Til forsvar for tvisynet

Det blåser en vind friskt gjennom kunst-Norge i disse dager. 6. mai hevdet Vebjørn Sand i Aftenposten at klassiske figurative malere ekskluderes fra tildelinger av offentlig støtte og utsmykningsoppdrag, og av komitéer. Sand hevder at «modernistene» i komitéene sluser de statlige midlene til sine bekjente. Vi nordmenn liker å tro at vi er særs lite korrupte. Hvorvidt dette faktisk stemmer er verdt å sjekke opp empirisk.

Nokså nylig kom også Odd Nerdrum på banen med noen meninger om kunsthistorieutdanningen. Som skribent for Paragone, kunsthistorisk studenttidskrift ved Universitet i Oslo, mener jeg det er relevant å drøfte dagens kunsthistorieutdanning med utgangspunkt i denne debatten. Det er så vidt jeg vet ingen som har fulgt opp Nerdrums uttalelser om kunsthistoriefaget, og derfor gjør jeg et forsøk her.

Rafael, Skolen i Athen. Camera della Segnatura, Vatikanmuseene.

Høsten 2017 besøkte jeg Bergen, der jeg møtte Nerdrums gallerist i hans galleri. Jeg var veldig interessert i å få høre om galleriet og hans prosjekt, så for å få i gang en samtale og gi uttrykk for min interesse for klassisk kunst, fortalte jeg at jeg studerte kunsthistorie ved universitetet. «Ja gratulerer med det, for der lærer dere bare dritt», lød responsen. Dette gjorde meg noe forskrekket, så jeg trakk meg tilbake, vandret rundt i galleriet alene og studerte maleriene. Etter en liten stund tok jeg mot til meg, gikk bort til han og spurte hva det var som var så feil med kunstutdanningene i dag. «At det første man lærer er hvordan sette opp budsjett!», var svaret jeg fikk. Da jeg senere samme dag snakket med en venn av meg som gikk på Kunsthøgskolen i Bergen (i dag KMD ved UiB) fikk jeg høre at det heller var motsatt. Det kunstfaglige var det nok av, men det økonomi-praktiske var det alt for lite av.

Uttalelsene jeg ble møtt med den dagen i Bergen brant seg inn i minnet mitt. Det var så mye jeg ikke forsto. Jeg undret meg over hvorfor jeg ble møtt med så mange fordommer bare fordi jeg sa at jeg studerte kunsthistorie. Svaret hans kunne jo ikke relateres til kunsthistorieutdanningen, likevel hadde han tydeligvis fordommer mot denne også. Jeg hadde ikke sagt et ord om hvilke filosofer jeg fant fornuftige, eller at jeg selv kom fra en klassisk figurativ tradisjon med tolv år på Steinerskolen bak meg der jeg higet etter å mestre klassisk figurativ portrettkunst. Det var tydelig at det eksisterte en konflikt uten at jeg klarte å sette fingeren på hva som var omdreiningspunktet. Nå har konflikten kommet opp til overflaten, selv om det ikke er første gang, har jeg nå forstått.

Jeg forsto at for å begripe situasjonen måtte jeg også forsøke å sette meg inn i Kitsch-bevegelsens filosofi. Ordboksdefinisjonene av ordet kitsch er som følgende: underlødig (banal, sentimental, masseprodusert) kunst. I 1998 omfavnet Odd Nerdrum begrepet og utropte seg til kitschmaler. På denne måten skapte han er ny definisjon av det til da utelukkende negativt ladede ordet. Nerdrum har for lengst etablert seg som en av de fremste klassiske malerne i vår tid. Han har en stor internasjonal følgerskare og tar til seg malerielever. Kitsch-bevegelsen arbeider i mestertradisjonen, der vi blant annet finner Caravaggio, Rubens og Rembrandt. Innen norsk maleri kanoniserer Kitsch-bevegselsen spesielt Lars Hertervig og den tidlige Edvard Munch. Kitschmalernes mål er å skape mesterverk som overgår de som den forrige mesteren skapte. Siden dagens kunstbegrep ikke eksisterte da mestertradisjonen var gjeldende, er ikke ordet kunst noe Kitsch-bevegelsen vedkjenner seg.

