I bestefars fotspor

Utstillingsfoto: ITAKA - Terje Abusdal, Melk Galleri.

Før jeg ankommer Melk Galleri går jeg gjennom regnbyger og sur vind, en solid motsetning til hva jeg har i vente. For utstillingen ITAKA handler om den kjente nordiske drømmen: å rømme til sol, hav og eventyr. Her  får vi utforske Sørøst-Europa, en fristende drøm nå som høsten har kommet for fullt til Oslo. Terje Abusdal fanger, gjennom en serie betagende bilder, regionen gjennom en reise inspirert av hans bestefars eget eventyr etter at han ble enkemann i 1977. ITAKA er en estetisk tilfredsstillende utstilling som gir oss et spennende eventyr å tolke.

Med slike utstillinger føler jeg at mange ikke klarer å gjengi plassen som er fotografert, noe som er viktig med tanke på hvor essensielt det er for en fortelling om et eventyr. Heldigvis evner ITAKA dette. Den fanger særtrekkene man kan forvente å finne når man utforsker Sørøst-Europa, som skarpe skygger og en sterk sol, men også skulpturer. Det er flere av dem på denne utstillingen og de oppleves som både et symbol og en påminnelse av antikken og det er vel kanskje derfor historien blir fortalt nettopp her, hvor så mye kan bli utforsket. Landskapene er vakre og viser et variert naturbilde. Allikevel synes jeg det var litt få bilder for å fange et så stort område, som tross alt strekker seg fra Balkan til Tyrkia. Jeg har ved tidligere anledninger sett flere andre fotografier fra Abusdal på tidligere utstillinger som hadde vært kult å se her, men jeg har forståelse for at galleriet har begrenset plass for det.

Utstillingsfoto: ITAKA - Terje Abusdal, Melk Galleri.

Bildene vi får se er teknisk bra gjennomført, men enda viktigere er det at de er skjønne å lette å se på. Majoriteten av bildene står veldig bra for seg selv, men måten de samspiller på og skaper en felles harmoni er til å sette pris på. Abusdals enkle, men sterke komposisjon og bruk av linjer er en stor grunn til hvorfor dette lar seg gjøre. De ledende linjene rammer inn motivene på en naturlig måte, men de samarbeider også på tvers av bildene. Noe jeg synes var skikkelig kult er hvordan horisontene på noen av bildene glir inn i hverandre, eller hvordan de rammer inn det neste bildet. Hvor mye tid som blir lagt inn til hver detalj av utstillingen er tydelig og svært imponerende. Rammer er en detalj jeg ofte føler blir oversett, men i ITAKA spiller det en viktig rolle. Den komplimenterer bildet og fullfører fargeprofilen om den er svart, rød eller rosa ser man at det ikke er tilfeldig.

Utstillingen har som sagt flere skjønne motiv, men det som særlig appellerte til meg var av en hest som står standhaftig og ser utover en tåkefull horisont. For meg er det mye riktig med bildet; som det lille innslaget av grønt gress som samspiller så bra med den rosa rammen, og hvor vakker, grasiøs og fri hesten fremstår.  Det vakre bildet inspirerer meg, og jeg lar tankene vandre. Jeg funderer på hvorfor man setter seg i slike situasjoner som å reise til et ukjent land hvor språk og kultur er helt annerledes enn hva man er vant til. Jeg begynte å forstå hvilken historie som ble fortalt til meg.

ITAKA er en utstilling som absolutt er verdt å se. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet før jeg kom til galleriet, men jeg ble i hvert fall positivt overrasket. Det bildene inspirerer og historien som blir fortalt er spennende å lete etter.