dypere forståelse av de ulike tilnærmingene til design og arkitektur som forekom som et svar på hvert lands unike behov. I 1896 kom Loos tilbake til Wien og 1898 åpnet han sin egen arkitektoniske praksis. Ideene han tok med seg fra USA, ble sentrale for hans egen produksjon da han så arkitekturen som en refleksjon av samfunnets moral.

Raumplan.

Villa Müller - work by architect Adolf Loos. Exterior. Photograph: Martin Polak, 2000. © The City of Prague Museum.

Raumplan var et sentralt element i Loos sin arkitektur og innebærer en metode, teori og ideologi som han skapte. Det var en metode som Loos brukte da han skapte de mest fremtredende av sine bygninger, men selv om det ble direkte eller indirekte nevnt i flere av hans essays, etterlot han aldri en klar forklaring på den. Definisjonen som kan genereres ut fra Loos beskrivelse og eksempler fra hans bygninger ville være at en Raumplan er en planleggingsmetode basert på enkeltrom og dynamisk sammenheng av volumer. Denne metoden legger stor vekt på størrelsen av de individuelle rommene og de er ofte konstruert som trinn i forhold til hverandre. Metoden krever et høyt nivå av strukturell bevissthet og evne til å modellere volumer. Denne metoden krever en tredimensjonal planlegging i stedet for vanlige todimensjonale blåkopier. For Adolf Loos var ikke planleggingen av bygningen avsluttet med skisse og plan, men fortsatte på byggeplassen. Han besøkte byggeplassene og foretok endringer i prosjektene under byggeprosessen. Et sitat som beskriver Loos sin tanke om Raumplan sier:

My architecture is not conceived by drawings, but by spaces. I do not draw plans, facades or sections… For me, the ground floor, first floor do not exist… There are only interconnected continual spaces, rooms, halls, terraces… Each space needs a different height… These spaces are connected so that ascent and descent are not only unnoticeable, but at the same time functional.

(A. Loos, 1930)

For å forstå Loos sin ide om volummodellering fullt ut er det nødvendig å se på noen av hans mest fremtredende prosjekter.

Intimitet og kontroll.

Adolf Loos skapte en intellektuell tilnærming til arkitekturen og tok innovative og kontroversielle valg innenfor konstruksjon og design. En karakteristikk som var fremtredende for hans arkitekturproduksjon var en kontrast mellom interiør og eksteriør, intimitet og publisitet. Hans evne til å arbeide med volumer gjennom Raumplan-teorien tillot ham å skape unike konstruksjoner ved hjelp av forskjellige romlige og optiske elementer.

Den mest fremtredende anvendelsen av Raumplan uttrykt i Müller-huset (1930). Villaen ble bygget i 1930 i Praha, hvor hoveddelen av Loos sin arkitektur ligger. Prosjektet ble realisert under oppdrag av František Müller og hans kone, Milada Müllerová. Müller var eier av en selskap som spesialiserte seg i produksjon av armert betong, og for Loos og Müller var huset et samarbeid som samtidig viste fordelene med denne banebrytende bygningsmetoden med armert betong og illustrerte arkitektens teorier. Den romlige utformingen er tydelig på flere nivåer av individuelle rom, noe som indikerer deres funksjon og symbolske betydning. Utsiden var basert på Loos sin teori omtalt i 1908-essayet Ornament and Crime, hvor arkitekten kritiserte dekorerte flater. For utsiden av Villa Müller valgte Loos en hvit, kubisk fasade. Han understreket kontrasten mellom utsiden, hvor utsikten kunne sees av det offentlige øye, og innsiden, de private rommene til de som bodde der. Interiøret var dekorert med komfortable møbler, samt marmor, tre og silkeflater.

