LAND AV TJÆRE
Henie Onstad Kunstsenter
Alia Farid
Bneid al gar
Utstillingen står til 05.01.2025
Aila Farid (f.1985) er tredje vinner av «The Lise Wilhelmsen Art Award Programme» og Henie Onstad huser dermed hennes hittil største soloutstilling. Juryen vektlegger sterk visuell profil og tydelig samfunnsengasjement i sin utpekning av en samtidskunstner. Et særlig interessant aspekt ved Farids oppvekst er hennes tilknytning til vidt forskjellige geografiske steder: Kuwait og Puerto Rico. Dette gjenspeiles i utstillingen og slik problematiseres det ofte kontraproduktive behovet for å knytte et kunstnerisk uttrykk, enten tematisk eller visuelt opp mot nasjonalitet. Det er gjerne mer sammenvevd enn hva kanonisert historieskriving gir uttrykk for. Et gjennomgående element i Farids kunsterskap er nettopp å løfte frem marginaliserte historier som er sentrale i å forstå hvordan fortiden viser seg i nåtiden.
I utstillingen finner vi tekstilserien «Elsewhere», gitt sitt eget rom, som består av en rekke flatvevde tepper og kan forstås som en form for historisk arkivering. Flere av motivene forespiller seg i Puerto Rico og blander inn kultur fra Midtøsten. Med palestinske butikker og innvevd skrift som henviser til tradisjonell arabisk mat blir jeg oppmerksom på mer ukjent migrasjonshistorie: den palestinske diasporaen i Puerto Rico. Teppene forstås tradisjonelt som kontinuerlige objekter med en funksjon i hjemmet. Man reparerer hull, legger til farger og mønstre, hvorav det visuelle blir en palett av landskapet ved å bruke planter som materialer. De fortellende og litt naivistiske teppene får en til å tenke på hvilken resonans, og kanskje barnlig trygghet, det ga Farid å betrakte kjente kulturer jobbe samtidig, sammen og på tvers.
På arabisk betyr utstillingstittelen «land av tjære» og henviser til Farids egne erfaringer med å vokse opp i Kuwait, hvor oljeflekker preget de varme og tørre omgivelsene i denne petroleumsnasjonen. I andre rom festes øynene til ulike typer av overdimensjonerte vanncontainere laget i mikrofiber – et materiale som spores tilbake til nettopp oljen. Her blir det moderne forholdet mellom vann og plastikk synliggjort. Rundt de ulike flaskene og vasene, som sikkert vekker ulike assosiasjoner avhengig av egen kunnskap til industrier og tradisjoner rundt Den arabiske gulf, vises tre filmer. Menneskene kameraet følger er bosatt rundt nevnte geografiske område og deres livsstil er knyttet til tradisjonelle praksiser. Her kommer det frem hvordan liv på ulike måter er truet av oljeindustriens påvirkning på det naturlige landskapet, bestående av våtmark og historisk viktige elever. I filmene kobles utstillingens mange temaer tidvis sammen ved at vi får observere miljøet og enkeltobjekter rundt menneskene; et fargerikt teppe, gutter som ror på vannet, malplassert plastikk og mer vann.
Jeg går ut fra Henie Onstad med et ønske om å lære mer om geopolitiske forhold jeg kan alt for lite om: Det er jo en meget positiv bivirkning! I tillegg er utstillingen flott rent visuelt, da spesielt med de fargerike teppene som et høydepunkt. Og selv om enkelte verker vekker en iver i meg er det mange temaer som jobber samtidig i de to rommene utdelt til Farid. Et tydeligere spark i en av disse retningene hadde gjort utstillingen sterkere (kanskje bør jeg som betrakter håpe på mer enn et ønske i møte med en såpass omfattende utstilling).