En historie om det moderne og kontemporære

Vi liker å dele inn kunsthistorien, og historien generelt, i epoker. Men hvordan beveger vi oss fra en epoke til en annen? Hvilken epoke er vi i nå? Og hva blir det neste? Jeg ønsker her å presentere en veldig kortfattet historie om kunstens overgang fra det moderne til det kontemporære.

Modernismen startet som en rebell. Den startet med revolusjon. Man brøt med etablerte strukturer som legitimerte seg selv ved å idealisere tradisjonen. Klassisismen er modernismens første fiende. Med modernismen fikk vi et nytt ideal. Idealet ble utopien; noe som ikke eksisterer, men som vi kan drømme om, som vi kan kjempe mot. Problemet er at ingen vet hva utopien er, og ingen vet hvordan den kan oppnås. Modernismen har alltid hatt et destruktivt element. For å komme til det nye må vi destruere det gitte. Utopi betyr ingensteds. Baudelaire, en av modernismens tidligste talere sa det også: “N’ importe où! N’ importe où!Pourvu que ce soit hors de ce monde!” (Hvorsomhelst! Hvorsomhelst! Bare det er ut av denne verden!). Dekadansen har alltid vært et viktig modernistisk uttrykk, og modernismens fiender har hatt mye rett i å kritisere det. 

Men, det var ikke klassisister som til slutt ble modernismens bane; den ble til slutt sin egen verste fiende. Selvkritikk har alltid vært en essensiell del av modernismen, og det endte til slutt opp i komplett selvdestruksjon. Postmodernismen er modernismens endepunkt. Den siste fasen. Modernismen har ikke mistet sin effekt, og postmodernismen er heller ikke ferdig fordøyd, men vi aner nå at modernismen har et begrenset potensiale.

Modernismens tilbedelse av det nye har gang på gang endt i desillusjon. Avantgardens formeksperimenter ender i en sirkulær diskusjon av originalitet. Abstraksjonen ender i det monotone.  Den kreative utopi mangler praktiske implikasjoner. Modernismen har produsert mye fremgang, men til syvende og sist behøver ikke nødvendigvis fremgang være en oppskrift på suksess. 

Gustave Courbet, Portait de Baudelaire, 1848-1849. Musée Fabre, Montpellier.

Så blir spørsmålet hva som kommer etter modernismen. Og er det ikke noe absurd med dette spørsmålet? For impliserer det ikke en modernistisk tankegang om fremgang at det skal komme noe etter modernismen? Spørsmålet blir kanskje heller hva sitter vi igjen med, og her kommer vi til det kontemporære. Men kan vi da definere det kontemporære som en egen retning, og dermed si noe om vår egen tid? Svaret er ja. 

Det kontemporære som en epoke i kunsten, knyttes til kunst-bevegelser som minimalisme, performance, konseptkunst og relasjonell kunst. Det som knytter alle disse sammen er fokuset på kontekst. De radikale, modernistiske formeksperimentene førte til stadig mer omfattende diskusjoner av konteksten de nye former skulle forstås innenfor. Hele spørsmålet om hva kunst er har blitt kontekstuelt. Fokuset på det som er nytt er dermed blitt erstattet med et fokus på det som er nå. Modernismen avløste klassisismen, men endte med å avløse også seg selv, slik at alt vi står igjen med er det som er nå. Jeg vil også hevde at det er noe anti-idealistisk og anarkistisk ved det kontemporære. Det benekter idealer knyttet både til fortid og fremtid, og vier seg heller til sin egen kontekstualitet. Så kan man spørre seg hva som blir det neste, men da må vi først granske det kontemporære sitt potensial, og der tror jeg vi har langt igjen å gå. Kanskje gir kunsten til slutt opp tid og rom, og beveger seg inn i andre dimensjoner.