MEN FJERNT OG ENSOMT LYDER FUGLENS SANG
Foto: Siavash Afsharian
MEN FJERNT OG ENSOMT LYDER FUGLENS SANG
Lars Stensli og Bella Fasmer
KÖSK Galleri
Utstillingen MEN FJERNT OG ENSOMT LYDER FUGLENS SANG på KÖSK Galleri tilbyr en omfattende kunstnerisk opplevelse med arbeider av Bella Fasmer og Lars Stensli. Fasmer skaper verk som kombinerer sårbarhet med troverdige skildringer, mens Stensli leverer fargerike, poetiske malerier som gir en følelse av ro. Begge kunstnerne formidler kunst for kunstens skyld, uten politiske budskap eller akademiske krav, noe som gjør utstillingen både tilgjengelig og følelsesmessig engasjerende.
Det er en unik opplevelse å gå inn i galleriet og la fargene berolige sjelen. Jeg har fulgt både Bella Fasmer og Lars Stensli en stund og beundrer deres ekspressive penselstrøk. Fasmer vekker livlighet og nysgjerrighet med sine lag på lag med fargerik akryl, som, selv uten klare definisjoner, skaper en imponerende dybde. Stensli, på sin side, fanger min kjærlighet for fargekombinasjoner og skaper en stemning av stillhet. Hans malerier har en poetisk flyt som gir en nødvendig pause fra hverdagens stress. Det er en felles livlighet og frimodighet i deres kunstnerskap som passer godt sammen.
I rommet blir jeg møtt av Bella Fasmers verk, som fremstiller scener preget av sårbarhet og mystikk, men med en realistisk undertone. Bildene lever fordi de representerer hverdagen, som i verket Olav Kyrres plass kl. 05:14 på en lørdag morgen, hvor en bøyd mann sitter ved en bussholdeplass. Fasmer forteller at dette er et ekte minne fra en natt hun så en mann gjennom bussvinduet. Jeg ser øyeblikket klart for meg, som om jeg selv satt på bussen. Penselstrøkene fanger følelsen av å bevege seg forbi, mens scenen likevel gjør et sterkt inntrykk. Dette får meg til å reflektere over hverdagsmøter med fremmede – en sliten mor, en ensom tigger, eller ungdommer på t-banen – situasjoner som gjenspeiler samfunnet og de følelsene vi deler.
Bella Fasmer, Olav Kyrres plass kl. 05:14 på en lørdag morgen (2024), akryl på lerret, 33 x 33 cm. Foto: Siavash Afsharian
Bellas strøk gir meg ofte assosiasjoner til den digitale verden, der man går inn i en virkelighet som ligner vår egen. Strekene er faste og tydelige, men samtidig frie og uten klare grenser. Hun formidler tydelig hva hun ser, noe jeg synes er engasjerende. Jeg liker at hun våger å vise ting slik de er. Fasmer har mange sider som kunstner – hennes kunst uttrykker en ung, moderne stemme, men også en urnorsk kvalitet, særlig i verk som Bergensk stein og Bærplukkeren. Disse verkene visualiserer noe dypt norsk, både kulturelt og elementært. Det er inspirerende å se en ung kunstner fra Gen Z, som har vokst opp i en digital tidsalder, fremheve både bylivet og hverdagslige scener, samt naturen og norske tradisjoner som bærplukking. Det viser at en kunstner ikke trenger å være bundet til én tematikk.
Bella Fasmer, Reisen til drømmetyderen (2024), akvarell, blekk og blyant på papir, 120 x 118 cm med ramme. Foto: Siavash Afsharian
Et verk som gjorde sterkt inntrykk på både meg og andre besøkende, var Reisen til drømmetyderen, en stor akvarell med detaljerte tegninger. På avstand lyser fargene, og jo nærmere jeg kommer, jo mer avsløres et stort univers, som ligner en skog full av liv. Jeg oppdager stadig flere detaljer, med imaginære skapninger som lever sine egne liv i bildet, som en fortelling jeg ønsker å delta i. Mitt indre barn har store øyne, mens dagens jeg beundrer innsatsen og kvaliteten i tegnestilen. Jeg lar fantasien fly fritt og tillater meg selv å forsvinne inn i verket. Jeg har alltid satt pris på kunst som gir meg muligheten til å oppleve noe utenfor virkeligheten. Verket minner om Hayao Miyazakis fiktive univers – like lett gjenkjennelig og visuelt gripende.
