Anmeldelse av Satyricon og Munch
Når vi besøker en kunst-utstilling, er det en svært vesentlig sans vi bruker for å betrakte verkene - synet. Vi ser kunsten, vi ser rommet og vi ser de besøkende. I tillegg kan vi høre de andre menneskene i rommet, akustikken, følelsen av luftfuktigheten, kanskje man også lukter papir eller tung parfyme? Hva skjer med kunstopplevelsen når man fjerner disse sansene? Hvilken effekt har dette?
Figur 3. Munch, Edvard. "Trollskog" (1919-1925). Olje på lerret. Foto: privat
Munch-museet på Bjørvika i Oslo åpnet nylig en utstilling, «Satyricon og Munch» i samarbeid med black-metal bandet «Satyricon». Satyricon er et av verdens mest kjente metal-band og har samarbeidet med flere artister opp gjennom karrieren som f.eks. Anja Garbarek, Trondheimsolistene og Operakoret ved Den Norske Opera og Ballett. I denne sammenheng er det spesial-komponert et musikalsk verk til utstillingen i et av museets mest spektakulære saler, og er kuratert av Trine Otte Bak Nielsen spesifikt for å virkelig gripe tak i sansene. Musikken er utelukkende instrumental. Utstillingen holder åpen til og med 28. august. 2022 i 10. etasje, du finner utstillingen lengst til venstre i hallen.
Når en kommer inn i rommet oppstår et umiddelbart vakuum og man føler seg separert fra utsiden. Gangen inn i rommet er altoppslukende svart og det tar lang tid før øynene tilpasser seg fraværet av lys, og på veggen innerst i lokalet står en setning som informerer om hvor lenge Satyricons komposisjon varer (56 minutter i loop). Utstillingsrommet åpner seg som en veldig hule mens tungbasset black-metal spilles over høyttaleranlegget. Gulvet og veggene er fullstendig dekket av et sort materiale som absorberer all akustikk og skaper en sømløs overgang mellom tak, vegg og gulv. Maleriene og de grafiske verkene er utelukkende produsert av Edvard Munch. Munch selv blir presentert som relevant til utstillingen rett ved rommets inngang hvor hans portrett, «Selvportrett under kvinnemasken» (1893) henger. Videre inn i rommet er ¾ av veggene dekket av Munchs verker, imens langs den innerste veggen er det montert en benk som følger hele rommets lengde. Maleriene er de eneste kildene til lys som også gir dem en effekt av å sveve i luften på egen maskin. Over benkeraden er det svak belysning slik at en ikke uheldigvis setter seg på fanget til en fremmed, for så mørkt er lokalet. Totalt er 13 verker med i utstillingen og de er plassert vekselsvis med oljemalerier og litografier.
Figur 1, Munch, Edvard. "Trollskog" (1919-1925), olje på lerret, og "Smertens Blomst" (1898), håndkolorert tresnitt. Foto: privat
Umiddelbart er utstillingen annerledes av sitt intense og oppslukende vesen, men også publikums rolle er her annerledes. Vanligvis vil en se på andres ansikter hva de tenker rundt verkene – følelser, tankevirksomhet og kontemplasjon. Når vi ikke kan lenger se hverandre, er vi heller ikke helt sikre på hva de andre tenker og vi blir med et mye mer fremmede. I tillegg er det flere typer publikum til stede, det er de som står foran maleriene og beskuer penselstrøk og linjer, men også de på benken bak som ser på de besøkende. På et vis er dette en flerdimensjonal utstilling med både mennesker og kunst som objekt. Siden rommet er bestående av stoff-belagte overflater fører dette til at lyd bærer svært godt på kryss av rommet. Denne effekten har en noe klaustrofobisk virkning i samarbeid med den dårlige sikten. Jeg opplever også denne utstillingen som svært intim og til tider pirrende. Du står, kanskje alene, i et mørkt rom med fremmede mennesker mens intens atmosfærisk musikk spilles. Du ser ikke hvor nærme noen står deg, hvor andre ser eller hvem som ser på deg. Hvor ser de på deg? Kanskje ser de ikke på kunsten i det hele tatt. Den sofistikerte kunstkjenner-fasaden faller noe i mørket, og en kan la seg skamløst stirre og bedømme andre besøkende.
Figur 2, Munch, Edvard. "Selvportrett over kvinnemasken". (1893). Olje på lerret. Foto: privat
Figur 4, Munch, Edvard. "Vampyr" (1895). Olje på lerret. Foto: Munchmuseet. URL: https://www.munchmuseet.no/utstillinger/satyricon--munch/ [hentet 10.04.22]
Spesielt maleriet «Vampyr» (1895) markerer seg for meg i rommet. Lyset i maleriet passer godt inn med lokalets belysning og de blir som en forlengelse av hverandre. Måten håret til kvinnen på et vis renner ned nakken og over ryggen på mannen alluderer til en blodig omfavnelse. Med første øyekast virker maleriet emosjonelt sårbart, men ved nærmere vurdering ser vi hvordan mannen underkaster seg kvinnen og resignerer i fanget hennes. Måten kvinnen griper om mannen og fullstendig omslutter han er ikke så langt unna hvordan utstillingens atmosfære tar tak i oss besøkende. Kontrastene er i mørket nydelige og harmonerer i skjønt grøss sammen utstillingens helhet.
Motivene på verkene, deres titler, musikken og den generelle atmosfæren leder min tanke mot menneskets indre sjeleliv, eller på dagens folkemunne, mental helse. Umiddelbart føler jeg malerienes plassering og rommets kuratering skaper assosiasjoner mot tunge tanker og nedstemthet. Malerienes belysning kaster en sekundær lyskilde på gulvet under og kan i denne grad minne om vinduer som lyser i mørket. Denne effekten sammen med rommets utføring hinter mot følelsen av å «stå på utsiden og se inn». Disse verkene er også malerier som skiller seg ut fra Munchs svært produktive samling ved at de avbilder en mørkere side av hans ekspressivitet. Titlene er også noe mørkere av sitt slag slik som «Vampyr», «Angst» og «Smertens Blomst». Til tross for utstillingens mystiske og fascinerende vesen, er det en konsensus blant utstillingens besøkende om at temaet omhandler dystre tanker og depressive tendenser.
Ved å fremmedgjøre kunst og publikum fra gjenkjennelige omgivelser kan en i havet av kontraster oppnå en unik og annerledes opplevelse av kunst. For noen er dette noe vel spesielt og en trekker seg kanskje unna slike opplevelser, men jeg mener tvert imot at slike utstillinger treffer en større målgruppe på tvers av generasjoner. Jeg går ut fra utstillingen med et rikt inntrykk av Munchs ulike uttrykk, og som musikk-elsker (spesielt av sjangeren metal) bidro også dette til at utstillingens helhet skilte seg for meg ut fra tidligere arrangementer i regi av Munch-museet.
Kilder:
Munch Museet. “Satyricon og Munch.” https://www.munchmuseet.no/utstillinger/satyricon--munch/ [hentet 10.04.22].