Akademia og fantasy art. Intervju med Sandra Winther

Fra min leilighet med utsikt utover Grunerløkka tok jeg med mitt hode fylt av akademisk kunstteori og satte meg på sykkelen, retning østover, for å møte en gammel kjenning. Sandra Winther bor på Bryn, i en hyggelig leilighet, med veksthus i hagen og utsikt ned mot gamle Oslo. Jeg studerte historie med Sandra noen år tilbake. Vi har ikke hatt kontakt, men jeg har fulgt henne på instagram og sett henne bygge seg opp som kunstner der. I skrivende stund har hun litt i overkant av 75 000 følgere og livnærer seg av kunst, uten behov for støtteordninger. Jeg tenkte det var på tide å få høre litt om denne fantasykunsten. Hun sier velkommen inn. Gir meg en øl. Vi snakker litt om fortiden før jeg tar opp min penn, og starter dette intervjuet.

Jeg kommer jo fra et ungt akademisk kunstmiljø. Du holder på i et litt annerledes kunstmiljø.

Ja, jeg har jo et enkeltmannsforetak, men er også del av to miljøer. Et miljø på Instagram, der jeg ikke har møtt de fleste, men vi deler erfaring og kunnskap der inne. Ellers er jeg del av et ganske nytt miljø i Oslo. Organisert for ulike kunstnere som driver innen liknende kunstformer. Det er en mulighet til å dele erfaring, men også når man jobber alene, som meg og flere av de andre, en mulighet for sosial kontakt.

Og hva driver de andre i dette miljøet med?

Ulikt. Noen jobber for ulike firmaer, som illustratører for forlag, eller i firmaer innen spill og film. Eller ‘concept art’, hvor det finnes en del jobber. Så flere jobber som ansatte i større prosjekter, og ikke bare freelance, men det blir uansett mye selvstendig jobbing, og de utfordringene som følger med det.

Ja, men du jobber bare selvstendig. Fortell om hvordan du endte opp som kunstner?

Det har vært en veldig gradvis prosess. Jeg gikk siste året på lektorutdanning i Stavanger, og la ut bilder, fordi det var en hobby. Så ble jeg forespurt om å lage for betaling. Etter studiet flyttet jeg til Oslo, med kjæresten, og siden jeg hadde en trygg utdannelse og mye å falle tilbake på så tenkte jeg gi det et år, og starte et enkeltmannsforetak. Jeg studerte for øvrig også italiensk dette året. Jeg ofret ikke så mye, men jeg måtte leve veldig sparsommelig en stund. Så bygde jeg meg sakte opp på Instagram. Når jeg bikket 10 000 følgere, da begynte det å bli litt fortgang. Jeg ble også tilbudt å produsere for book subscription box’er (pakker med bøker med ulike temaer, en gang i måneden, gjerne da med egne illustrasjoner på coveret). De ga også mer followers. Nå har jeg stengt for oppdrag, etter å ha tatt alle oppdrag i tre år. Jeg har en nettbutikk nå, hvor jeg blant annet lager tegneverktøy og tutorials til tegneprogrammer (noe alle kan lage, men mange liker å kjøpe ferdiglaget). Også lager jeg fargeleggingssider, som også er noe jeg ble forespurt om å lage. Ellers får jeg nå også mer tid til å utvikle mitt eget uttrykk. Det er mye man kan gjøre innen digital kunst. Man må bare ikke være kompromissløs.

Clean Air. Sandra Winther.

Nei. Når man jobber mot et publikum må man vel gi de det de vil ha. Men det er jo forskjell på å markedsføre seg mot et publikum, og å gi opp sine kunstneriske prinsipper.

Ja. Det er de som føler de driver litt med kunst prostitusjon. Jeg har også en venninne som bruker et alias for å produsere pornografisk kunst. Det er ganske mye å tjene på det. Men hun har ikke egentlig noe imot det. Hun bruker bare aliaset for ikke å støte sin andre kundebase.

(Sandra forsikrer om at hun ikke selv lager porno i det skjulte. Hun virker oppriktig.)

Det virker som karrieren din har vært preget av to faktorer. På en side har du bare drevet med din hobby, og folk har ønsket å betale deg for det. Samtidig har du undersøkt og gransket mulighetene du har. Så hva er planene fremover?

Jeg kunne tenke meg å jobbe mer tradisjonelt med tiden, og en dag stilt ut på eget galleri. Men jeg kommer aldri til å slutte med digital kunst.

Ja. Du er jo ung. Det er jo mye du kan få til. La oss snakke litt mer om denne kunstsjangeren din, fantasy art. Det kan jo være så mangt. Du virker til å jobbe med et uttrykk inspirert av en slags internasjonal fantasy trend.

Roses. Sandra Winther.

Jeg jobber mye med det som er populært på nett. Jeg ble introdusert til det gjennom en side som heter Deviantart. Det er litt sett ned på nå, men det var stort i sin tid. Jeg jobber med populærkulturelle elementer som selger.

Så det er et slags element av pop-art?

