Playboys, galakser og amerikanske attentatsmenn i Lutz Bacher: Burning the days
Lutz Bacher, Jokes (Shirley MacLaine), 1987. Privat samling. Med tillatelse fra Estate of Lutz Bacher og Galerie Buchholz.
Lutz Bacher: Burning the days
Astrup Fearnley Museet
26.09.25 - 04.01.26
Våpenkataloger, pinup-kvinner, kosmiske dimensjoner og et fiktivt intervju med John F. Kennedys attentatsmann er stikkord som kan brukes om innholdet i Lutz Bacher: Burning the days, som vil være å se på Astrup Fearnley Museet frem til nyåret. Timingen for åpningen av denne store presentasjonen av kunstnerskapet til Lutz Bacher (1943-2019) virker uhyggelig treffende, tatt i betraktning at stikkordene like godt kunne beskrevet det nåværende amerikanske nyhetsbildet, med masseskytinger, politisk motiverte attentat, en fryktbasert kjønnskrig og en stormannsgal drøm om videre kolonisering av universet.
Utstillingen har særlig fokus på Bachers kunstneriske behandling av den amerikanske kulturen, hvor politisk vold og kulturell psykose er sentrale punkter. Bachers subtile og kjølige blikk på den vulgære visuelle kulturen knyttet til eksempelvis paparazzi, reklame og pornografi, løfter frem funnede objekter og referanser på en måte som ikke virker verken åpenbar eller innfløkt. Kunstverkene presenteres som isolerte objekter, uten kronologi eller overbærende tematisk likhet. Det er i tillegg minimalt med forklarende tekst i utstillingsrommet, noe som gir en semiotisk taushet hvor visuelle og taktile kvaliteter ved kunstverkene heller får tale.
Utstillingsbilde, Lutz Bacher: Burning the Days. © Astrup Fearnley Museet, 2025. Foto: Christian Øen
Lutz Bacher, Yamaha, 2010, Astrup Fearnley-samlingen. Utstillingsbilde, Lutz Bacher: Burning the Days. © Astrup Fearnley Museet, 2025. Foto: Christian Øen
Innledningsvis i utstillingen møter man blant annet den svimlende kombinasjonen av Stress Balls (2012) og The Celestial Handbook (2011). Her plasseres et vesentlig antall svarte stressballer i et rom hvor veggene prydes av diverse sider fra en bok om astronomi. Opplevelsen av å gå varsomt rundt blant de små, myke ballene mens man ser på svarthvittfotografier av fjerne galakser, skaper en morsom parallell til Yayoi Kusamas Narcissus Garden (1966-), som frem til nylig kunne oppleves på Nasjonalmuseet. Mens man på Nasjonalmuseet kunne speile seg, løfte, og trille rundt på store reflekterende kuler, kan man her kun klønete snuble i matte små baller mens man blir tvunget til å tenke på sin forsvinnende lille rolle i universet. I rommet innenfor vises det rystende sorgarbeidet Yamaha (2010), hvor et elektrisk orgel omfavnet av gigantiske rør av tinn spiller en melodi kontrollert av mekaniske armer og en sequencer. Den alvorstyngede atmosfæren i disse innledende rommene letter imidlertid i takt med at man beveger seg opp i etasjene.
Lutz Bacher, Woodman, 2015. Collection of Lonti Ebers, New York. Med tillatelse fra Estate of Lutz Bacher og Galerie Buchholz.
Det virker som at fysikkens lover har påvirket fordelingen av kunstverkene. Kunst som håndterer tyngre temaer har sunket ned i førsteetasjen, mens det av Bachers kunstnerskap som gjerne refereres til som lett og humoristisk har steget opp og ut til det øverste rommet på andre siden av bygget. Midt i mellom, det vil si; på mesaninen, finner man den halvtunge kunsten, som ser ut til å ha truffet blink i forhold til å balansere abstraksjon, estetisk behag og tematisk klarhet. Morsomt nok kan man i denne etasjen legge merke til et anseelig antall kunstverk med humanoide kvaliteter, deriblant Big Boy (1992), Woodman (2015), Life Form (2018), Levi’s 2 (2018), og Boyfriends (2006). Disse gjenkjennbare, menneskelignende skikkelsene virker å utstråle noe umiddelbart enklere, og dermed lettere, enn verkene ved utstillingens start. I blindveien som markerer en slags ende av denne etasjen, møter man det gjenkjennbare i det det har glidd over i ikonisk form, i seriene Jokes (1985-88) og Playboys (1991-93). Her gjør forholdet mellom særskilt lesbare tekster og bilder at man får en ubehagelig følelse av å erfare noe som er i overkant on the nose.
Bevegelsen fra de mer tematisk abstrakte verkene ved utstillingens start, til de pinefullt tydelige bildene ved veis ende, gir en følelse av en form for krystallisering av de kulturelle strømningene som det hevdes at Bacher stadig var i dialog med. Fra brede utforskninger av universets uendelighet og sitt eget følelsesliv, snevres utstillingen inn mot stadig mer overfladiske kulturelle koder. I møte med disse må man imidlertid høflig snu, og gå samme vei tilbake mot det abstrakte igjen, for å komme seg ut av utstillingen. Punchlinen blir således ikke de faktiske replikkene skrevet ved siden av ansiktene til kjendiser og pinups i Playboys og Jokes, men ekkoet av dem mens man møter seg selv i døra på vei ut (noe man gjerne også gjør rent fysisk - ettersom den automatiske skyvedøren ser ut til å leve sitt eget liv).
Lutz Bacher: Burning the days er en omfattende utstilling av Bachers over 40 år lange karriere. Én rød tråd er hennes stadige gisseltaking av eksisterende kulturobjekter inn i kunstverden. Ready Mades og funnede filmnegativer, reproduksjoner og kopier. En enigmatisk og insisterende rekontekstualisering av bilder, symboler og objekter er det som står igjen som det definerende ved kunstnerskapet som representeres i denne utstillingen. En slik lek med det postmoderne amerikanske mediemarkedet går nok ikke av moten med det første, og virker tidsriktig både med tanke på Bachers liv, og hennes død, forstått som en form for symbolsk ende på epoken hun gjennomlevde og i stor grad representerte. Oppvokst i etterkrigstiden, kunstner under den kalde krigen, og død innen slutten på Trumps første periode, fremstår hun som et vitne til en tid preget av dekadens og økende usikkerhet. Det smått kaotiske ved bredden i arbeidet hennes, utlignes ved utstillingens nøkterne bruk av informasjon og tekst om verkene. Fraværet av forsøk på en forklaring, gir en ro til det uforklarlige i hele kunstnerskapet. Resultatet er preget av respekt og kjærlighet for Bachers egne intensjoner og ønsker, men også en respekt for publikums egne evne til å erfare og tolke kunsten.
Lutz Bacher, The Lee Harvey Oswald Interview, 1976-78. Sølvgelatintrykk 5 av 9. Privat samling. Med tillatelse fra Estate of Lutz Bacher og Galerie Buchholz.
Utstillingsbilde, Lutz Bacher: Burning the Days. © Astrup Fearnley Museet, 2025. Foto: Christian Øen