Å være eller ikke være kunsthåndverk
May Bente Aronsen, Strukket, 2011. Foto: Nasjonalmuseet / Thomas Tveter © May-Bente Aronsen / BONO 2025.
Høstens blockbusterutstilling er plassert i den norske kunstscenes storsal, Nasjonalmuseets lyshall, og er viet til det ofte sidestilte kunsthåndverket. På et nærmest metafysisk plan tar utstillingen for seg kunsthåndverket som begrep, og betydningen av vårt konseptuelle forhold til det. En vedtatt kunsthistorisk sannhet er nemlig kunsthåndverkets lave status gjennom historien, som i moderne tid har blitt rokket ved. Den kontemporære kunsten har tatt til seg det materialbaserte, og skillet mellom de to er ikke lenger like lett å se. Derfor fordrer nasjonalmuseet nå en annen diskusjon - om man ikke mister viktige nyanser i det kunsthåndverket sidestilles med all annen samtidskunst. Til tross for å være et ambisiøst kunstfaglig prosjekt, er det noe mer medmenneskelig og nært jeg sitter igjen med.
Utstillingen er kuratert etter seks temaer: materialitet, gjenbruk, håndverkstradisjoner, dekor, hverdagsliv og postindustrialisme. Ved bruk av disse temaene forsøker utstillingen å belyse nye perspektiver, som igjen skal åpne opp for “nye tolkninger av verkene”. Det er nettopp i dette tolkningsrommet utstillingen bryter ut av den rene kunstfaglige diskusjonen, og lykkes i noe bredere.
I det vi blir sluppet løs av kuratorene, er jeg som alltid litt rådløs i møte med lyshallen. Starter man til venstre eller høyre, midt på? Jeg vet ikke, men velger å følge strømmen. Jeg tar til venstre og forsøker å angripe denne veldige utstillingen, preget av et sammensurium av kunstverk og gjenstander. Det er en bugnende, vill og kunstnerisk bredde, som kuratorene Inger Helene Stemshaug og Knut Astrup Bull, vellykket har greid å temme. Jeg merker meg en ærefrykt for dette kunstfaglige arbeidet i det jeg tilnærmer meg seksjonen “Dekor”.
Med “dekor” som tematikk knytter utstillingen seg tett til kunsthåndverkets historiske konnotasjoner som “brukskunst”, og som noe estetisk og vakkert. Med et samtidig blikk derimot oppstår en slags tidspluralitet der fortid, nåtid og fremtid blandes sammen i det helhetlige inntrykket av utstillingsrommet. Jeg dras med en gang mot skyggespillet i May Bente Aronsens Strukket. Verket dekker langsiden av utstillingsrommet, og er et nett med vertikale linjer og sirkler som blir eksponentielt større jo nærmere midten man kommer. Trådene kaster skygger på veggen bak, og utfyller verket. Jeg får assosiasjoner til treutskjæringer og stavkirker, men noe overraskende er verket laget av filt, noe som gir det en moderne kvalitet.
Yinka Shonibare CBE RA, Venus fra Milo (etter Alexandros), 2016. Privat samling Courtesy Stephen Friedman Gallery, London and New York. Foto: Mark Blower © Yinka Shonibare CBE RA / BONO 2025.
Denne dualiteten mellom det moderne og det gamle virker å være et poeng utstillingen ønsker å trekke frem. Særlig er dette synlig i Venus fra Milo (etter Alexandro) av Yinka Shonibare, med globus som hode drapert i hollandsk vokstrykk mønster. Dette står i en interessant kontrast til Torbjørn Kvasbøs abstrakte Stack, tubes, form. I et mangfold av mønstre og vakre materialer er verkene nok vakre, samtidig som det ligger en dybde bak.
Dekorets ornamentalske systemer fortolkes om i ulike variasjoner; i vokstrykk, maleri, i tre og porselen. Plassert i midten av rommet er verket Aske av Marit Justine Huagen. Det ligner på gammel mosaikk, men det er laget av aske fra et nedbrent asylmottak. Verket har en klar emosjonell tyngde, men det jeg henger meg opp i er: hvorfor dette er kunsthåndverk? Jo, mønsteret står seg til temaet "dekor", men jeg stusser over om de ikke går imot sitt eget konseptuelle prosjekt - i det jeg prøver å passe inn samtlige verk i "kunsthåndverk" kategorien. Eller er det dette som er poenget? Med dette har kanskje utstillingen allerede lykkes? Muligens omfavner Aske noe typisk for kunsthåndverket - det er som spor etter noe som har vært og nærværet av et liv.