I det elegante galleriet på Bjørvika henger verkene til Fasmer og Stensli side om side. Til tross for deres ulike uttrykk, harmonerer verkene på en uanstrengt måte. Fargepaletten, dominert av blått, gult og grønt, skaper en sommerlig atmosfære som forlenger følelsen av sommerens varme, og det er som om bildene vekker det beste i hver betrakter.
Lars Stensli er en av mine favorittkunstnere i Norge i dag. Jeg beundrer hans frie bruk av farger og udefinerte streker, som gir assosiasjoner til store kunstnere som Matisse, Van Gogh og Munch. Hans kunstnerskap utforsker landskap og menneskelige relasjoner gjennom en særegen fargepalett og kontrastbruk. Maleriene hans er både poetiske og direkte, og gir oss innblikk i det å se, dagdrømme og reflektere.
Lars Stensli, Brødre (2024), akryl og oljepastell på treplate, 53 x 66 cm. Foto: Siavash Afsharian
Et verk som virkelig fanget min oppmerksomhet, var Brødre. Malt med akryl og oljepastell på treplate, viser det hvordan få strøk kan formidle mye. Bildet gir en følelse av en sommerdag, der naturen er like fri som Stenslis strøk. Jeg liker hvordan han bruker den røde fargen for å skape skygge på personene i bildet. Kontrasten mellom den røde skyggen og den okergule kroppen viser hvordan få farger kan uttrykke mye. Det samme gjelder enkelheten i havbølgene mot det mørkere, tykkere havet i bakgrunnen, som skaper en vakker dybde. Jeg kan ikke utpeke hva som ble malt først, eller om hele bildet er skapt intuitivt.
Lars Stensli, En blås (2024), olje på linlerret, 119 x 95 cm. Foto: Siavash Afsharian
Selv om Stenslis motiver ofte er velkjente, som landskap, er det fascinerende hvordan han fanger sinnsstemningen til figurene i maleriene. Selv om figurene er anonymisert, formidles følelser gjennom fargene og omgivelsene. Et godt eksempel er Fra Torshov, et bilde på 95 x 110 cm der en mann står med en banan foran en bakgrunn som minner om impresjonismen. Mannen er vendt mot betrakteren, og ansiktet hans er anonymisert. Han står på en bakke som er farget i pastelltoner som rosa, blått, rødt og gult, mens gresset til venstre har nyanser av grønt og blått. Til tross for den mørke skyggen til venstre for mannen gir de lyse pastell-strøkene på høyre skulder en følelse av at han, selv om han står alene, utstråler noe positivt – kanskje forelskelse – som sprer seg til bakken rundt ham.
I kontrast til dette finner vi for eksempel verket kalt En blås, hvor en mann står alene på noe som ligner en terrasse. Igjen er figuren anonymisert, men strøkene som trekker nedover rundt ham skaper en følelse av tyngde, som om mannen befinner seg i et reflekterende øyeblikk, med beina solid plantet i bakken. Bildet formidler en følelse av ensomhet, der naturen ser ut til å være hans eneste følgesvenn.
Jeg ser frem til å følge Fasmer og Stenslis videre utvikling. Kunst som vekker slike følelser og inntrykk er nødvendig i en kunstverden som noen ganger fokuserer for mye på overfladiske kvaliteter. Jeg forlot utstillingen med en følelse av å ha opplevd kunst som berørte meg personlig, og som tilfredsstiller mitt behov for å bare nyte farger og fantasi.
Utstillingen MEN FJERNT OG ENSOMT LYDER FUGLENS SANG på KÖSK Galleri er absolutt verdt et besøk og varer til 29. september. Her kan du fange de siste minnene fra en sommer som både varte lenge og forsvant altfor raskt, samtidig som du får dykke inn i en kunstnerisk opplevelse med ubegrensede rammer som føles nær virkeligheten.