Ja, riktig. Jeg lager for øvrig også malerier for meg selv, men da ikke nødvendigvis for å selge. Jeg er inspirert av surrealistiske elementer og uttrykker meg selv gjennom kunsten, men det kan bli veldig personlig. For å selge blir det mindre av det. Da bruker jeg mer kjente ikoner, men viser at jeg kan gjøre en egen twist på det. Det blir en del fan art. Jeg kan jo gå inn å se hva som får mest respons.

Jeg har sett du har en del videoer hvor du viser prosessen av å tegne. Er dette noe du er opptatt av å få frem? Å vise hvordan du skaper kunst? Jeg er jo også interessert i hvordan du forholder deg til ditt metaforiske innhold. Er du opptatt av å få frem dette?

WildWarrior. Sandra Winther.

Estetisk er jeg mest opptatt av å lage noe som jeg synes er fint. Jeg ønsker ikke å forklare kunsten min for mye for mitt publikum. Det er viktig å gi muligheten til å ha sine egne opplevelser, og ikke bli forstyrret av mine opplevelser av det.

Ikke sant. Og du uttrykker deg med bilder for en grunn. Det blir litt som Beckett sa: Hadde jeg visst hvem godot var, så hadde jeg skrevet det.

(Jeg tar en slurk av ølen, og pønsker litt på hvordan jeg skal gå videre frem.)

Hun påpeker: Mesteparten av det jeg lager er ikke fan art, men egen kunst.

SummerInsanity. Sandra Winther.

Ja, jeg har sett at et tema du bruker en del er krigerjenter.

Ja, de er egne verk. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har laget så mange av de. De har alle sine egne uttrykk. Det er en slags historiefortelling.

Det kunne jo virke som det er et feministisk element med alle disse kvinnelige krigerene.

Ja, jeg er nok inspirert av filmene jeg vokste opp med, og det at mennene alltid hadde de aktive rollene. Jeg lager vel utrykk jeg skulle ønske jeg hadde tilgjengelig da.

En slags bombardering av sterke kvinnebilder?

FlowerWarrior. Sandra Winther.

Ja, jeg husker som barn at jeg fikk høre jeg var sjefete, som jeg synes var urettferdig. Hvorfor ikke bare bestemt? Det kan være litt rart å snakke med folk om feminisme, fordi man får litt følelsen at de mener man ikke har noe å klage over.

Ja, den følelsen når man klager, når man påpeker den systematiske diskrimineringen som fremdeles er reell. Du er tydelig politisk interessert.

Ja, jeg følger mye med på politikk. For litt siden la jeg også ut noe ganske tydelig politisk. Sånn anti-Trump.

Interessant. Jeg er personlig ganske opptatt av at det er noe politisk ved all kunst. Det er jo noe politisk ved at du kan lage kunst til et eget publikum, uten støtte. Mye støttebasert kunst har jo ingen appell hos folket. Det burde kanskje vært kalt akademisk kunst. Du kan jo lage kunst for et eget publikum. Folk forstår jo ikke nødvendigvis så mye av det de møter på mange gallerier.

Det er vel kanskje som det forbrukerprogrammet på tv kom frem til, at det viktigste er ofte hvordan det blir presentert.

Trikset for å skrive kuratoriske tekster er jo å mystifisere det så mye at ingen skjønner det. Da regner folk med at det er bra. Man har jo glemt litt at de store avantgardekunstnerne pleide å være mestre på ironi. Det er ikke så moro lengre. Kanskje utenom Catelan sin banan. (Jeg snakker litt om en banan). Men jeg er jo interessert i hva slags research du gjør da. Studerer du mye kunst?

Jeg liker å gå å se kunst. Som Nasjonalgalleriet, med den nasjonalromantiske kunsten, og sånt. Men det blir mest research på eget felt. (Hun viser frem en bok av fantasy kunstneren Patrick J. Jones, som hun er inspirert av.) Ellers studerer jeg språk, politikk, historie. Ikke så mye annen kunsthistorie spesifikt. (Hun smiler lurt.) Det var kanskje ikke det svaret du håpte på?

Nei, kanskje ikke. Men, jeg hadde vel blitt litt overrasket om du sa noe annet. Jeg skjønner jo at ikke alle vil bruke fritiden sin på å lese kunstnermanifester. Spesielt når de har brukt hele dagen på å lage kunst. Men jeg anbefaler nå det.

Vi drakk opp ølen. Snakket litt om studiet, og jeg inviterte henne med på galleri-vandringer med kunsthistorie studentene. Jeg hadde nå lommen full av sammenkrøllede ark, med stikkord på. Så jeg sa jeg skulle sende henne intervjuet når jeg var ferdig med det, så jeg ikke feilsiterte henne for mye. Så satte jeg meg på sykkelen til mitt trygge hipster hjem. Solen skinte, og jeg var vel egentlig bare i godt humør, fordi jeg hadde hatt en øl, og en hyggelig prat med en venn.

Meningene uttrykket i denne artikkelen er forfatterens egne og reflekterer ikke nødvendigvis meningene til resten av Paragone.