Anmeldelse av F15 Galleriets "Evergreen" av Katie Paterson

Aurora Flesjø

Katie Paterson er en av de fremste kunstnerne i sin generasjon, og mange forbinder henne med tidligere arbeid som knytter abstrakte kunstformer og vitenskapelige undersøkelser opp mot høyst relevante samtidskonflikter. Selv er Paterson også opptatt av å inkludere det filosofiske og poetiske aspektet ved kunsten hennes, og la verkene vekke til kontemplasjon. Begrepet «dyp tid» er også relevant i arbeidet hennes, og handler om tidsskalaer som strekker seg over millioner av år.

Paterson, Katie. "Evergreen". 2022. Foto: privat.

I hennes første soloutstilling på Galleri F15 på Jeløya i Moss stiller hun ut ikke mindre enn 20 verk. 5 av disse verkene er helt ferske og «Evergreen», som også er utstillingens tittel, ble pakket ut ikke senere enn dagen før jeg kom til førvisningen. Utstillingen er kuratert av Maria C. Havstam og står frem til 5. oktober på galleriet.

Gallerilokalet er særegent i sin stil og inkorporerer flere elementer fra omgivelsene. Jeløya er et svært vakkert område og florerer av natur i full vekst nå i mai-måned, som virkelig retter sansene mot utstillingens tema. Utstillingen foregår innendørs i begge etasjene og har flere verker som er tidsbaserte. Den eldre arkitekturen og selve «følelsen» av bygget står ofte i kontrast mot samtidskunsten den huser, og Patersons kunst står i harmonisk stil med gipsrosetter og brede parkettgulv.

Katie Paterson

Katie Paterson (1981) er en skotsk kunstner som produserer både skulpturer og installasjoner som er estetisk vakre, men som også bærer dypere betydninger som virkelig vekker tankegangen.

Jeg spør Paterson på førvisningen om det er en emosjonell del i kunsten hennes. Dette, svarer hun, er virkelig en stor del av verkene. Hun forklarer hvordan konseptet rundt «Evergreen» («Eviggrønn» på norsk) tar for seg vitalitet og evighet, men også det som eksisterer i nuet som skal snart forsvinne. Det er en tristhet i kunsten, forteller Paterson.

Jeg spør henne videre om hun fant det utfordrende (emosjonelt) å produsere disse verkene. Hun svarer at siden verkene inneholder dype, og til tider dystre, aspekter var dette også noe hun tok innover seg som kunstner i prosessen. Ifølge Paterson, var ideen om natur og vitalitet i stor grad til stede før hun legemliggjorde tanken i form av kunstuttrykk.

Når jeg spør Paterson om det er et spesielt verk i hennes utstilling hun er spesielt begeistret over, trekker hun frem dette broderiet. Hun forteller om hvordan hennes mor hjalp henne, og åtte andre mennesker for å brodere alle plantene. Hun forteller også at verket tok hele tre måneder å fullføre.

Formidling av utstillingen og «Blikkåpnere»

Galleri F15 er også kjent for sine «Blikkåpnere», en gruppe ungdommer som jobber med å formidle kunsten ut til folk på sin egen alder, men også på tvers av generasjoner. Jeg snakker med Blikkåpner Johannes Bærhaugen og spør om hvordan det har vært å formidle en så stor utstilling med så mange ulike aspekter til folk.

Bærhaugen forklarer hvordan det å balansere det abstrakte sammen med det dagsaktuelle temaet om klima har vært utfordrende, men det har vært en «komfortabel formidling». Bærhaugen utdyper dette ved å beskrive at når mennesker møtes rundt de dystre og mørkere sidene ved kunsten oppstår det en annen sinnsstemning og en opplever frihet i det mørke.

Johannes opplever det også lettere å ta innover seg denne siden ved naturen når det blir abstrahert til kunstformer. Bærhaugen synes personlig at verket «__there lay Days between__» er spesielt interessant og tar for seg «dyp tid»-begrepet som nevnt tidligere.

Formidler av utstillingen, Marthe Næstby, legger til hvordan en slik utstilling med konseptuell kunst også åpner for flere tolkninger og opplevelser av kunsten.