 I Dagbladet 5. juni uttalte Nerdrum om kunsthistorikere: «De er like enøyd fanatiske som meg». På nrk.no 1. juli karakteriserer Odd Nerdrum kunsthistorikere som bøller og modernismen som barnslig. Jeg mener kritikken mot Nerdrum de siste 30-40 årene har vært overdreven og ufortjent. At det har preget ham er selvsagt. Når det gjelder dagens situasjon virker det riktignok som om Nerdrum mangler innsikt. Min erfaring er at kunsthistorikerens «autoritære» makt er oppskrytt, i hvert fall i dag. Nerdrum hevder at det utelukkende er kunsthistorikere som innehar maktposisjoner på kunstfeltet. Dette stemmer ikke. At det bestandig er kunstteorien som dikterer hva slags kunst som blir produsert stemmer heller ikke. Ofte er det slik at teoriene formuleres i ettertid. Det ser også ut til at Nerdrum glemmer at mange søker seg inn på kunsthistorie fordi de har en genuin kjærlighet for klassisk kunst. «Kunstverden er et barbarisk landskap. For en voksen mann lager ikke barnetegninger. Det er det viktig å huske på. En voksen mann skal ta ansvar.» uttaler Nerdrum i Klassekampen 15. juni. Jeg oppfatter Nerdrums hyllest til det myndige og ansvarsfulle som et friskt pust i vår ungdomsfikserte tidsalder. Paradokset er at mange av Nerdrums uttalelser er såpass spissformulerte at det går løs på myndigheten. Det er nærliggende å hevde at Nerdrums utspill er vel kalkulert, med tanke på hvor medievant han er. Jeg opplever over det jevne Vebjørn Sands kronikker som saklige, mens Nerdrum derimot lett blir tendensiøs. Nerdrum oppnår provokativ spalteplass, men å svartmale et helt fagfelt og så forvente respekt er en tvilsom strategi dersom Nerdum ønsker at hans uttalelser skal bli imøtekommet. Å generalisere kunsthistorikere som en gjeng med bøller med onde hensikter gagner ingen, og jeg tror det lett vil kunne gjøre at mange ikke vil klare å ta Nerdrum på alvor.

I videoforedraget Kant Changed Our Heads kommer Odd Nerdrum med en tankevekkende inngang til maleriets historie. Nerdrum krediterer Immanuel Kant og hans elev Hegel som hovedfaktoren for tilblivelsen av moderne kunst, men det forbløffende er at han utelukker en viktig faktor, nemlig fotografiets oppfinnelse. Det var konfrontasjonen med fotografiet som utløste maleriets første krise, som gjorde at man spurte seg hva som er spesifikt for maleriet. Svaret lød: maling på en todimensjonal flate. Dermed begynte maleriets abstraheringsprosess. Abstraheringen nådde sitt ultimatum med white paintings, som var simpelthen hvitmalte lerret. Dette utløste maleriets andre krise. Selv om ikke fotografiet evnet, og fortsatt ikke evner, å kommunisere alt hva maleriet kan, overtok det flere av maleriets viktigste funksjoner, som å dokumentere historiske hendelser og personer. Selv om det klassiske ikke lenger er dominerende i maleriet, er det verdt å nevne at mange i dag arbeider med foto og andre medier i tradisjonen etter klassisk maleri.

