Sanitere, transcendere og optimalisere kattesand, urin og surmelk.
Fotograf: Erik Mowinckel
Luo Jr-shin “Sanitizer/Optimizer” 8/10-13/11
Luo Jr-shin utforsker hvordan materie forandres gjennom kjemikalske og metaforiske prosesser. Et objekt har sin egen energi, definisjonen av energien er konstruert av mennesket. Kan mennesket da endre definisjonen, eller er den innkodet i nervesystemet vårt?
Luo Jr-shin( f. 1984, Mialo, Taiwan) er bosatt og arbeider i Taipei. Jr-Shin eksperimenterer med både tradisjonelle og ukonvensjonelle materialer. Kunstneren er kjent for å fange og forsterke det absurde ved prekære, illusjonære og desillusjonære øyeblikk i hverdagslivet. Han utforsker den underliggende spiritualitet og menneskelige tilstand i verden slik den representeres for mennesket.
Fotograf: Erik Mowinckel
Jeg trer inn i utstillingen, to Jod løsninger har erstattet vannet i hver sin «pet drinking fountain». Jod renser sår, det er sanerende. Menneskeurin blir skinnende, gyllent lys i lysrør, samtlige av rørene er sterkere i fargen, de er tilsatt B vitaminer, urinen er optimalisert. “Sun the rain” av Ellen Allien spilles på høyttalere kunstneren har plassert i thermokopper, “golden shower” på thermokopp. Vinduene er dekket i gurkemeie og surmelk. Når solen skinner gjennom vindusglasset i Hausmanias kunstlokale, PODIUM, ikles rommet I undergrunnens hus et pissegult ensemble. Kunstneren reflekterer over Hausmanias kaotiske natur, “On both sides of the invisible gulf-between the misfits and the unsullied white cube (PODIUM)-the artist further asks: to what extent can these interspaces be blurred and interrupted?”.
Mørkt rom, svette kropper, ekstase og ecstasy. Luo fascineres av klubbkultur, det urene møter det deilige. I nattens timer endrer vi definisjonen av materiens energi. Det urene er ikke lenger urent, det er hot.
I “Kunsthistorikerne har abdisert. Resultatet er en tragedie for kunsten”, publisert 30.09.2022 i landets såkalte ledende kulturavis, Subjekt, hevdes det at samtidskunsten er for de få: en særlig forstandig elite, et større publikum ekskluderes. “Å ødelegge det skjønne er drivkraften i den moderne kunst”. Om tilskueren må ha bruksanvisning for å forstå budskapet, vil hen heller foretrekke noe lettere tilgjengelig.
Fotograf: Frida Johnson
Kraften og budskapet i samtidskunst er åpenbart ikke nok. Å transcendere energier og definisjoner er for krevende for en notorisk fastfoodspisende masse kjøtt, svette og urin, infiltrert av et profittmaksimert, neoliberalistisk, kapitalistisk helvete (se MarkFisher, Capitalism Realism).
Eller enkelt; er kunsten stygg, irrelevant og banal? Kan mennesket endre synet på samtidens «uskjønne kunst», er det mulig å skape en synapse mellom det rene og skitne, la en udefinert kraft flyte gjennom nervesystemet uten å definere den? Eller må materie og budskap legges i klassisk skjønne definisjoner for å nå ut til et helt publikum, ikke kun samtidskunstelitens ekkokammer?
Det er ikke det store publikum samtidskunsten vil nå ut til og påvirke. Det store publikum, de notorisk ukritiske, fastfoodspisende som ikke forstår kunst, eksistensialisme og spiritualisme, inkorporert i nervepirrende, statiske ideer, energier og definisjoner.