Erle Saxgaard. *Basuner*. (2025). Kobberør, keramikk, kvarts. Foto: Mina Wang-Andersen

Omsluttet av jorder på alle kanter er Hammerhagen kunstpark et prosjekt som lover idyll. Samtidig krever det kanskje noe mer av oss enn den gjengse kunstutstilling. Kunstparken er plassert på Prestegården, et historisk sentrum i Lørenskog som står i stor kontrast til kommunens nåværende stiluttrykk. Et “OBOS-istan” der hele sentrum har fått en ny, pregløs, noe dystopisk drakt. Når 110-bussen kjører ut av sentrum, blir man derfor overrasket over hvor landlig det er. Som bytryne fra Oslo har jeg tilbragt sommeren i asfaltjungelen, og jeg blir slått av den friske luften - nesten parodisk landlig.

Hagen er et samarbeidsprosjekt initiert av kunstnerkollektivet Fosskok samvirkeforetak. Med hagen og prestegården som ramme har de som mål å utforske “hva er det en hage kan inneholde?” Åpningen av kunsthagen er dermed kun starten på et lengre prosjekt som skal vare frem til 2028.

Henrik Nordahl. *Fuglefavn*. (2025). Oljefat, armeringsjern, kobberør, bio-reseptiv sement. Foto: Mina Wang-Andersen

Atmosfæren i den grønne oasen rundt prestegårdshuset ligner et slektstreff; satt i en hage med bekjente og ukjente som konverserer med hverandre. Verkene er plassert spredt rundt foran huset, og videre inn i skogholtet bak. I motsetning til andre skulpturparker, som Ekebergparken, skal Hammerhagen være en “motpol mot det storflotte”. En kunstpark med minimale inngrep på naturen, der verkene til slutt skal demonteres eller forvitre.

Med et minimalt avtrykk som mål, er det kanskje ikke så rart at jeg overser et av verkene allerede i det jeg går inn. Silje Kjørholts Jordsol er en grop i jorda, som kanskje er lett å overse, men setter Hammerhagen i forbindelse med sine historiske røtter, som Lørenskogs sentrum i steinalderen. Verket skal brukes som en del av en verkstedsserie, hvor leirekrukker som lages på åpningen skal brennes her nede - en teknikk brukt nettopp i steinalderen. Gropen i seg selv er jo ganske intetsigende, samtidig som det er noe empatisk og menneskelig ved tanken på at Kjørlholt har gravd gropen med sine egne hender.

Videre kan hagen deles inn i to typer installasjoner; de som inviterer til interaksjon mellom dyr og menneskeliv, og verk som tilsynelatende har “vokst” frem i hagen. I et oljefat til venstre for hovedhuset har en plantevekst i sement, armert jern og kobber grodd frem. Armeringsjernet er formet og bøyd i organiske former - en plante med sementblomster vokser frem. Sementen er bio-reseptiv, det vil si at mose og andre organismer kan gro på installasjonen. I utstillingsteksten trekker kunstneren Henrik Nordahl frem utbombende bylandskap som inspirasjon. Det er noe poetisk og vakkert i måten kunstneren gjør et bilde på utslettelse til et "antikrigsmonument" for nytt liv og skapelse.

Ole Petter Ribe. *Biokratiet*. (2025). Bikuber. Foto: Mina Wang-Andersen.

Som en humoristisk kontrast til dette alvoret er Biokratiet av Ole Petter Ribe. Verket er en trekonstruksjon, der en boks er plassert oppå en stubbe, som igjen er plassert på en treboks. De er ment til å fremstille “hybride artsboliger”, og i denne omgangen er det bier som er invitert inn via hull i stubben, formet som et gapende smilefjes. Selve konseptet trenger nok litt tid på å forløses og biene uteblir i denne omgang. Allikevel har verket i seg selv en skulpturell kvalitet. I tråd med tanken på hagen som en pågående prosess, er det kanskje ikke rart at noen av verkene oppleves som litt uforløste.

Lenger opp skråningen bak huset er også denne opplevelsen aktuell. I Rom uten dør av Grete Riseng henger fargede tekstiler på en snor mellom to trær, med mål om “undersøke kroppens tilstedeværelse i ulike miljøer og klima”, også gjennom performance. I første omgang blir jeg sittende med spørsmålet om det er nok å plassere et verk i naturen for at den skal gå i dialog med eller interagere med den. Jo, verket har en estetisk kvalitet, f.eks i møte mellom silke og trestamme, men det er performancen som vekker verket til live. Etter en serie med basking i kratt og skog, når Risengs performance sitt klimaks når hun tar tak i tekstilene og virvler dem rundt i en vill stofftornado. Slik er verket tildels avhengig av en ytre påvirkning, enten om det er Riseng selv, eller, som jeg observerte senere på dagen, vinden som tar tak i tekstilene - og derav tilføyer et nytt element.

Bansuner av Erle Saxegaard er også til en viss grad i naturens vold, noe som forsåvidt står godt til hagens prosjekt. Med kobberrør stukket ned i jorda og tilhørende kvarts som pynt, får jeg assosiasjoner til overdimensjonert potteplantepynt. Installasjonen inviterer til interaksjon med keramiske elementer som kan flyttes langs rørene. Ifølge utstillingsteksten vil keramikkfigurene lage lyd når de fylles med vann eller fylles av vinden. Dessverre er det vindstille og sol da jeg bivånet verket – eller var det kanskje jeg som ikke ble lenge nok?

Matias Frøysaa. *Kudos til en spisslønn (Boks 7/7)*. (2025). Osb plater, konstruksjonsvirke, poppel, glassrute.

Sittende inni verket Kudos til en spisslønn (Boks 7/7) lurer jeg på om det er mine egne tilkortkommenheter jeg projiserer på kunstverkene. Matias Frøysa har her bygget et lite rom, på størrelse med en utedo, av OSB plater med tilhørende plassbygd benk inni og et glasstak. Plassert under et gammelt lønnetre får man, sammen med lukten av treverket, følelsen av å sitte inni treet der man skuer opp mot trekronen. Her tenker jeg man har Hammerhagen på sitt beste – i det verket rammer inn og høyner opplevelsen av hagen, og presenterer en annen måte vi forholder oss til den.

Det nevnte uforløste aspektet ligger sånn sett også i hagens natur. En hage som, ifølge åpningstalen, skal være i stadig prosess, fylt med ferdige og uferdige prosjekter. Det er ikke å si at dette er uferdige verk. Det er heller slik at verkene krever en annen tilnærming til kunsten - mer tålmodig enn det vante hektiske tempoet ellers i galleriverden. Slik blir jeg konfrontert med min egen rastløshet i møte med langsomme verk. Her ligger også styrken til prosjektet; at den skal endre seg med vær og vind, vokse og utvikle seg sammen med hagen, og dermed lover en ny opplevelse når man besøker en neste gang.

En kunstopplevelse som gror på deg

Bjarne Melgaard: Dead Guys Get Hardons Too - En rave i kunstens navn

Lars Korff Lofthus - “Før han sovner”