Nærverk - Smykkekunst og bærbare ideer

 
Ida Emilie Karoliussen

Utstillingsfoto: Nærverek, Nitja Senter for Samtidskunst.

06.09-19.10.2025

Nitja Senter for Samtidskunst

“Alle har et forhold til smykker, men i hvilken grad tenker man å bære kunsten på kroppen?” Det spør kuratorene bak utstillingen Nærverk, som holder til på Nitja senter for samtidskunst i Lillestrøm. I år har Norske Kunsthåndverkerers femtiårsjubileum og Nitja har invitert 39 kunstnere fra flere generasjoner til å stille ut sine verk.
Når man snakker om smykker tenker nok folk flest på halskjeder og ringer i edle metaller, men her på Nitja får man se at det bare er fantasien som kan sette grenser for hva som kan bli et smykke. Her er det brosjer, ringer, masker, hodepynt og kniver laget av alt fra hår og elektronikk, til papir og ryggimplantater. Hvert eneste verk er bærbart, og alle har en unik historie knyttet til materialene de er laget av.

Før jeg kommer inn i utstillingshallen blir jeg møtt av et arbeidsbord og et glassmonter med diverse redskaper. Noen av redskapene er utviklet av kunstneren selv og er tilpasset særskilte behov for å oppnå et ønsket uttrykk. De små tangene og filene gir oss et innblikk i hvor intrikat arbeidet til en smykkekunstner kan være. Dette er riktignok bare et eksempel, men det er flott for besøkende å se en liten del av arbeidet som ligger bak.           

Louise Nippierd, Åpner seg for nattens komme (1996). Foto: Ida Emilie Karoliussen

Det første som møter meg når jeg trer inn i utstillingshallen er museumsmontrene og pidestallene. Det ser ut som at de er utsmykket med grønne fliser, men ved nøyere observasjon er rutene tegnet på med tusj. Jeg klarer ikke la være å tenke på et basseng. Det virker nesten som at eierne av smykkene har lagt dem fra seg før de hoppet ut i vannet. “Flisene” har i dette tilfellet erstattet bilderammene, hvor hver “flis” “rammer inn” de individuelle elementene i smykkene. Jeg kan på det sterkeste anbefale å gripe muligheten til å observere hvert verk nøye, og samtidig tenkte tilbake til bordet med redskapene i entréen.  

Atmosfæren er lett og full av beundring. Jeg kan høre andre besøkene diskutere entusiastisk, samt litt latter her og der når de prøver å forestille seg smykkene i bruk. Du blir definitivt festens høydepunkt om du ankommer i Louise Nippierds’ Åpner seg for nattens komme (1996), som er en klave laget av eloksert aluminium med kronblad-aktig former i blått, lilla og gull. Og du ville definitivt tatt en “double take” hvis noen hadde gått forbi med Ørebeskyttelse (1994) av Camilla Luihn.
På den andre siden er det verk som virkelig demonstrerer hvordan bruken av smykker kan brukes som en form for aktivisme.  

 

Nanna Melland, 687 years (2006-2008). Foto: Ida Emilie Karoliussen

 

Jeg ble spesielt betatt av smykket til Nanna Melland 687 years (2006-2008). Ved første øyekast ser det ut som gamle spikere og skruer som henger fra en lenke, men det viste seg å være laget av over 200 brukte prevensjonsspiraler. Spiralene er av elektroformet kobber, noe som får dem til å se ut som rustet metall. Det mest sjokkerende for meg er ikke at spiralene er brukt, men hvor groteske de ser ut sammenlignet med moderne spiraler. Spesielt med tanke på at det ikke er så lenge siden Melland lagde smykket. 687 years er bokstavelig talt en ordentlig “statement piece”.

Máret Ánne Sara, Pile O’Sapmi, Power Necklace (2017). Foto: Ida Emilie Karoliussen

Pile O’Sapmi Power Necklace (2017) av Máret Ánne Sara er et annet aktivistisk eksempel, og hvordan materialet bærer på historier. Smykket er laget av reinsdyrskinn med titalls reinsdyrskaller av porselen hengende fra øyehøyde og helt ned til gulvet. Verket ble til i forbindelse med tvangsslaktingen av familiens reinflokk, og trekker referanser til hvordan makteliten i USA slaktet bøffelstammen til urbefolkningen på 1800-tallet. Fotografier av Pile O’Sapmi Power Necklace klarer ikke å gjenskape hvor slående det føltes å se det på nært hold, så grip muligheten til å se det nå som det er til utstilling.     

Med over 100 forskjellige verk har Nitja satt sammen en utstilling utenom det vanlige. Jeg vil si de definitivt har oppnådd målet sitt om å fremme smykkekunstens plass i den visuelle kunstverdenen. Vi får se hvordan smykker kan være så mye mer enn bare et tilbehør, og hvor mye historie som kan ligge bak et materiale.
Til utstillingen har de laget en flott oversikt over alle kunstnerne med nyttig informasjon om hvert av verkene. De har til og med laget en egen oversikt for barn med rettede spørsmål som utfordrer dem til å engasjere seg mer i utstillingen. Det er også oppfordret å prate med museumsformidlerne om man har noen spørsmål om utstillingen.
Nærverk har definitivt åpnet øynene mine for hvor variert og omfattende smykkekunst kan være. Det er utrolig imponerende å se hvordan kunstnerne har utnyttet forskjellige materialer og formet dem til et bærbart kunstverk.

 
Previous
Previous

Å være eller ikke være kunsthåndverk

Next
Next

Playboys, galakser og amerikanske attentatsmenn i Lutz Bacher: Burning the days