Oslo Negativ: Et løft for fotokunsten i Norge

Oslo negativ har for femte gang åpnet dørene, denne gang med temaet nærmere. Fotofestivalen har blitt stedet i Norge for å oppleve fotokunst. I år har de også byttet ut Den Gamle Veterinærhøgskolen med det gamle Nasjonalgalleriet, en stor oppgradering uten fjøslukten. I år har festivalen 42 utstillere, der mange er kuratert på en spennende og unik måte, en bra styrke når det er så mange inntrykk å ta innover seg. Denne gangen har de også med seg noen skikkelige tungvektere i Martin Parr og Anton Corbijn, noe som er ganske kult for Oslo. Dette virker som en ganske stor og dristig utvikling, en som blir fascinerende å oppleve.

Anton Corbijn. Patti Smith, New York (1999). Fotografi. © Anton Corbijn / WILLAS contemporary.

Noe jeg var skeptisk til før festivalen, var teamet. Jeg fant nærmere litt for vagt, og var litt bekymret for at mange av kunstnerne ikke ville følge temaet, men jeg fant raskt ut at det ikke var så viktig for opplevelsen. Det var selvfølgelig mange som fulgte temaet, også på noen kreative måter. Mange av utstillingene var allikevel så sterke og godt kuraterte at en gjennomgående rød tråd mellom utstillingene ble ikke så viktig for opplevelsen som jeg hadde trodd. En fin følelse å ha når det er 42 utstillinger å utforske. Den mest kreative og sjarmerende kurateringen fant jeg hos OsloMet. De har laget en liten, men koselig mørkeromskjeller fylt med pressebilder fra tidligere og nåværende studenter opp gjennom årene. Det var som å gå inn i noen sin private arbeidsplass, en virkelig kul opplevelse. Det er flere av utstillingene som har lagd en utstilling som skiller seg ut fra hverandre. Det virker som Oslo Negativ har oppfordret til dette, det er i så fall et bra grep fra deres side.

Om du liker musikk fra 80 og 90-tallet er det en stor sjanse for du kjenner igjen Anton Corbijn sitt arbeid. Han fotograferte disse stjernene i sin særegne stil, disse kontrastfylte svart-hvitt bildene, med disse virkelig mørke skyggene, men med myke hudtoner som preget så mange plakater og albumcovere opp gjennom årene. Hva vi får her er en blanding av noen av hans mest kjente bilder og deep cuts, men jeg savner flere bilder generelt. Spesielt hans portretter av Miles Davis og Joy Division hadde vært kult å se. Spesielt ettersom det var hans verk av Joy Division som startet karrieren hans. Det hadde vært litt kult å se den utviklingen. Jeg fikk spørre han om det var vanskelig å ikke ta med noen bilder av for eksempel Joy Division, men de var tydeligvis litt for gamle så de passet ikke helt inn i dette prosjektet.  Heldigvis får vi se noen kjente fjes fra katalogen, som Nick Cave, Tom Waits og Patti Smith. Det er kult å kunne se en annen side fra disse rockestjernene, en som er litt mer human og sårbar. Jeg mener han valgte riktig portrett av dem også, disse virker som ærlige portretter der Corbijn forteller historien, ikke artisten. Selv om det var skuffende å ikke se flere av portrettene hans, var de som var der både kule og vakre. Jeg brukte spesielt mye tid på de av Ai Weiwei og Helena Christensen.

Det er ikke ofte man snakker om kunst som er morsom eller hører latter på et galleri, men om man gjør det må man nevne Martin Parr. Hans evne til å fange og dokumentere verden på en så humoristisk måte var og forblir ganske unik. I utstillingen får vi se nettopp det vi forventer, farger som slår deg i ansiktet, underlige ting og britiske turister som gjør artige ting. Dette humoristiske skråblikket Parr har i bildene sine er noe man burde oppleve i et galleri om man kan. Dette var heller ikke den eneste humoristiske utstillingen, Taavi Rekkaro sitt arbeid fikk meg også til å humre en god del, hele Vasli Souza utstillingen fikk meg til å gjøre det faktisk.

Sakib Saboor. Braided Memories 8 (2025). Fotografi. © Sakib Saboor.

En av de utstillingene som imponerte meg mest var Fotografiens Hus som viste fram Sakib Saboor sitt prosjekt, Braided Memories. Utstillingen sitt tema er fragmenterte minner og er fotografert i Tønsberg, Oslo og Pakistan, plasser hvor Saboor har vokst opp og levd over lengre tid. Det er ikke ofte jeg fokuserer så mye på de tekniske kvalitetene til bildene jeg ser på en utstilling, men hvordan Saboor har laget bildene er skikkelig kult. Filmrullene som han har brukt til dette prosjektet er eksponert 36 forskjellige ganger, det er altså en betydelig mengde med bilder opp på bilder. Resultatene av denne teknikken skaper noen virkelig skjønne bilder som har en drømmende kvalitet ved seg. Hvordan dette møtet med Norge og Pakistan utspiller seg i bildene får deg til å stirre på dem i lang tid, noe man må siden det er så mye som skjer. Men selv med dette har bildene en harmonisk kvalitet ved seg, en imponerende bragd når man tenker på mengden bilder som er på hverandre. Utstillingen fanger den følelsen når minner smelter sammen, samt minnenes generelt fragmentariske natur.

Motefotografiet får også en stor plass i år. Sølve Sundsbø, vinneren av Fotografiprisen 2025 er den klart største norske fotografen på galleriet i år. Han har fotografert alt fra kongefamilien til Vogue og Armani, noe som skiller seg ut fra resten av hva man finner på Oslo Negativ. Når man går inn i rommet er det mange inntrykk å ta innover seg. Bildene er grasiøse, fargerike, dynamiske og ambisiøse. Man kan lett bli litt overveldet av hans utstilling. Han stiller ut en enorm mengde med fotografier og det som imponerer meg er hvor mange av disse som er unike fra hverandre. Sundsbø viser gjennom sin kreativitet og sin nyskapende evne at motefotografi ikke er en arena for å kun selge klær, men også en for å skape kunst.

Sølve Sundsbø. Elena in Gaultier (2008). Fotografi. © Sølve Sundsbø / ART + Commerce.

Oslo Negativ stiller seg voldsomt sterkt i år, med sterke utstillinger som evner å skille seg fra hverandre. Man ser at kunstnerne har lagt mye inn i utstillingene. Det er mange som jeg skulle ha nevnt, noe som er vanskelig med så mange utstillinger, men de fleste er sterkt gjennomført. Om man har lyst å ta turen finner man dem på det gamle Nasjonalgalleriet hver lørdag og søndag til den 26. oktober, noe man absolutt burde. Oslo Negativ har, for meg, vært den mest innholdsrike og gripende galleriopplevelsen i år.