Louise Bourgeois. Imaginære samtaler

Denne helgen åpner Nasjonalmuseet utstillingen “Louise Bourgeois. Imaginære samtaler” i Lyshallen. Utstillingen viser over 100 verk av den verdenskjente kunstneren, i møte med verker fra 50 andre kunstnere, som på en eller annen måte skaper dialog med Bourgeois kunstnerskap. I Lyshallen presenteres vi både for en retrospektiv utstilling, i tillegg til et møtepunkt mellom kunsthistoriske epoker og sentrale stemmer, sett gjennom Bourgeois arbeider. Hvert rom representerer en periode, men også en dialog mellom Bourgeois, hennes samtidskunstnere, inspirasjonskilder og kunstnere hun har påvirket. Rommene tar opp ulike tematikker som var viktige for Bourgeois, og som står igjen som en refleksjon over kunsten i hennes samtid.

Louise Bourgoise ble født i 1911 og døde 98 år gammel i 2010. Det er med andre ord ikke rart at kunstnerskapet hennes favner så mange stiler og tidsepoker, ikke minst uttrykksformer. Utstillingen viser Bourgeois reise fra maleri og skulptur, til store installasjoner, performancer og utsmykningsoppdrag. Likevel holder Bourgeois på sin særegne måte å være i dialog med omverden på. Hennes kunstnerskap provoserer til konflikt og sømløshet i den moderne, mannlige kanon hun var tvunget til å manøvrere i som kvinnelig kunstner. Kunsten preges av samtidens politiske aspekter, og publikummere vil i hvert rom konfronteres med følsomhet og emosjoner generert av makt, underkastelse, identitet, kjønn og seksualitet.

Louise Bourgeois FEMME MAISON, 1946-1947 Oil and ink on linen 36 x 14"; 91.4 x 35.6 cm. Foto: Miriam Elise Arstad

Helen Chadwick, In the Kitchen, 1977. Sett med 12 giclée-trykk (trykt 2008). Courtesy of Richard Saltoun Gallery London and Rome. Foto: Miriam Elise Arstad

Husarrest; en dekonstruksjon av interiør, kropp og identitet

Tilnærmingen til det kroppslige fungerer som en rød tråd gjennom utstillingslokalet. I det første rommet møter vi skriket, fanget av samtlige kunstnere, fra verdens mest kjente skrik av Munch, til Bacons skrikende pave, og selvfølgelig Bourgeois egne gapende skrik, malt på lerret og senere hentet opp igjen i tekstil hoder og dukker. Her tar “The Hidden Past” plass som rommets midtpunkt; et enslig tekstilhode, hengende opp ned i et klaustrofobisk treskap.

Klaustrofobien fortsetter videre inn i neste rom, der motivreportoaret av interiør og arkitektur i Bourgeois og samtlige kunstnerskap oppleves som lukket, nærmest et fangenskap. Følelsen av det hjemlige “rommet” som noe trykkende og innestengt, fanges opp i surrealistiske avbildninger av et utopisk mareritt. Videre i neste rom blir marerittet en virkelighet og husmødrene er ikke bare fanget innenfor husets rammer, men er bokstavelig talt hus. I denne metamorfosen, fra menneske til hus, blir også kvinnekroppen i litterær forstand omgjort fra subjekt til objekt. Samme tematikk ser vi at gjentas i serien “In the Kitchen” 1977, av Helen Chadwick, som utstilles i andre enden av Lyshallen. Serien med fotografier fremstiller kvinnen, ikke som en aktiv deltager på kjøkkenet, men som selve kjøkkenet. Kvinnekroppen er blitt redusert til hvitevarer, til en tjeneste, til et objekt.

