Visualiseringen av universet gjennom det sublime: Romteleskopet Hubble
Verdensrommet er både himmel og helvete. Det er den fysiske himmelen vi har over hodene våre og under føttene våre på den andre siden av jorda, en glitrende og vakker stjernehimmel som strekker seg (kanskje) uendelig ut i alle retninger. Men reiser vi ut til disse stjernene vil vi finne brennende kjemper med krefter som minner mer om helvete.
På grunn av denne dualismen mellom det harmoniske og det destruktive, er verdensrommet det ultimate eksempelet på det sublime. Det finnes ingenting som er større, og ved å skue utover finner vi ekstreme hendelser som overgår alt annet i sin kraft. Bildene fra romteleskopet Hubble utforsker dette estetisk. Universet har størrelsesskalaer og ekstreme hendelser som nesten ikke er til å tro, men her handler det ikke om hva man tror, men hva man ser. Astronomi handler om empiriske undersøkelser, men observasjon av det estetiske er essensielt i søken etter å forstå kosmos, som etymologisk definert er et ordnet og harmonisk system.
Å kunne reise ut i verdensrommet er en drøm for mange, men på grunn av de enorme distansene, er mulighetene, selv for astronauter, veldig begrenset. Mulighetene og bragdene er derimot langt større med teleskoper. «Hubble is the surrogate starship that transports us across the Universe when there is, as yet, no other way to make the journey.» Med enorme, høyteknologiske teleskoper kan astronomer i dag finstudere noen av de fjerneste objektene i universet. Sammen bygger det internasjonale samfunnet astronomiske prosjekter i storskala. Det beste teleskopet vi har i dag er Hubble-romteleskopet, som er et 2 milliarder dollars observatorium i rommet, bygget som et internasjonalt samarbeid mellom NASA (National Aeronautics and Space Administration) og ESA (European Space Agency). Bildene som astronomer har konstruert av dataene fra dette teleskopet avbilder objekter og hendelser som er sjokkerende i sin kraft, overveldende i sin skjønnhet og åpner øynene våre for de fysiske størrelsene som man trenger analogier for å få det minte grep om. Man trenger ikke å være forsker for å forstå det storslåtte ved bildene fra Hubble-teleskopet.
Romteleskopet Hubble
Å finne ut universets størrelse og alder, var den viktigste begrunnelsen for å bygge Hubble-teleskopet. Teleskopet fikk derfor navnet sitt fra grunnleggeren av moderne kosmologi, Edwin Powell Hubble, som er berømt for sin oppdagelse av at Melkeveien ikke er hele universet, men at Melkeveien bare er en galakse i et hav av galakser, noe som betyr at universet er langt større enn man tidligere hadde trodd. Edwin Hubble er også berømt for oppdagelsen av at universet ekspanderer. I dag vet vi med en mye større nøyaktighet enn før universets alder, som er rundt 14 milliarder år, og på grunn av Hubble-teleskopet, vet vi også hastigheten til universets ekspansjon.
Hubble-teleskopet ble fraktet ut i rommet av romskipet Discovery 24. april 1990, og beveger seg i bane ca. 600 km over jordoverflaten. Den enorme fordelen rombaserte teleskoper har over de som er på bakkenivå, er at man kommer utenom atmosfæren som både forstyrrer lyset og gjør at ikke alle bølgelengder av lys slipper igjennom. Hubble er også bygget for å kunne oppdateres, så teleskopet tar i bruk det siste innen teknologi. Vi får dermed fantastisk skarpe bilder og muligheten til å observere lys i ultrafiolett og nær-infrarødt spekter. Hubble har gitt astronomer en revolusjonerende evne til å studere kosmos, som har blitt sammenlignet med da Galileo første gang så igjennom et teleskop på 1600-tallet. Hubbles bilder har ikke minst også hatt en stor påvirkning på de som er utenfor forskningsfeltets syn på universet.
The Hubble Heritage Project
Bildene er laget basert på data samlet av avanserte instrumenter, men astronomene har en påvirkning på hvordan de blir seende ut. De komponerer bildene, stiller inn kontrasten og velger de fargene som stemmer mest mulig med dataene man har. Målet er at bildene skal være nærmest mulig virkeligheten, men astronomene som lager disse bildene tar også beslutninger som oppfordrer til å se universet på en bestemt måte. Gruppen som står bak mange av de mest populære Hubble-bildene er the Hubble Heritage Project, som består av astronomer og eksperter på behandling av bilder, og deler et nytt bilde nesten en gang i måneden. Prosjektet ble startet opp i 1997 og hadde som mål å fremme det estetiske. Arkivet de har laget av bilder fra Hubble viser at det innen astronomien har utviklet seg en estetisk stil og konvensjoner for hvordan bildene skal se ut. Disse bildene inkluderer gjerne høy kontrast, friske farger, dramatisk lys og rike detaljer. De mest majestetiske komposisjonene blir også prioritert blant de mange bildene som er samlet. Disse bildene er veldig annerledes fra både hva vi kan se med det blotte øyet på nattehimmelen og eldre fotografier av stjernehimmelen, men har kommet til å definere hvordan vi nå ser for oss at universet ser ut.
