“Four Arms, Floor Hanging”

Maria Brinch, *Torso On Iron 1*. Foto: Johanne Nyborg

“Four Arms, Floor Hanging” av Maria Brinch. Utstilt på Hos Arne

16.03.23 - 16.04.23

Hos Arne hadde sist torsdag åpning med Maria Brinch. Åpningen kunne by på gratis vin, kake og potetgull, musikk, networking med kjente og nye fjes, en blomstrende ny kulturelite - men for all del la oss ikke glemme kunsten. Vakkert integrert i interiøret til arrangementets lokaler, viser Hos Arne hvor lett Brinch sine arbeider kan bytte ut de gamle IKEA bildene over sofaen, med unik - relevant kunst. Det var heldigvis rom til å vise Brinchs tekstilverker i den klassiske “white cube” konteksten i de ytre lokalene til Hos Arne. Her møter vi kunsten på nøytral grunn, og vi kan endelig gjøre oss en faglig vurdering.

Det første lokalet byr på en imponerende takhøyde, og det er her vi finner de fire største verkene til Brinch. Hengende i hvert sitt trapes presenteres tekstilverkene som både todimensjonale tekstilmalerier og tredimensjonale installasjonsverk. Hvert verk tar opp digitale collage trykk, på en tynn tekstilduk, over et grått, tykt stoff. To av verkene har den hvite collageduken på begge sider av det grå stoffet, men hvorvidt verket har to sider er visstnok opp til kjøperen å bestemme.

I det innerste lokalet står vi overfor collager på hvite duker, hengende over trykket monokrome stoff i grått og rosa. Verkene er hengt opp på gardinstenger, og gir nærmest en illusjon av vinduer bak seg. Motivene fungerer godt både sammen, både som en utforskning av collaget og av fargepaletten. Oppmerksomheten dras likevel mot gardinstengene, som trekker ned den helhetlige opplevelsen av verkene.

Gjennom utstillingslokalet, finner vi mindre motiver; innrammede tekstiltrykk, tilslørt med vannmaling. Her mister jeg tråden. Verkene mangler den luftige taktiliteten som resten av utstillingen har bydd på. Collagen er nærmest visket vekk, og erstattet med vannmaling av ulik viskositet. Her føles bruken av tekstil og collage mindre gjennomtenkt, og hva som kommuniseres forblir et spørsmålstegn.

De digitale collage trykkene er en blanding av fotografier og digitalt fremstilte figurer, som former seg til store sirkler eller spiraler, nærmest som en åpen munn. Motivene består av “snapshots” fra bildearkivet Brinch har på mobilen. Hun påpeker selv at det er paletten som er i fokus, og at bildene plukkes ut fra de fargene som trengs for å danne motivet. I pressemeldingen forteller Brinch at hennes kunstneriske uttrykk “tar for seg det sosiale aspektet ved håndverk, der utveksling av tradisjonskunnskap er en plattform for personlige fortellinger og politiske erfaringer på tvers av kulturer, forutsetninger og ressurser”.

Man kan undres om tekstilet egentlig er i fokus her, eller om det er motivet som bærer verkene. Kunne verkene i så fall fungert like godt som rene digitale collager - trykk på papir, i stedet for å bli overført til et marginalisert håndarbeid for å gjøre kunsten relevant og spennende?

Budskapet kommer til kort. Pressemeldingen til Hos Arne mangler informasjon om motiv og tekstilbruk, og verkene presenteres i stedet som en historisk kommentar på en global kulturarv - en kobling som fremstår nokså søkt når vi står overfor verkene.

“Four Arms, Floor Hanging”

Chew that fat

LIV LAGA SEG BEVISLØSE TILSTANDER