HISTORISKE FABLER / FABELAKTIG HISTORIE
Foto: Tor Simen Ulstein, Kunstdok.
MIRRORSCAPE
Bjørn Båsen
QB Gallery
Utstillingen står til 20.10.24
I det blikket streifer et kunstverk, er det som om elementer i verkets form puster liv i bluss av noe fortidig inne i oss. Enten det er subjektive assosiasjoner eller allegoriske symboler, blaffer hjernen gjennom sitt arkiv av alt som har vært for å få grep om det uhåndgripelige i kunsten vi står foran. I møte med Bjørn Båsens Mirrorscape tvinges hjernen til å åpne de fleste arkivskuffene. I det blikket streifer maleriet, blåser det en vind gjennom korridorene i ens indre. Møysommelig arkiverte referanser røskes opp fra sine respektive hvilesteder og lander på toppen av hverandre slik at nye synteser spirer. Først når vinden har lagt seg, kan man kontemplativt iaktta ettermælet, og kanskje til sin forbauselse oppdage at arkivsystemet man i utgangspunktet hadde, trengte en ommøblering uansett.
Jeg entrer utstillingsåpningen til synet av noen titalls mennesker som allerede hadde satt i gang denne ommøbleringen. Båsens estetikk, foreviget i maling på både lerrett og enkelte av gallerirommets vegger, forsterkes av settingen. Det kalde lyset og de hvite veggene blir nærmest paralleller til de polerte, nærmeste digitale, fiktive bakteppene i verkenes billedrom. I det man beveger seg fra ett verk til det neste, geleides man av en stabil visuell fortellerstemme. Hva den prøver å fortelle oss, er ikke umiddelbart meddelt. Gjemt bak puslespillbrikker, jordlag og knust porselen, stikkende ut fra en Matrojska-dukke eller anskueliggjort av et magisk skyggespill, skimter vi bare glimt av fortellinger uten ende eller slutt.
Måten vi forholder oss til fortiden på er en sentral problemstilling i Båsens utstilling. Mange av verkene alluderer til narrativer fra ulike epoker i konkrete geografiske områder. Likt for dem alle er at de på en eller annen måte bevisstgjør oss om noe som enten er, eller kan være, skjult for oss. Historiens tolkningsrom flyter her sammen med bildenes fragmenterte uttrykk, og selv om vi kan gjenkjenne tematikken i bildet, klarer vi ikke å tyde noen klar normativ oppfordring. I ett og samme maleri, preger både et hakekors og botaniske motiver lånt fra en tysk dronnings frokostservise den samme fasaden. Symboler er her sidestilt uten hensyn til kunsthistoriens øvrige skille mellom lek og alvor, mellom symbolikk og ornamentikk. På samme måte blandes narrativer som alluderer til de mørke aspektene ved kolonitiden med eventyrlige fortellinger om oppdagelsesreisende og kjøttetende planter. Historie og fabel sidestilles, og det blir opp til betrakteren å definere hvor skillet går.
Båsen bruker selv ordet “sample” når han beskriver de lånte eller gjendiktede elementene i utstillingen. Av uttalte inspirasjonskilder finnes det i utstillingen verker som henviser til Garhard Munthe, August Cappelen, sovjetisk barne-TV og Disney. Til tross for store sprik i tematisk nedslagsfelt, er det ingen tvil om at det store mangfoldet av samples er et vevd inn i et møysommelig utformet og konsekvent stiluttrykk. En enkel munterhet lokker blikket inn til de mer komplekse referansielle symbolene. Oljemaleriene er teknisk ufeilbarlige, og klarheten dette medfører oppmuntrer beskueren til å studere hver detalj. De figurative elementene er tydelig artikulerte, på en måte som nesten gir et didaktisk preg. Det virker som om et nøye studie av bildets symboler vil avdekke en gjemt sannhet. Selv om enkelte motiver og mønstre er lånt og inspirert fra dekorativ ornamentikk og konvensjon, virker de ikke tilfeldige eller overflødige. Hvert element insisterer på sin plass i maleriets helhet, og man tviler ikke et øyeblikk på at det man ser på er et fullendt uttrykk. Allikevel blir man stående foran disse krystallklare kodene av kontekst, uten å selv bli klar over sitt egentlige inntrykk. En lett, lys og luftig estetikk snakker til oss med en mild og klar tale, men vi kan rett og slett ikke språket.
Foto: Tor Simen Ulstein, Kunstdok.
Et av verkene som har lånt utdrag fra tekstuelle kilder, er triptyket Taffel (Blaaveis). Utstillingens glatte, polerte preg finner her en ny betydning i møte med motiver lånt fra Gerhard Munthes porselensservise, som deler navn med verkets parantesomringede etternavn. Motivene i maleriet er tilsynelatende lyssatt fra to vinkler, som gjør at porselensfigurene kaster eventyrlige skygger på de hvite veggene i maleriets bakgrunn. I bildets forgrunn, illusjonistisk utbulende som om risset inn fra lerretets bakside, kan man lese utdrag fra Gerhard Munthes Minder og Meninger. Boken er stappfull av en fragmentert kunstfilosofi som går hånd i hånd med Bjørn Hatteruds tekst skrevet i anledning utstillingen. I samsvar med Munthes mening om å sette kunsten for de mange høyere enn kunsten for de få, preges Båsens kunst ifølge Hatterud av en bevegelse “mellom god og dårlig smak”. Et annet begrepspar som brukes i dette presseskrivet er fantasy og barokk, og hos Munthe finner vi en forkjærlighet for “eventyret, det mystiske og det gamle” som ifølge ham lettest lar seg uttrykke i rokokkoens stiluttrykk.
Foto: Tor Simen Ulstein, Kunstdok.
Ved dypere dykk inn i Gerhard Munthes bok finnes det langt flere paralleller til Båsens visuelle uttrykk. Allikevel må man i utstillingens ånd rive seg vekk fra forestillingen om en rød tråd som lar seg følge til Båsens kunstneriske kjerne, som ligger nettopp i hans valg om å delvis dekke/avdekke, alt etter som, aspekter av bildenes narrative handlingsrom. Maleriene er i seg selv sprekker i en feilaktig fastslått virkelighetsforståelse, og referansene er derfor ikke ledetråder men heller små vennlige dytt som leder bevisstheten inn på utråkkede stier. Utstillingens besøkende vil kunne manøvrere seg rundt i Båsens verden lik en oppdagelsesreisende i et fremmed land, men når historien om reisen i ettertid skal skrives, vil en fabel være alt som står igjen.
Litteratur
Hatterud, Bjørn. “Å skrive om Bjørn Båsen”. QB Gallery. 2024. https://qbg.no/utstillinger/qb/mirrorscape
Munthe, Gerhard. Minder og Meninger. Kristiania: Albert Cammermeyers forlag, 1919.