Videre inn i kvinneakten, og supplert med blant annet Picassos vulgære skulpturer av kvinnemonsteret i “Femme” og André Bretons “Exquisite Corpse”, forsterker surrealismen idéen om kvinnen som et objekt. Hun reduseres til en symbolikk; en metafor for det naturlige, for fertilitet, en reinkarnasjon av oldtidens primitive billedspråk. Bourgeois ironiserer denne forestillingen om kvinnen som en muse, en mor, og noe primitivt. Med en humoristisk tilnærming til tematikken, avmystifiserer hun kvinnen og forvrenger det allmenngjorte mannlige blikket.

Kvinnekamp, fuglebur og latex

I de neste rommene, og videre over i Lyshallens andre del møter vi en ny epoke, og en ny stilart. Rommene er fulle av transformative skulpturer i latex og nylon, store installasjoner, hengende tøydukker fra taket og videokunst. Vi har entret inn i 60-tallet, og konfronteres med organiske formuleringer av kroppslige drifter. Kunsten er radikal, provoserende og dialogene på tvers av rommene er utenfor konvensjonell forstand. Oppmerksomheten for følelser og emosjoner er likevel nærværende. Blikket er undersøkende og analytisk. I et glassmonter på 3 etasjer, møter vi ulike tilnærminger til fødsel og moderskap. Med Bourgeois egen tøydukke av en torso og et skrævende underliv “Untitled”, som samtalens midtpunkt, introduseres også vitenskapelige og kunstneriske perspektiver til tematikken. Rebecca Campeaus “Mannequin pédagogique d’accouchement” og en fødemaskin fra 1700-tallet i samspill med Bourgeois egne bøker om anatomi og fødselsvitenskap.

Louise Bourgeois. Imaginære samtaler installasjonsfoto. Foto: Nasjonalmuseet/Annar Bjørgli

Representasjon av kvinnelige erfaringer har vært en sentral del av kvinnekampen i kunsten, der fremstillingen av fødsel, menstruasjon og moderskap er en gjentagende tematikk. Også lysbildefremvisningen av Nan Goldin fremstår som en representasjon av kvinnelige erfaringer. Hentet fra billedserien “The Ballad of Sexual Dependency” og supplert med musikk fra dokumentaren “All the Beauty and the Bloodshed”, begge produsert av Goldin, blir vi vitne til baksiden av New Yorks klubbliv på 70- og 80-tallet. Ufiltrert og avmystifisert står den glamorøse femme fatale foran oss, en kvinne, en trans, en mann; et likestilt menneske i all sin ufullkommenhet. Tankene om kroppslighet og det ufullkomne spinner videre og tar ny form; fylte nylonstrømper, gummi-skulpturer og lateks antrekk, alle med en konnotasjon til fallos og bryster. Kroppsligheten transcenderer fra kinolerretet til et taktilt materiale, til berøringen av hud.

To monstrøse fuglebur trekker oppmerksomheten videre inn i rommet. Burene er en del av installasjonsserien Cells, og titulert “Spider “og “Cell VIII”. Begge er fôret med funne gjenstander, tekstiler og ymse rekvisitter. Vi er på mange måter tilbake til starten, tilbake til husarresten og følelsen av fangenskap. Burene blir som et visningsrom, der kvinnen lever sitt liv til underholdning for publikum.

Til tross for mange inntrykk på tvers av epoker og stilarter, er det kuratoriske konseptet sterkt gjennom hele utstillingen. Bourgeois stemme er tydelig ikke bare gjennom sine egne verk, men også i dialog med de samtlige kunstnerne hun står ved siden av. En kunne skrevet i evighet om alle samtalene og diskursene som rommer veggene i Lyshallen, men jeg ser meg nødt til å stoppe her for ikke å falle ned i kaninhullet. Jeg kan iallefall anbefale alle turen innom Nasjonalmuseet, for denne utstillingen er ikke bare estetisk vakker og kunsthistorisk interessant, men gir også utspring for kontemplasjon og en samtale som er langt fra ferdig snakket.

Louise Bourgeois. Imaginære samtaler

Såkalla KI-kunst

«HAARR & HURUM»