Utover å oppmuntre investorer til å støtte forskning, er målet med bildene til the Hubble Heritage Project hovedsakelig å skape en forståelse og entusiasme for den ellers abstrakte vitenskapen for et publikum som består av alt fra astronomer til skolebarn. De ønsker å formidle beundringen som astronomer føler når de studerer kosmos. Forskningsresultatene fra Hubble er vanskelige å forstå selv for eksperter, men bildene er tydelige skildringer av disse. De har ikke minst en evne til å gi en følelse av hva det er vi prøver å forstå gjennom den estetiske erfaringen.
The Whirlpool galaxy
Dette ser vi f.eks. i bildet av the Whirlpool galaxy (no. 3), et bilde av en spiralformet galakse, som vekker en følelse av fryktblandet beundring. Vi vet at solen vår ikke er en spesielt stor stjerne sammenlignet med mange andre stjerner, men sammenlignet med jorden er den en kjempe. I dette bildet blir hver enkelt stjerne til en ubetydelige liten prikk, som sammen former intrikate strukturer. På den ene siden er dette et virkelig skremmende bilde som kan skape assosiasjoner til dragsug eller satellittbilder av orkaner, men selv om orkaner er destruktive for oss her på jorda, er de forsvinnende små til sammenligning med en galakse. For ikke å snakke om kraften til det supermassive sorte hullet, som sannsynligvis befinner seg i sentrum av galaksen og drar det hele i bane rundt seg. Uttrykket for dette blir ofte forsterket av de som lager bildene ved å bruke et mindre utsnitt av galaksen. Ved å bare vise en del av en større helhet, og at det er tydeliggjort at galaksen fortsetter utover billedrammen, får man en følelse av at den er større enn man kan forestille seg.
På den annen side viser bildet også en veldig harmoni i sin enkle spiralform. Hvis et bilde bikker for mye mot det ubehagelige vil vi vende oss vekk fra det. Dette er ikke tilfellet her. Det ubehagelige blir balansert med det harmoniske i bildet. Vi ser glimt av friske røde lys og en hvit glød langs spiralarmene som gradvis blir sterkere mot sentrum. Sammen danner stjernene en myk tåke som glir sammen i en organisk utforming. Stjernene er ordnet i et delikat system som står i en sterk kontrast til de voldsomme kreftene som er samlet. Dette resulterer i et inntrykk av det astronomiske sublime.
Fig. 4: Cat's Eye Nebula, 2004, ESA, NASA, HEIC and The Hubble Heritage Team (STScI/AURA).
Det astronomiske sublime
Det sublime var i følge Immanuel Kant en ekstrem estetisk erfaring som oppstår i spenningen mellom det sanselige og det rasjonelle. Det er truende, men samtidig bekrefter det menneskehetens, og mer spesifikt menneskehetens fornufts, potensiale. Bildene fra Hubble vekker det sublime ved å oppmuntre til å studere både det visuelle og det rasjonelle. Universet blir skildret som både utenfor menneskehetens rekkevidde og som noe vi evner å forstå mye om. Bildene skildrer også universet som både destruktivt og harmonisk.
Hubble-bildene har av flere blitt sammenlignet med landskapsmalerier fra romantikken. Elizabeth A. Kessler har argumentert for at Hubble-bildene tar del i en visuell tradisjon, og sammenlignet dem med skildringer av fremmede og storslåtte landskap i vestlig tradisjon som uttrykker det sublime. Kessler påpekte særlig dramatikken i utformingen av skyene i romantiske malerier, som hun sammenlignet med Hubbles bilder av stjernetåker. Stjernetåker overgår selv de mest truende stormene på jorda med deres rike variasjon i farger, dramatiske former skapt av ukjente krefter og glødende silhuetter (fig. 2 og 6). De er både skyer og landskap og skaper assosiasjoner til jordlignende skyer, samtidig som de er fullstendig fremmede. De fargerike og dramatiske bildene av stjernetåker er blant Hubbles mest populære bilder. Stjernetåkene har veldig forskjellige uttrykk, så bildene ser ofte ut til å være av vidt forskjellige fenomener, men de er alle rester etter stjerner som blir blåst ut over store avstander. To eksempler på bilder av stjernetåker som nesten ikke kunne hatt mer forskjellig uttrykk er Krabbetåken (fig. 5) og Katteøyetåken (fig. 4). Krabbetåken er voldsom med sitt groteske gap med tråder som vikler seg innover og ligner et undersjøisk vesen fra verdensrommets dyp. Denne står i sterk kontrast til den fredfulle Katteøyetåken med sine myke ringer av støv som gradvis dabber av og dens myke bobler. Fargene har også fullstendig motsatt karakter. Mens bildet av Katteøyetåken gløder i duse pasteller, skriker Krabbetåken ut i en fargekontrast mellom en sterk rødoransje mot kanten og blågrønn i sentrum.