1. etasje – kosmos og det store intet

Paterson, Katie. "Lightbulb so Simulate Moonlight". 2008. Foto: privat.

Jeg beveger meg inn i det første rommet i nederste etasje. Her blir jeg møtt av et mørkt rom, men det henger en enslig lyspære midt i rommet. Atmosfæren dette skaper er slående, og lyspærens kjølige glød retter umiddelbart oppmerksomheten til besøkende mot seg. Det er nærmest en hypnotiserende følelse. Denne installasjonen går under tittelen «Lightbulb to simulate the moonlight» og er fra 2008. Til høyre og venstre for rommet med månelyset er det to nye verker. Til høyre finner vi «The Cosmic Spectrum» og i rommet til venstre står kartet «All the Dead Stars» (2009). I det siste rommet i første etasje spilles en video som dokumenterer et av Patersons større prosjekter, nemlig «Future Library» (2014-2114).

Langs veggene i begge etasjene henger det små setninger i metall. Disse skiltene er gjennomgående i alle de ulike rommene, og inngår i verket «Ideas» (2015-). Dette er en serie hvor ideene er kunstverk som kan bli realisert i fremtiden, eller ikke. Setningene griper tak i fantasien til de besøkende, og tilfører videre kreativitet i tankerekkene som oppstår i nærvær av de andre verkene.

2. etasje – livet som ender

Jeg beveger meg opp til andre etasje sammen med de andre besøkende. Den øvre etasjen skylles i et støvete, blåhvitt lys, og det kjennes ut som å tre inn i en skyete tåke. Vinduene er innrammet med florlette gardiner i lys-blått og utgjør verket «First Light» (2022) og skal simulere fargen til de første stjernene i universet. I denne avdelingen er det mer fokus på plantene i naturen enn det kosmologiske, og det er også her vi finner mesterverket «Evergreen». Et monumentalt håndarbeid hvor 351 utdødde plantearter er brodert på et delikat naturmateriale.

Paterson gjennomfører en seremoni hvor hun tenner en røkelse som dufter av verdens første skog. Paterson har jobbet tett sammen med forskere i flere av sine verk, slik vi kan se på kunsten i første etasje.

I pressemappen jeg ble tildelt finner jeg også diagrammer som forklarer og visualiserer duftbildet til røkelsen. Som en som er oppvokst med vedfyring og bålbrenning var dette veldig kjente dufter, men det ligger noe mer urgammelt over lukten likevel.

Paterson, Katie. "Ara". 2016. Foto: privat

I rommet til venstre er verket «Ara» som tar opp den lekne siden ved Patersons kunst, samtidig som det vitenskapelige også til stede her. Lyspærene er justert for å tilsvare stjernenes lysstyrke i stjernebildet «Ara» («Alteret» på norsk), dette er stjerner en kan se med det blotte øye.

I det siste rommet finner vi «Evergreen». Jeg forstår virkelig Patersons begeistring, verket er et skue for øyet. Tristheten Paterson nevner om kunsten sin er mest tydelig her for meg, de vakre plantene som er møysommelige brodert inn i delikat materiale, men som likevel avbilder noe dødt og som ikke kan gjenopplives.

Helhet

Utstillingen i sin helhet bærer preg av kontraster, men også kontinuitet. Det er stor forskjell mellom de to etasjenes uttrykk, men som likevel bærer videre den røde tråden. Det er verker i utstillingen som er forskningsbaserte og hvor det ligger enormt mye arbeid bak, men det er også verker som er lekne og kreative. I pressemappen ligger det flere hefter med diagrammer, undersøkelser og oversikter med mer for å videre forklare verkene, og gi de besøkende en dypere forståelse av verket. Det er en utstilling som peker i alle kriker og kroker av hjernen – det pene, det stygge, det triste, det gledelige, det håpløse og håpet.

Jeg opplever også at de besøkende beskuer disse verkene annerledes, det er så mange interesser som kunstens temaer omfavner.

Jeg anbefaler alle som er interessert i kunst, forskning, natur, eller som bare trekkes mot Jeløya, til å besøke denne utstillingen. Den treffer store målgrupper og engasjerer til diskusjoner på kryss og tvers av temaer.