At Nerdrums teorier har rot i virkeligheten tviler jeg ikke på, men måten teoriene legges fram på er ikke vitenskapelig. Nerdrum hevder i sitt foredrag at det finnes et «kunstpoliti» bestående av et samlet kunsthistoriefelt som hyller modernismen ukritisk. «Kunstpolitiet» nevnes også i Vebjørn Sands kronikk i Aftenposten 6. mai. Teorien er fengende, men fremstår konspiratorisk på grunn av en tendensiøs retorikk og manglende kildehenvisning. I foredraget fremstiller Nerdrum tre markante sensurorganer gjennom historien: kommunismens bolsjeviker, nazismens Gestapo og modernismens «kunstpoliti». Her begynner jeg å falle av for alvor. Denne sammenligningen indikerer at «kunstpolitiet» er en organisert homogen institusjon som aktivt motarbeider klassisk figurativ kunst. Dersom Nerdrum ønsker at hans teorier skal bli tatt på alvor, bør han underbygge disse med empiriske fakta.

Odd Nerdrum fordømmer Kant, som han mener dominerer dagens kunstdefinisjon og er roten til alt ondt i dagens kunstsfære. Han mener modernismen er autoritær i sitt vesen, uten at jeg klarer å fange opp noe klar argumentasjon for dette. Odd Nerdrum ønsker å dele opp kunsthistorieutdanningen i to adskilte linjer: en aristotelisk og en kantiansk retning. I foredraget setter han de to opp mot hverandre blant annet ved å nevne at Kants tidsforståelse er lineær, mens Aristoteles’ tidsforståelse er sirkulær. Kant vektlegger medfødt genialt talent, mens Aristoteles vektlegger godt håndverk, oppnådd gjennom dyd. Aristoteles’ Poetikken, også kjent som Om dikterkunsten, blir trukket frem som den mest forbilledlige estetikken, og Aristoteles blir løftet frem som den viktigste klassiske tenkeren for Kitsch-bevegelsen. I likhet med Nerdrum er jeg opptatt av Aristoteles og da også av hans dydsetikk. I videreutviklingen av dydsetikken lanserte Aasmund Olavsson begrepet tvisyn, som består i å kunne se en sak fra to synsvinkler samtidig. Dette er en dyd jeg mener begge sider i debatten kunne vært tjent med å ha mer av.

Grunnen til at jeg studerer kunsthistorie er at jeg ønsker kunnskap om kunsten som økosystem. For meg virker det uinteressant å studere kun klassisk eller kun moderne kunst. Det ville ikke gitt meg det helhetlige bildet jeg ønsker å oppnå, heller tvert imot. Å anstrenge seg for å følge én filosof, eller én stilretning er også for meg uinteressant. Jeg opplever at mange innen kunsthistoriefaget har den samme oppfatningen. De setter selvstendig tenkning over noen bestemt filosofi og er åpne for et mangfold av stiluttrykk. Jeg mener at et verk bør bedømmes utifra hva kunstneren har forsøkt å oppnå. Et klassisk verk bør dermed bedømmes utifra klassiske kriterier, mens et moderne verk bør bedømmes utifra moderne kriterier. Det virker som om Nerdrum er oppgitt fordi hans malerier blir bedømt etter kriterier for samtidskunst, når det han forsøker å skape ikke er noe samtidig, men noe tidløst.

Jeg har bestandig vært kritisk til autoriteter og har dermed møtt alt jeg har fått servert på universitetet med en sunn skepsis. Dette mener jeg hører til det å være student. Formålet med et universitet er å utdanne mennesker til selvstendig kritisk tenkning. Å påstå at studenter «indoktrineres» ved universitetene er en grov påstand ikke bare rettet mot universitetene, men også mot studentenes evne til selvstendig refleksjon rundt pensum. Man blir ikke automatisk «modernist» av å lese modernistiske tekster, på samme måte som man ikke automatisk blir «klassisist» av å lese klassiske tekster. Å unnvære å lese noen av delene tror jeg vil hindre studentens tvisyn. Jeg mener det er viktig at studenter eksponeres for ulike fagtradisjoner, og etter å ha studert tekstene vil studenten kunne gjøre seg opp en egen mening. Jeg oppfatter det ikke slik at universitetet sluser alle studenter inn i modernismen med jernhånd. Hver enkelt student velger hva de ønsker å fordype seg i, hva de ønsker å skrive avhandling om og hva de eventuelt velger å forske på resten av karrieren. Dersom man ønsker å følge i Nerdrums fotspor og kritisere Kant, er det nødvendig å ha lest Kant, slik at man vet hva man står i opposisjon mot. Ellers er det fort gjort å konstruere falske fiendebilder.

