Nasjonalmuseets forsøk på “woke”
Christian Krohg, «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» (utsnitt), 1893. Foto: Nasjonalmuseet
Står de store institusjonene fritt til å kuratere den norske kunsthistorien, eller er vi nødt til å opprette en kanon for hvordan vi arbeider kritisk med problematiserende tematikk i kunsten? Vi skal selvfølgelig snakke om Krohg maleriet.
Kritikken haglet etter et intervju samlingsdirektøren for Nasjonalmuseet, Stina Högkvist, ga til Aftenposten forrige uke. Intervjuet var et motsvar rettet til kunsthistoriker Steinar Gjessing, som tidligere har kritisert Nasjonalmuseet for at samlingspresentasjonen ikke følger en kanon, og at flere sentrale norske kunstverk fra 1900-tallet ikke vises. Debatten som i ettertid har opptatt nyhetsbilde, er rettet mot Högkvists formulering av Christian Krohgs maleri “Leiv Eiriksson oppdager Amerika” som kolonialistisk. Högkvist har senere lagt seg flat og beklaget denne formuleringen. Nasjonalmuseet svarte med en pressemelding der de understreker at de ikke driver med kansellering, og at maleriet nå er dratt opp av kjelleren og skal henge i museets første etasje de neste fire ukene. Vi inviteres nå til debatt om Nasjonalmuseets forsøk på å være “woke”.
Ikke en kanselleringssak
Publikummere kan nå få se det “problematiske” maleriet for en kort periode, for å gjøre opp sin egen mening om Krohg maleriet. Kritikken mot Nasjonalmuseet har imidlertid ikke vært et skrik om å dra frem igjen et maleri som de fleste av oss (la oss være ærlige) hadde glemt. Debatten handler til syvende og sist om Nasjonalmuseets grep er et forsøk på sensur, og hvorvidt dette er greit. Nasjonalmuseet har et ansvar for å kuratere en samling som ikke bare er mangfoldig og inkluderende, men som også representerer en usensurert kunsthistorie. Det er viktig at vi ikke fjerner historien vår, spesielt i tilfellene hvor den er problematisk. Hvordan skal vi snakke om ting når de ikke er der? Og hvilke andre sensurerte kunstverk finner vi i museets magasiner?
Begrunnelsen for at maleriet har tilbrakt tid i museets magasiner, har Nasjonalmuseet understreket at ikke omhandlet kansellering eller sensur av ideologiske og politiske motiver. I pressemeldingen sier Karin Hindsbo, direktør ved Nasjonalmuseet: “Å lage en samlingspresentasjon av en samling på over 400.000 gjenstander handler om valg. Krohg er en av norsk kunsthistories mest betydelige kunstnere og i samlingspresentasjonen er han representert med 13 malerier, så han er altså langt ifra kansellert av oss”.
Likevel inviterer Nasjonalmuseet nå til debatt om kunstverket. Og, debatten de ønsker skjer på premisset av at Krohg-maleriet har ideologisk grunnlag for å ikke være en del av samlingspresentasjonen. Er ikke Krohg bare en overrepresentert kunstner likevel?
Et woke Nasjonalmuseum
Videre i intervjuet med Aftenposten forteller Högkvist om hvordan Nasjonalmuseet jobber med å være mer samfunnsrelevante. Et grep har vært å fjerne informasjon om de ulike ismene som knytter kunstverk til bestemte stiler og epoker. Högkvist begrunner dette med at de besøkende vil lære seg like mye uten denne informasjonen, og at bruken av ismer kan virke fremmedgjørende på publikummere, henholdsvis bilmekanikere som hun presiserer å si til Aftenposten. Er et riktig at å fjerne sentrale kunsthistoriske epoker fra maleriene de tilknyttes, er å være samfunnsrelevant? Ismer i kunsthistorien er ikke utdaterte begreper, men bærere av stilperiodenes holdning og ideologier. Hvordan skal vi forstå kunsten om vi ikke forstår perioden de er laget i? Og er det nettopp mangel på forståelse for den norske nasjonalromantikken, som skaper slike “Krohg-tabber” fra Nasjonalmuseet?
Hva ønsker vi fra Nasjonalmuseet vårt? At de store museene opprettholder et samfunnsrelevant og kritisk blikk på kunsthistorien er nødvendig for museenes fremtid. Vi ønsker ikke homogene og ukritiske samlingspresentasjoner som sitter fast i en svunnen tid. Vi ønsker heller ikke at bilder som er problematiske skal sensureres. Samlingspresentasjonen skal reflektere vår tid og vår historie. Her gjør Nasjonalmuseet allerede en god jobb med å ta inn kunst som reflekterer mangfoldet i dagens samfunn, samtidig som vår norske kunstarv formidles. Å fjerne ismer og å sensurere bort deler av kunsthistorien reflekterer imidlertid ikke vår historie. I tillegg kan grep som dette være ødeleggende for de faktiske problemene vi bør være kritisk til i kunsten. Krohg-tabben er et eksempel på dette. Når “woke”- kulturen knyttes til slike “sleivete og lite gjennomtenkte bemerkninger, sagt i forbifarten”, mister den sin kredibilitet. Det er viktig at det som fjernes fra samlingspresentasjonen, fjernes på de rette premissene, og at ladede ord som kolonialistisk, ikke slenges ut i hytt og vær. Dog, skal vi trekke ut noe positivt fra denne tabben, er det at det har skapt engasjement for vår felles kunsthistorie. Og dette engasjementet viser bare hvor viktig det er at vi snakker mer om vår nasjonale kunstsamling, og om hvor vi kommer fra.