No. 6: Eagle Nebula 'Pillars of Creation', 2014, NASA, ESA, and the Hubble Heritage Team (STScI/AURA).
Kritikk
Storslåtte bilder som disse har blitt veldig populære, og brukes mye i populærkulturen. Det har blitt vanlig å ha bilder av glitrende stjerner og fargerike stjernetåker (både ekte og animasjoner) som bakgrunnsbilder, malt på telefondeksel og lignende, og det er vanlig med bilder som er inspirerte av Hubble-bildene i sci-fi-filmer og tv-serier. Dette i kombinasjon med at disse og såkalte «artist impressions» brukes om hverandre, leder til at man kan være i tvil om bildenes troverdighet. Man kan bli usikker på hvor mye av Hubbles bilder som er vitenskap og hvor mye som er sci-fi. Det er flere, f.eks. kunsthistorikeren James Elkins, som er kritiske til de estetiske bildene fra Hubble. De ser det sublime uttrykket deres som en visuell overdrivelse, og at det å bruke tid og resurser på å lage «pretty pictures» som disse, simpelthen er en distraksjon. Det er klart det er problematisk når man blir i tvil om bildenes troverdighet, men bildene kan også forsvares for deres evne til å spre Hubbles oppdagelser til et bredere publikum, og for å forme en forståelse av universet.
De overveldende og vakre skildringene kan også distrahere fra det sublime i det som faktisk er avbildet. The Hubble Heritage Project arbeider med å fremme det vitenskapelige og det estetiske, men jeg savner en større bruk av bildene som er sublime på grunn av deres direkte vitenskapelige innhold. Vi er vant med å tenke på fotografier som bevis siden kameraer mekanisk fanger lys som blir gjengitt i fotografier. Hva kameraet blir pekt mot og hvordan dataene blir behandlet gjør at fotografier aldri er nøytrale, men de er fortsatt basert på vitenskapelig data fra lyset som kameraet fanger. For oss som er utenfor dette forskningsfeltet er disse bildene derfor en vitenskapelig måte å lære om universet.
Hubble Ultra Deep Field
Det mest ekstreme astronomiske bildet som finnes (tør jeg påstå) er Hubble Ultra Deep Field (fig. 1) fra 2003-2004. Det er først nylig at jeg lærte at dette bildet er ekte, men med tanke på overfloden av animasjoner som representerer hvordan man tror ulike astronomiske fenomen ser ut, er det ikke rart. For å kunne se lengst mulig ut i universet valgte astronomene et område på himmelen med minst mulig stjerner i Melkeveien, og få galakser som er «nærme» oss, og tok bildet med en eksponeringstid på 11,3 dager. Resultatet av dette er slående! Hubble Ultra Deep Field avbilder nesten 10 000 galakser i ulike størrelser, aldre, farger og former. De små røde galaksene kan være de fjerneste vi vet om og er fra 800 millioner år etter Big Bang (rundt 13 milliarder år siden).
Ved å avbilde noe som er så langt utenfor menneskehetens rekkevidde, i både avstand og tid, samtidig som at det er tatt av mennesker, er Hubble Ultra Deep Field er et ekstremt utrykk for det sublime. Kanskje har ingen annen livsform sett så enorme deler av universet noen gang — vi har i hvert fall aldri fanget et så dypt bilde av himmelen før.
Hubble Ultra Deep Field gjør oss oppmerksomme på hvor enormt og tomt universet virkelig er, men man kan ikke annet enn å bli imponert over det faktum at kilden til lyset til de avbildede galaksene, kommer fra kilder som er opp til 13 milliarder lysår fra oss, og menneskeheten har greid å bygge et teleskop som gjør det mulig å se dem i dag.
Bibliografi:
Christensen, Lars Lindberg, Fosbury, R.A.E. Kornmesser, Martin. Hubble : 15 Years of Discovery. New York: Springer, 2006.
Hubble Space Telescope, ESA. «Hubble Ultra Deep Field». Hentet: 26. januar. Tilgjengelig fra: <https://www.spacetelescope.org/images/heic0611b/>.
Kant, Immanuel. Fra Kritikk av dømmekraften. s. 56-93. Oversatt av Espen Hammer. 1790.
Kerrod, Robin, and Stott, Carole. «Foreword.» I Hubble : The Mirror on the Universe. Forord av David S. Leckrone. 2. Rev. ed. Buffalo, New York: Firefly Books, 2007.
Kessler, Elizabeth A. Picturing the Cosmos: Hubble Space Telescope Images and the Astronomical Sublime. Minneapolis: University of Minnesota Press, 2012.
McCray, W. Patrick. Giant Telescopes : Astronomical Ambition and the Promise of Technology. Cambridge, Mass: Harvard University Press, 2004.