Loos bruker de forskjellige nivåene av Raumplan for å skape en "arkitektonisk promenade" fra utsiden til innsiden. Den første inngangsveien er lav, med sterke mørke farger som grønn og blå. Det åpner på et garderobeområdet som er mer romslig, med hvite vegger og et stort vindu, men fortsatt lavt tak. På den fjerne enden er det en kort trapp som går mellom marmorstolper i den doble høyden. Promenaden fortsetter gjennom en hevet spisestue til de øverste etasjene i huset, og Raumplan gir uvanlig utsikt til de omringende rommene. På øverste nivå er en takterrasse, med et vindu som rammer utsikten. I sine bygninger har Loos kontroll over både rommene og innbyggere. Selv etter at konstruksjonen er ferdig og levert til klienten, veileder Loos beboerne gjennom deres blikk. Gjennom de romslige og visuelle midlene skapte han en hjemlig labyrint hvor personens blikk ble fanget. Et av de mest interresante grepene er de skjulte vinduene, som det ikke er mulig å se ut av. Vinduene er enten ugjennomskinnelig eller dekket til med lyse gardiner. I tillegg til dette hindrer rommets organisering og posisjoneringen av innebygde møbler tilgang til dem. Disse fungerer som veiledere for beboerens blikk, og retter deres oppmerksomhet inn mot huset innside. I Müller huset er damenes sitteområde høyt plassert, noe som gir dem god oversikt over hvem som kommer inn og ut av huset. Beboerens blikk er altså determinert av Loos sin arkitektur, men på en slik måte at beboeren får full kontroll over sitt eget boområde. Dette skaper en Panoptikon aktig følelse hvor alt og alle er sett fra beboerens opphøyde posisjon. I dette objekt-subjekt forholdet har beboeren full visuell kontroll over den besøkende.

I Loos sin arkitektur er beboerne skuespillere og husets rom er en scene hvor drama skjer. Med dette menes det at interiøret er en ramme for handling, og ikke eksisterer for objektet selv. Loos har selv kalt dette teaterboks konstruksjonen. Inngangen til et rom fungerer som inngangen til en scene, og det er alltid en forventning at noen kommer til å gå inn i rommet. Fotografier av huset viser spesielt tydelig denne spenning. Teater boks konstruksjon er en medvirkende årsak til beboerens gode oversikt. Denne sammenslåingen av komfort og kontroll har en spesiell plass i Loos sitt interiør.

Inne og ute.

Villa Müller - work by architect Adolf Loos. Ladies room. Photograph: Martin Polak, 2000. © The City of Prague Museum.

I Loos sin arkitektur er vinduer bare en kilde av lys og ikke en ramme for mannens blikk og derfor er husets eksteriør skjult fra dets innbyggere. Eksteriøret er avhengig av interiøret og er bare sett hvis interiøret tillater blikket å reise gjennom huset ut på gata. I Müller huset er det mulig å se eksteriøret fra damenes rom, med blikkets vandrer seg gjennom flere av husets rom. Med dette må mann se gjennom interiøret for å komme ut av huset.

Müller huset er en utførelse av de ideene som Loos uttrykket i Ornament and Crime. Rene geometriske former og fravær av dekorasjoner er blant kjennetegnene i Loos sin arkitektur og i Ornament&Crime forklarer han dette valget. Adolf Loos skrev blant annet at bruken av ornamentikk er utdatert og den moderne mannen burde unngå dette. Det har ikke noen forbindelse til det moderne samfunnet og er en sløsing med tid og arbeidskraft. I følge Loos må det moderne mennesket strebe etter å skape varige produkter hvis verdi kan bli brukt helt opp.

Loos sitt talent til å jobbe med volumer er tydelig sett i Müller huset, hvor elementer er dynamisk arrangert. Det har å gjøre med Raumplan-konseptet, som innebærer at konstruksjonen ikke tok utgangspunkt i en arkitektonisk sketch men hvert roms ønskede form og volum. Bygningen er organisert fra innsiden, med utgangspunkt i hvert enkelt roms spesialitet. Takhøyden er tilpasset rommets egne behov. Husets interiør er en kontinuert flow som går gjennom hele huset og alle rom er koblet til hverandre. Bevegelsene går fra offentlige rom på første nivå til privat på øverste, og gjør at huset er utformet som en trapp der hvert rom er et trinn.

Brudd med grenser.

Et av Adolf Loos modigste arkitektoniske prosjekt ble aldri realisert og eksisterte bare i en form for skisser. Det var et prosjekt av huset for danseren Josephine Baker (1927). I dette prosjekt bryter Loos med de tradisjonelle grensene mellom inne, ute, privat og offentlig.

