Kunst i det offentlige rom: et intervju med Knut Åsdam
Foto av Mari Lorentzen
Fra 2019 til 2024 foregår den første utgaven av Oslobiennalen. Biennalen vil gjennom et skiftende program vise kunst i det offentlige rom rundt om i hele byen. I denne sammenhengen presenterer kunstneren og filmskaperen Knut Åsdam første kapittel av et fem-årig filmprosjekt med tittelen Oslo. 18 korte klipp på 1,5 minutter vil vises én gang i året på T-banestasjoner eller lignende transittsteder i Oslo, og i 2024 vil filmen vises i sin helhet.
Som en av Norges mest internasjonalt profilerte kunstnere har Knut Åsdam blant annet representert Norge i Veneziabiennalen i 1999 og stilt ut på internasjonalt anerkjente museer som Tate modern i London og MOMA (Museum of Modern Art) i New York. Åsdam arbeider innenfor installasjon, film og video med temaer knyttet til identitet og individualitet i dagens urbane samfunn. Han tematiserer også hvordan man blir påvirket av sine omgivelser og hvordan dette blir kommunisert mennesker imellom.
Fra 18. oktober til 28. november 2019 viser Knut Åsdam første kapittel av filmen Oslo på Grønland Basar og T-banestasjonene Tøyen og Løren. Jeg møter kunstneren på Tøyen for å stille noen spørsmål om hvordan det er å vise kunst i det offentlige rom og hvordan han arbeider med film i sitt kunstneriske virke.
— Videoverkene dine har blitt vist i ulike sammenhenger, fra gallerirom til filmfestivaler, og dette speiler kanskje at de er vanskelige å sette i bås. Man kan kanskje si at de er kunstfilmer med elementer fra kommersiell film og dokumentar?
— Ja, kanskje. Det er jo film som har narrative elementer, men jeg bruker ofte dokumentarisk research. Jeg finner og tar utgangspunkt i virkelige steder til filmenes lokasjoner, også skriver folk ofte historier inn til meg anonymt, men historiene er ofte basert på ting jeg plukker opp. Det er forskjellig fra prosjekt til prosjekt. Jeg beveger meg ganske fritt mellom sjangere, men det ender til slutt i fiksjon.
Knut Åsdam har tidligere vist filmen Oblique (2008) på Manifesta 7. Her lagde kunstneren en installasjon rundt filmvisningsrommet som skaper et arkitektonisk miljø vi kjenner igjen fra byrommet. Installasjonen ble bygget av høye gjerder som man ofte for eksempel finner rundt fabrikker eller offentlige bygg som ønsker å holde folk unna. På noen av gjerdene henger slyngplanter for å gjenskape en urban estetikk. Det innerste filmvisningsrommets vegger og tak er laget av et tynt konstruksjonsklede som slipper inn lys og inntrykk fra resten av gallerirommet utenfor. Link til Oblique.
— «Oblique» ble vist i et gallerirom hvor det virket som du ville ha et semitransparent visningsrom, bort fra den tradisjonelle black-box følelsen. Hvorfor ønsker du å vise filmene dine slik?
— Den vanlige black-boxen inne i et gallerirom kan være en fin kvalitetsmessig måte å vise film på, men den er også litt uegnet. Litt kjedelig. Ofte kan det bli sånn at folk står med én fot innenfor og én utenfor, og hvis de ikke catcher det i de første sekundene, går de videre. Det jeg har muligheten til når jeg arbeider med installasjoner, er å jobbe tematisk med noe som allerede forholder seg til filmen. Jeg kan plassere selve visningen av filmen ganske langt inne i installasjonen der en stemning allerede er gitt og publikum har mulighet til å sitte ned noen minutter og se videoen. Det semitransparente handler om å ta det å jobbe med kamera og linse inn i visningsrommet. Det åpner for flere synsakser og lys enn når man bare sitter i et helt dødt rom.
— Så sånn sett er kanskje visningsrommet inne på en T-banestasjon ideelt for deg? Hvordan føler du at dette visningsrommet er?
— Det er kjempeinteressant. Nå står vi på Tøyen stasjon, jeg viser også filmen på Løren stasjon og Grønland Basar. Det interessante her på Tøyen er å jobbe med begrensninger. Filmen vises på en stor skjerm, og riktignok ser man den med en gang man kommer inn på stasjonen. Man kan gå ganske langt mot den, så det er kanskje litt lettere å se denne enn andre monitorer på en T-banestasjon, men samtidig er det et sted hvor folk flest bare går forbi. Med Oblique kunne jeg lage en situasjon hvor folk satt litt lengre, men her måtte jeg regne med at noen bare fikk et lite glimt, mens andre så en hel episode. Jeg har også jobbet uten å forvente et kunst- eller filmpublikum. Det er en interessant måte å jobbe på, helt annerledes enn i et museum.