La oss nå se på hvordan kunsthistorieutdanningen foregår i praksis. I Norge undervises og forskes det på kunsthistorie ved universitetene i Oslo, Bergen, Tromsø og ved NTNU i Trondheim. Ettersom jeg er student ved UiO vil jeg redegjøre for kunsthistorieutdanningen ved dette universitetet. Her finnes det allerede to varianter å velge mellom, der den ene er ren kunsthistorisk (Kunsthistorie) og den andre er tverrestetisk (Estetiske studier). På grunnivå er kunsthistorieprogrammet bygget opp av et innføringsemne og to oversiktsemner som dekker vestens kunst- og arkitekturhistorie fra antikken til i dag. I tillegg kommer Teori og metode-kurset. På kunsthistorievarianten av estetikkprogrammet er det obligatorisk med de to oversiktsemnene. I tillegg er det estetikkemnene, som består av Innføring i estetikk, Estetikkens historie, Moderne estetisk teori, og til slutt Tverrestetisk prosjektarbeid (bachelor-programmets avsluttende oppgave). At undervisningen ved universitetet er en eneste lang kantiansk monolog, slik Nerdrum hevder i sitt foredrag, stemmer ikke. På Estetikkens historie leses et bredt utvalg tenkere, inkludert Aristoteles. I tillegg er Aristoteles og det klassiske viet god plass på Exphil, som er obligatorisk på absolutt alle bachelorstudier ved alle universiteter i Norge. Det Nerdrum har rett i er at det moderne får mer plass.

I likhet med Nerdrum skulle jeg gjerne ha sett mer til det klassiske. La oss gjøre et tankeeksperiment med noen konkrete forslag til endringer i utdannelsen. Hva med å opprette et emne ved navn Klassisk estetisk teori? Dersom dette skulle inkluderes som et obligatorisk emne, ville 40-gruppen i estetikk bli utvidet til en 50-gruppe. Eventuelt kunne man gjøre det valgfritt hvorvidt man valgte å ta moderne eller klassisk estetisk teori. På denne måten ville studentene først ta innføringsemnet, deretter oversiktsemnet der de ville lese et mangfold tenkere, og til slutt ville de kunne velge om de ville fordype seg i klassisk eller moderne estetisk teori. I tillegg ville det være mulig å legge til klassisk pensum på Teori og metode-kurset. Dette er mulig om det er nok interesse for det klassiske. Aristoteles hevdet at den beste kritikeren er den som har prøvd håndverket selv. Kall meg gjerne gammeldags, men på dette punktet er jeg helt enig med Aristoteles. Dette bringer opp et nytt spørsmål; for ville det ikke være gunstig om kunsthistoriestudenter fikk anledning til å prøve ut håndverket? Hva med et samarbeid mellom Kunsthøgskolen i Oslo og UiO der kunsthistoriestudentene fikk prøvd ut noen teknikker? Og kanskje også et seminar på tvers av de to institusjonene? Kunsthistoriestudiet hadde hatt godt av nærmere kontakt med resten av kunstfeltet. Dette er en fin tanke, men kanskje ville det være tilstrekkelig om fagutvalget for kunsthistorie hadde noen håndverksbaserte arrangementer.