Joséphine Baker var en afrikansk-amerikansk danser som kom til Paris på 1920-tallet, og med sine sensuelle forestillinger ble hun en parisisk sensasjon i sin samtid. Hun utførte en adapsjon av de afrikanske dansene, og hennes mest berømte forestilling var antakelig iført et bananskjørt. Baker var en danser som introduserte avantgarde til dansverdenen. Hennes eksotisme fascinerte  den parisiske kunstverden, og var en muse for mange fremtredende kunstnere av tiden. Det er ukjent om Loos noen gang møtte Josephine Baker, men likevel var han så inspirert av hennes personlighet og ytelse at han begynte å designe et hus for henne.

Adolf Loos hus for Josephine Baker var et uttrykk for kulturell og sosial modernitet. Han tok utgangspunkt i hennes status som en offentlig person og designet et hus som passet godt for en person som alltid var i rampelyset. Huset var planlagt å bli opprettet ved å knytte to allerede eksisterende hus. Planene viste at inngangen på første nivå av bygningen skulle føre til den store trappen, et grep som allerede var sett i Loos tidligere prosjekter. Hallen og stuen var også på første nivå, men i kontrast til publisiteten fra de to første rommene, var det en mindre stue og et hemmelig hjørne å lese i privat. En smal trapp tar innbyggere til andre etasje, hvor det er spisestuen, som er isolert fra resten av rommene i huset. Derimot var et toetasjers svømmebasseng som var opplyst ovenfra et sentralt element. Rommene på første etasje var arrangert rundt bassenget, med store vinduer som gjorde det det mulig å se de svømmere. Loos tar nok en gang beboerens og besøkendes blikk og retter det mot interiøret, men objekt-subjekt forhold har forandret seg. Her er Josefine Baker, eier av huset, objektet som kan sees og de besøkende publikumet hennes. Bassenget, som egentlig er et privat område, er i dette sammenheng husets hjerte. Sammenhengen av bevisst plasserte vinduer og korridorer fokuserer betrakterens blikk på den, men vinduet skiller betrakteren fra objektet. Veggen av glass og vann er en fysisk barriere mellom betrakteren og det viste. Samtidig gjør lyset fra taket det mulig for svømmeren å både se seg selv i det reflekterende vinduet og betrakteren gjennom det. Det skaper en spenning: svømmer ser seg bli sett av en annen. Denne sammenhengen av narsissistisk og voyeuristisk blikk er tilstedet selv om det ikke er noen betrakter til stedet. Å bli sett er en sentral del av Baker sin dansekarriere og dette gjenspeiles i huset, der det å se er en sentral underholdning.

Den mulige motivasjonen bak Loos sitt prosjekt for Baker sitt hus ligger i likhetene mellom hennes personlighet og profesjonelt liv, ettersom Baker ikke har bestilte prosjektet. Både Loos og Baker utfordret de sosiale normene gjennom sin kunst. Begge artistene befant seg konstant på kanten av hva som var innenfor og hva som var utenfor område de var i. Men Baker valgte ikke å bo i huset som Loos skapte for henne, men valgte Château des Milandes istedenfor, et slott fra 1400-tallet i Dordogne. Huset hun valgte for seg selv, var stille, fjernt, veldig forskjellig fra en modernistisk villa i byen som Loos foreslo til henne. Det skaper et privat miljø som er skjult for offentlighetens øyne, mens Loos sin villa var avhengig av publikummets blikk. Var det Loos som misforstod Baker sin hensikt ved å se på henne med et objektiviserende blikk? I motsetning til Baker klarte Loos aldri å finne et rolig sted i sitt liv, og fortsatte å være en person i stadig konflikt frem til hans aller siste dager. Han var en arkitekt som formet 1900-tallet, men forble likevel utenfor den sosiale siden av kunstverdenen.

PARAGONE would like to thank the City of Prague Museum for provision of photographic materials relating to the work of Adolf Loos.

Photographs of Villa Müller - work by architect Adolf Loos: exterior, ladies’ room, living room. 2000, Photograph: Martin Polak. © The City of Prague Museum.

Villa Müller is administrated by the City of Prague Museum. Opening hours: Tuesday, Thursday, Saturday, Sunday 9.00-18.00. Entrance is allowed by prior reservation on en.muzeumprahy.cz

Bibliografi:

Colomina, Beatriz. Privacy and Publicity. Modern Architecture as Mass Media. The MIT Press, 1994. Cambridge, Massachusetts.

Biography of Adolf Loos. https://www.thoughtco.com/adolf-loos-architect-of-no-ornamentation-177859

Josephine Baker, Biography. The Official Site of Josephine Baker. https://www.cmgww.com/stars/baker/