Slik er det et gjennomgående metalag i utstillingen. Med interessante kuratoriske grep og grupperinger, går kunsten i hver seksjon i samtale med seg selv. Et godt eksempel er seksjonen “hverdagsliv”, som tematiserer kunsthåndverkets forhold til bruksting. Her blir de tingene vi omgir oss med snudd opp ned og forhøyet. Dette er bokstavelig talt tilfellet med Trøstesang av Borghild Rudjord Tønneland, hvor en stol og en kost med vaskeklut svever over gulvet, hengende fra en stålkonstruksjon. Den kommuniserer til de andre verkene at “her er ting ikke helt som de pleier å være”. Spesielt godt liker jeg Jeg gjør det i morgen, et oppvask tårn av drevet sølv, som blir en morosom hommage til det vakre i de rent hverdagslige tingene. Selve kurateringen av “hverdagsliv” er nevneverdig. Her går man rundt i et (halvveis) møblert hjem med stue og spisebord, Tabelras av Nellie Johnson, og på badet henger WoodWorks, en hylle med speil, med tilhørende hygiene og skjønnhetsprodukter - alle laget i tre av Hanne Tyrmi.
Hanne Tyrmi, WoodWorks, 2010. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli © Hanne Tyrmi / BONO 2025.
Det nære og hjemmelige blir kontrastert mot tematiseringen av “posindustrialismen”. Den viser kunsthåndverkets indre dialog - hva er kunsten og tradisjonene videreført gjennom generasjoner i møte med en rask, halvfabrikert virkelighet? Det er et spennende spørsmål, med en åpenbar kunstfaglig tyngde, som kanskje kunne ha gått over hodet på den gjengse besøkende. Heldigvis er det gjort noen kloke formidlingsgrep som letter på dette metanivået, og bringer det ned til det praktiske. Spredd rundt om i utstillingen er det plassert “videosøyler” som gir et innblikk i prosessen til utvalgte kunstnere i utstillingen. Dette er et grep som retter seg inn mot det jeg opplever som kjernen av KUNST.HÅND.VERK, nemlig menneskene, tradisjonen og ikke minst kunnskapen bak hvert eneste verk. Dette tillegger en slags menneskelig varme til hele prosjektet.
Med “håndverkstradisjoner” balanserer utstillingen postindustrialismens “idemessige og konseptuelle”, og planter kunsten i tradisjonen.Ti kroners marked av Anne Karin Jortveit står her som et innlegg til den feministiske diskursen rundt kunsthåndverket. Heklede tøylapper i bomull er dandert lagvis på gulvet. Over er et rutenett av små fotografier av hender som holder lappene, vekselvis i farge og svarthvitt, alle med samme tittel; “She made this”. Alle hendene er foldet sammen som om de gir lappen i gave til oss. Jeg opplever det som en gestaltning av hvordan kunnskap overføres gjennom lag av tid og generasjoner, samtidig som det viser hva vi risikerer å miste i en postindustrialistisk virkelighet, nemlig de menneskelige variasjonene.
Man kan bli rørt av mindre, og verket føyer seg slik til den menneskelige og empatiske tonen til utstillingen. Dette fremheves også av noen vellykkede veggtekster. Ved et utvalg av verkene er det gitt to alternative forståelser eller tolkninger av verkene; et “kuratorens blikk” og “et annet blikk”. Personlig opplever jeg at veggtekster på store norske kunstinstitusjoner, som nettopp Nasjonalmuseet, ofte er i overkant pedagogiske og normative. Derfor synes jeg at museet her skal få kodus for det motsatte - veggtekster som inviterer besøkende til å mene noe selv, og som skaper et fritt meningsrom.
Sammen med det faktum at hver av disse tekstene er undertegnet kuratorene selv, har Nasjonalmuseet lykkes i å lage en mastadon av en utstilling, men med et mer varmt og medmenneskelig - ikke direkte institusjonelt preg. I en slik utstilling er kanskje ikke alle deler like interessante eller slående, men helhetlig står det igjen som et stykke godt kuratorisk håndverk.