— Filmen vises i inngangen til en T-banestasjon. Et sted hvor man vanligvis ikke blir værende lenge. Er det et poeng for deg at du skal få folk til å stoppe opp på et sted man vanligvis haster forbi?
— På en måte, men jeg søker også steder hvor folk faktisk stopper litt opp. Jeg fikk høre at T-baneførerne tar en kaffe her og at noen står her og ser når T-banen deres går, om det er gjort forandringer eller hvilken plattform de skal gå til. Jeg håper at noen av disse blir grepet av å se på selve filmen. På Løren er det annerledes. Det er et roligere boligområde enn det på Tøyen - her er det litt mer travelt, kanskje fler som går til og fra jobb. På Løren er det en gjeng med ungdommer som pleier å stå akkurat der hvor filmen vises, og de har alltid sett på den og kommentert den når jeg har vært der. Så det er litt ulikt. Jeg må kunne jobbe med det at noen ikke legger merke til det, noen ser det glimtvis og noen ser alt.
— Hvorfor har du valgt å ikke ha noe informasjon om prosjektet eller tittel ved verket?
— Jeg synes det var fint å gjøre det på denne måten. Mitt mål var å sette små historier inn i folks hverdagsliv. Det er mindre viktig å gjøre folk bevisst på at det er et kunstverk. Det et langvarig prosjekt hvor jeg over fem år lager en spillefilm. Jeg viser et kapittel av filmen hvert år. Dette materialet er fra det første kapittelet. Neste år kommer det nytt materiale. Kanskje folk ser noen episoder nå og noen episoder neste år med de samme skuespillerne. Kanskje de begynner å koble det sammen på en eller annen måte.
— Du bruker ofte byrommet i filmene dine. Hva er det du tenker på når du velger lokasjon?
— Det er forskjellig fra prosjekt til prosjekt. Det er ikke eksklusivt byrom, men det går igjen i mange av filmene. Det er det jeg har bodd i hele livet og det jeg har erfaring fra. I byrommet kan man sette opp et kamera også er det masse som skjer i bakgrunnen som forteller om samfunnet vi er i. Du forstår mye gjennom kontekst når du bruker byen som lokasjon. Sånn liker jeg å jobbe. Her (de første episodene av filmprosjektet) tok jeg utgangspunkt i tradisjonelle yrkesmiljøer tilknyttet manuelt arbeid. En containerhavn og et togdepot på Alnabru. Det er ikke så synlige deler av Oslo, men de er bemanna 24 timer i døgnet. Samtidig er det steder som knytter byen til resten av Norge og verden. Hovedpersonen jobber der oppe som kranfører, men hun begynner å bruke en kommunal sportshall som fristed for seg selv. Der tar hun lunsjpausen sin og utvikler et forhold til en av karakterene som er der.
— Særlig i «Oblique», men også i filmen du viser her, får jeg inntrykk av at skuespillerne ikke skal prøve å vise noe som er sant, men at de er midler for at replikkene skal kunne bli sagt. I «Oblique» får jeg, på grunn av tonefall og stemning, inntrykk av at karakterene fremfører et dikt. Hvilken rolle har språket i dine arbeider?
— Det er ulikt, men jeg er veldig opptatt av det. Som du sier er Oblique nesten som et dikt i seg selv. Skuespillerne er på jobb for å levere replikker i scener, og det kunne av og til vært hvem som helst av dem som tok opp de ulike temaene. Det er ikke nødvendigvis realistiske fortellinger alt sammen.
I noen av filmene bruker jeg en mer realistisk spillestil, hva nå enn det er. Andre filmer er mer teatralske. Skuespillerne kan også bare stå stille som kropper og si noe nesten som om de leser, for så i neste scene å ta seeren inn i en illusjon. Jeg arbeider med ulike seermuligheter. I det ene øyeblikket er seeren oppmerksom på at de ser noe konstruert. De blir på en måte spyttet ut av filmen. Likevel kan de i neste øyeblikk bli dratt inn i noe de tror på.
— Når du viser filmkapitlene i det offentlige rom, er det ikke lyd, men kun undertekst. Hva tror du det gjør med opplevelsen?
— Vi har jobbet spesifikt med det i klippene, så det er ikke som om noen har skrudd av lyden. Men det gir jo ganske mye begrensninger. Noen scener fungerer fint uten lyd, mens andre mister noe. Det kan ha mye å si at man ikke hører stemmen; hvordan replikken blir levert. Uten lyd blir dialogen redusert mer til tekst, slik som teksten er i manus.
— Men det blir lyd på visningen av den ferdige filmen?
— Ja, og 2019-kapittelet gjør jeg ferdig som en slags mellomlengdefilm, og den vises i januar eller februar med lyd. Det har vært morsomt for meg å jobbe litt annerledes. Jeg jobber vanligvis mer fortellende og lengre enn det her. 1,5 minutter kan høres helt forferdelig ut, men fordi tid og lyd har vært de eneste begrensningene, har jeg kunnet jobbe kreativt og kritisk rundt disse.