Noen henger opp bilder rundt omkring i byen i ukjent antall og uten forklaring. Kanskje har du sett dem, eller kanskje har du sett forbi. Dette er en tekst om bildene og vår (u)oppmerksomhet.

Bybildet er preget av forandring. Det rives og bygges. Mye er i stadig bevegelse, inkludert oss selv. Vi vet hvor vi skal, og vi skal dit som oftest fort. Hvor mye skal til for at du stopper opp? Kanskje er det synet av et lite bilde tapet på en vegg eller en vindusflate. Uten forklaring. Uten åpenbar sammenheng med omgivelsene. Det er gjort med en følsomhet, eller heller, en forsiktighet. Og bildet er ikke alene.

Ukjent tittel, ukjent(e) kunstner(e). Bildet er ett av mange, og antagelig stadig flere. I det siste har jeg med jevne mellomrom sett slike små bilder, typisk fotografier i omtrent A5-størrelse eller mindre, tapet på flater på ulike steder i byen. Ett bilde av et tempel. Ett bilde av to menn som bokser. Som oftest bilder i farger, men også noen i sort-hvitt. Formatet er det samme. Fotografi i relativt god oppløsning, tilsynelatende klippet ut med ganske stødig hånd, deretter tapet fast med fire små tape-biter av papir, antagelig en type maskeringstape. Tapen er lett å fjerne, og etterlater i utgangspunktet ikke rester.

Hvis du ikke har sett et av dem selv, har du trolig gått forbi. Jeg er usikker på hvor mange bilder som er hengt opp, og hvor mange som er revet ned, og jeg er usikker på hva bildene er ment til å fortelle og til hvem. Det er ikke sikkert at bildene er ment til å ha noen betydning overhodet, men det er sikkert at de har det.

Bildene er på ingen måte permanente. Du kan rive dem ned, teipe over, kaste dem eller ta dem med hjem. Noe sier meg at vi burde la bildene henge. Kall det felleseie. Kall det en kuratert dynamisk kunstutstilling i det offentlige rom. Kall det kunsten å se. Gratis og for alle. Bildene gir deg grunn til å stoppe opp, og kanskje til og med til å gå nærmere og se. Det er opp til deg. Kanskje du ser litt og tør å undre deg over det. Kunsten krever en uregelmessighet. Du tror du går rundt og ser, men trolig ser du mest forbi. Kunsten krever at du tar deg tid, og om du ikke har tid, så skal du tørre å gripe etter den. Ellers går du bare dit du skulle, og ser ingenting blant alt du har sett før.

Jeg gikk, og så snudde jeg for å gå tilbake og se. Det er forskjell på kunst som krever oppmerksomhet og kunst som krever at vi er oppmerksomme. Jeg vil påstå at vi har nok av det første, og ikke på langt nær nok av det siste. Om ikke annet, ligger det en verdi i å bli noe mer bevisst på vår egen oppmerksomhet, og kanskje bli klar over når vi styrer den og når den styres av omgivelsene våre. At noe roper høyt etter oppmerksomhet er ikke det samme som at noe fortjener det. Kanskje et bilde tapet på en vegg kan få deg til å stoppe opp. Kanskje ikke. Men det er en kunst å se. Denne såkalte utstillingen gir deg ulike bilder på det.

Jeg ønsker å komme i kontakt med den eller de som henger opp bildene, anonymt dersom det foretrekkes. Henvendelser, innspill/tips om saken kan rettes til johanneg@live.no.

Kall det kunsten å se

Ein bitch for sin kitsch

Høylytt og lavmælt: «Fjerne venner og nære fremmede» av Liv Csilla Wallace