Annet enn Exphil og de tidligere nevnte obligatoriske emnene velger studentene fritt hvilke emner de vil ha i graden sin. Går man inn på nettet vil man se at det moderne er dominerende. Selv om den modernistiske teorien dominerer på universitetene, er det viktig å poengtere at lesningen ikke foregår ukritisk. Akademisk praksis handler i stor grad om å utfordre en etablert lesning av et etablert verk, uavhengig av hvilken fagtradisjon verket er skapt i. Selv om det tilbys fordypningsemner i både klassisk og moderne kunst, er det mer å velge i blant sistnevnte. Det tilbys likeledes emner innen Klassiske studier som kunsthistorie- og estetikkstudenter kan ta som frie emner i sin egen grad. Klassisk seminar ble avholdt tolv ganger i løpet av våren 2019. UiO har videre et institutt i Roma, samt et institutt i Athen. På instituttene blir det gitt undervisning i klassisk kunst som i stor grad er monumentsbasert. Instituttet i Athen står riktignok nå i fare for å bli nedlagt, da UiO vurderer å trekke støtten. Kanskje kan dette tolkes som en manglende interesse for det klassiske?

Kitschmalerne roper varsko; at vi nå må verne om vår vestlige klassiske kultur. Å ta vare på den vestlige klassiske kulturen er viktig, men vi må ikke glemme kulturutvekslingen mellom vesten og resten av verden som har pågått gjennom mange århundrer. Korstogene på 1300-tallet bragte med seg kunnskap og teknologi som ble viktig for realiseringen av renessansen, inkludert en ny interesse for Aristoteles og antikke skrifter som var blitt bevart i den islamske verden. Å tenke på vesten som et slags vakuum blir lett villedende. Pensumet på Kunsthistorie og Estetiske studier er utelukkende vestlig. Dersom utenforstående ønsker innsyn i pensumet er dette tilgjengelig for alle på UiOs nettsider.

Det finnes flere anerkjente norske kunstnere som arbeider i en videreføring av klassisk figurasjon. Blant disse er Sverre Malling, Vanna Bowles, Christopher Rådlund, Solveig Ane Kirkaune Øksendal. Her oppstår likevel noen problemer, for hvordan skal «klassisk» defineres i dag? Hvor går grensen mellom det klassiske og det moderne? Jeg mener det å dele kunst opp i to kategorier fort kan gjøre at nyansene forsvinner. Nerdrum kaller seg klassisist, selv om hans arbeid bygger på barokken; en stilretning som tok opp i seg mange elementer fra middelalderen. Rafaels Skolen i Athen viser en mer etablert definisjon av det klassiske.

I Aftenposten 2. juli etterlyste tidligere utdanningsminister Gudmund Hermes to professorater i klassisk figurasjon ved KHiO. 3. juli skriver Sverre Bjertnes at han mener det ikke er nødvendig med disse, og at han er skeptisk til at staten skal gripe inn og bestemme hva som er relevant for unge kunststudenter. En god del håndverksfag er i dag erklært verneverdige, og for at de tradisjonelle teknikkene ikke skal gå tapt, subsidieres en mengde utdanninger. Det finnes ellers egne klassiske studier innen musikk og dans. Hvorfor skulle det ikke også finnes et klassisk tilbud for malere? Jeg mener det er av kulturhistorisk verdi at noen viderefører den klassiske maleriteknikken. Det nyeste stjerneskuddet i Kitsch-bevegelsen William Heimdals (16 år) dedikasjon til det klassiske maleriet vitner om stadig interesse for uttrykket. Gudmund Hermes stiller spørsmålet om ikke det ville være en idé med et eget klassisk figurativt akademi. Det er en spennende idé, men hvordan skulle et slikt akademi sett ut? En profesjonalisering av Nerdrumskolen? Kunne akademiet ha inkludert en linje for kunsthistorie, eller skal vi heller si kitsch-historie? I så fall ville en del av kunstfeltet skilles ut fra resten. Hvorvidt dette ville skapt mer harmoni i kunstverden vet jeg ikke. Jeg stiller meg i første omgang bak Vebjørn Sands forslag om å gjenopprette et klassisk professorat ved Kunstakademiet.

«De er like enøyd fanatiske som meg», uttalte Nerdrum i Dagbladet. Nerdrum har rett til å hevde at både han og visse kunsthistorikere kan opptre fanatisk. Selv vil jeg slå et slag for Aristoteles’ dydsetikk og spørre: Hvordan kan vi utdanne studenter til å praktisere tvisyn?