Store kvinnelige kunstnere - Finnes de?

Linda Nochlin in Paris, 1978; Betty Boyd Dettre Library and Research Center, National Museum of Women in the Arts; Courtesy of Marion Kalter; Photo by Marion Kalter

 Linda Nochlin, professor i kunsthistorie, og anerkjent feministisk kunsthistoriker skrev i 1971

Artikkelen: Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunstnere? 

Linda Nochlin avviser i sin tekst feministers måte å møte dette spørsmålet på, ved måten de henter frem undervurderte kvinnelige kunstnere og fremhever deres egenverd. Og ved å hevde at kvinners kunst i tillegg innehar en annen form for storhet. Hun mener at dette ikke er med på å besvare spørsmålet på en korrekt måte. I spørsmålet om hva som definerer store kunstnere, ligger myten om den genierklærte kunstneren med et medfødt talent eller et gudgitt geni med nesten overjordiske mytiske krefter. Nochlin presiserer i sin tekst hva hun mener kunst er og ikke er; , det er ikke  en beskrivelse av et følelsesliv eller en visuell fremstilling av en persons liv, men heller et resultat av lang tids lære, hvor det “å skape kunst krever et indre konsekvent formspråk, mer eller mindre avhengig av, eller løsrevet fra gitte, tidsbestemte konvensjoner, regler eller tegnsystemer. Disse må en lære eller finne frem til, enten gjennom undervisning, ved å være elev hos en kunstner, eller gjennom lang tids egen eksperimentering. Kunstens språk bor i sitt vesen, i maling og i strek på lerret eller papir, i stein eller leire, eller plast eller metall – det er verken noen rørende historie eller en fortrolig hvisking.”

Nochlin trekker frem at det på samme måte som det ikke finnes kvinnelige motstykker til Picasso, finnes det heller intet motstykke til Picasso blant svarte amerikanere. Grunnen til at det ikke finnes store kvinnelige kunstnere, er på grunn av de institusjonelle strukturene som konsekvent har utestengt kvinner . Hun trekker frem John Stuart Mill sitt utsagn at:” Alt som er vanlig, virker naturlig.” og sier at “Ettersom menns undertrykkelse av kvinner er en universell vane, vil ethvert avvik fra dette ganske naturlig virke unaturlig.” Historisk har kunst vært  noe man gikk i lære i fra tidlig alder av, og det var vanlig at yrker gikk i arv blant menn i familier, - som far, så sønn. Dette ser vi blant flere kunstnere fra antikken og fremover i historien. I Picasso sitt tilfelle var hans far lærer ved kunstskolen Picasso selv begynte ved som 15-åring. At Picasso hadde interesse for kunst og ble oppmuntret hjemmefra er nok en naturlig slutning å trekke. Han fulgte uansett i sin fars spor. 

DALL-E illustrasjon

En kvinne, fra antikken og frem til moderne tid hadde sine egne roller å fylle. Nochlin trekker frem at på samme måte som det ikke finnes store kvinnelige kunstnere, så finnes det heller ingen store kunstnere fra aristokratiet, som på samme måte som kvinner hadde forventinger og forpliktelser knyttet til sine roller. Hvilket var noe som gjorde det umulig å fordype seg i kunsten slik at man kunne utvikle sitt kunstnerskap og vie seg til en profesjonell kunstproduksjon. Kvinner hadde heller ikke tilgang til den samme utdannelsen som menn. Da kvinner endelig fikk tillatelse til utdannelse og fikk mulighet til å studere kunst på universitetene, ble de på grunn av sømmelighet utestengt fra salene hvor en kunne studere akt, noe som var en vesentlig del av utdannelsen ved akademiene. Ved dette ble kvinners motivvalg begrenset til blant annet genremalerier, portrettmaleri og stilleben. Og de ble aldri

tildelt de store oppdragene. På den måten ble de holdt utenfor institusjonene. De hadde heller ikke tilgang til priser eller stipend, da alle disse var forbeholdt menn.

I nyere tid kan vi fortsatt se til hennes utsagn om at siden undertrykkelse av kvinner er en universell vane vil et avvik fra dette virke unaturlig og hun stadfester da med dette at nåtidens kultur bruker fortidens kultur som en begrunnelse for at det i dag ikke finnes store kvinnelige kunstnere. Den historiske undertrykkelsen blir brukt for å legitimere nåtidens undertrykkelse. Så den historiske oppfatningen om hva kvinner kan få til, eller oppnå eller hva de ikke kan, går i arv. Kvinner er blitt titulert som det svake kjønn og bak dette ligger en tanke om at kvinner ikke makter å nå opp til de store høyder som menn kan. De har det ikke i seg å jobbe såpass hardt for å oppnå suksess.

Da kvinner etter hvert fikk mulighet til å velge en karriere var det utenkelige at dette kunne kombineres med familie. Det var en enten eller situasjon. Og Nochlin trekker frem at slik er fortsatt situasjonen. Hun sier:” Den gang som nå synes kvinners valgmuligheter, tross økt ”toleranse” hos menn, å begrense seg til ekteskap eller karriere, med andre ord ensomhet mot å vinne suksess eller sex og livsledsager mot å gi avkall på sitt yrke.” Videre trekker hun fram at jo, noen menn ga naturlig avkall på familieliv for å kunne utøve sitt kunstnerskap, men de levde ikke som eremitter av den grunn, men om en kvinne skulle velge å forsake familielivet, og  leve som kunstner” ville tusen år med skyld, manglende selvtillit og posisjonen som objekt komme i tillegg” til de allerede vanskelige situasjonene kunstnere lever under for å kunne vie seg til kunsten. Til slutt presiserer hun at kvinner som har markert seg som kunstnere i historien i nyere tid, er enten barn av kunstnere eller  levde i en nær relasjon med en allerede anerkjent mannlig kunstner.

Så svaret, ifølge Nochlin ligger i de sosiale institusjonelle strukturer som ikke har ligget til rette for at kvinner kan nå opp som kunstnere under samme premisser som menn. Samt den allment anerkjente holdning om at kvinner fortsatt er det svake kjønn, og ikke egner seg til intenst hardt arbeid og forsakelser. Hun sier avslutningsvis i artikkelen at 

«Å være ugunstig stilt kan utvilsomt være en unnskyldning; det er imidlertid ikke en intellektuell posisjon» og ved å «... avdekke institusjonelle og intellektuelle svakheter i sin alminnelighet ... kan kvinnene ta del i oppbyggingen av institusjoner der klar tenkning - og ekte storhet – er utfordringer som står åpne for alle, kvinner som menn, med mot nok til å ta den nødvendige risiko – spranget inn i det ukjente.»

Kilder:

Nochlin, Linda. Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunstnere?

Oslo: Pax, 2002

Jordheim, Helge, Anne Birgitte Rønning, Erling Sandmo, og Mathilde Skoie. Humaniora: En Innføring. Oslo: Universitetsforlaget, 2016.