Bjarne Melgaard: Dead Guys Get Hardons Too - En rave i kunstens navn
BJARNE MELGAARD, Uten tittel (2025). Inc on paper, 120 x 90 cm / 158 x 112 cm / 60 x 45 cm. Foto: © Jørgen Vesterhus Bergh. © Vacant Editions / BONO (2025)
På trykkverkstedet Vacant Editions i Nydalen åpnet Bjarne Melgaard utstillingen Dead Guys Get Hardons Too under Oslo Kulturnatt. Lokalet er transformert til noe som minner mer om et nedlagt fabrikklokale i utkanten av Berlin enn et tradisjonelt galleri: betongvegger, høylytt techno og et publikum som i hovedsak består av festklare ungdommer under 25. Den umiddelbare følelsen er at man snubler inn i en undergrunnsfest snarere enn en kunstutstilling.
Utstillingen tar utgangspunkt i utvalgte verk fra Bjarne Melgaards tidligere produksjon, men her har de fått nytt liv gjennom en radikal og fysisk krevende prosess. Tykt kunstpapir av høy kvalitet, egentlig laget for vannbasert blekk, er først bearbeidet med ulike medier – ferniss, olje, akrylmaling, blekk og gouache – før gamle verk trykkes over digitalt. Overflatene er stive, ujevne og motvillige, og de digitale motivene presses inn i et materiale som allerede bærer preg av fysisk slitasje. De opprinnelige maleriene var i seg selv overlessede og utemmede, og i denne formen bevarer de sin kaotiske energi – men får samtidig en uventet tyngde og stofflighet som gir dem et preg av varighet og kvalitet, til tross for at de er print.
BJARNE MELGAARD, Uten tittel (2025). Inc on paper, 158 x 112 cm. Foto: © Arja Wiik Hansen. © Vacant Editions / BONO (2025)
Ifølge Vacant Editions er ikke dette et forsøk på å reprodusere gamle verk, men å gjeninnføre dem i rommet som levende materiale – blant annet tidlige prosjekter som Sons of Odin (2001) og Black Low (2002–2003). Ifølge verkstedet var disse verkene opprinnelig appropriasjoner og transformasjoner fra subkulturelle ytterkanter, ladet med vold, mytedannelse og selviscenesettelse, og skal nå oppstå på nytt i en mer aggressiv og sirkulerende billedkultur. Om de faktisk unnslipper å bli re-produksjoner er uklart. For i bunn og grunn henter Melgaard frem tidligere bilder, kverner dem gjennom et nytt teknisk filter og sender dem tilbake ut på markedet. Spørsmålet blir om dette er en krampeaktig handling fra en aldrende kunstner som prøver å holde seg relevant – eller et reelt forsøk på å rive ned egne verk og bygge dem opp igjen for en ny generasjon.
Publikum på åpningen virker mer opptatt av stemning enn av kunstteori. Murbygningen ved Akerselva, dunkende techno og en improvisert bar der en gjeng berusede gutter blander «pule-drinken» (Gin Tonic med grapefruktbrus) i store plastdunker gir stedet en slags shabby-kul energi. At få fra det etablerte kunst-Norge er å se, merkes. Dette er ikke en salongåpning med vin i stettglass – dette er rave, og det trolig akkurat det Melgaard ønsker.
Maleriene verkene bygger på, er det lite å utsette på rent kunstnerisk. Melgaards groteske tegninger er både teknisk presise, sterkt seksualiserte og brutale, og gir betrakteren en umiddelbar følelse av å være til stede i de lugubre scenene. Utstillingslokalet forsterker denne følelsen – det samme gjør de provoserende tekstene på verkene: «Oh yeah, fuck me with your knife», «Do the world a favor and kill yourself» og «It’s all gonna go to hell – nothing lasts – except death». Utstillingens tittel, «Dead Guys Get Hardons Too», går igjen i et av verkene: et rødt og sort bilde av en mann som blir onanert mens han henger i en kjetting. Verket er rått og ubehagelig, og trekker oss rett ned i undergrunnens mørke.
Etter å ha brukt tid på verkene, å være til stede i lokalet, og på å forstå prosessen bak, blir inntrykket nettopp det utstillingen forsøker å oppnå. Det fremstår ikke bare som en nostalgisk gest, men som et dristig prosjekt fra en kunstner som fortsatt nekter å følge reglene, på tross av motstanden han har møtt. Melgaard inviterer en ny generasjon inn – ikke for å forklare kunsten sin, men for å la dem oppleve den. På sine egne premisser. Og det fungerer overraskende godt.
Utstillingen står frem til søndag 21. september klokken 17.00.