Ludvik Karsten – «Rastløs»

Den konstante utviklingen i formspråk, et liv preget av reiser, rastløshet og en utrettelig trang til å utforske, danner grunnlaget for Ludvig Karstens kunstneriske virke. Hans evne til å fange lys og farge med en særegen sensitivitet står sentralt i produksjonen – og det er nettopp Karstens maleriske egenskaper MUNCH brilliant fanger i utstillingen Rastløs.

Mye mer enn en arvtaker av Munch

Ludvig Karsten (1879-1926) var en anerkjent og mye innkjøpt kunstner i sin samtid, kjent for sin intense fargebruk og ekspressive penselføring. Han var en av dem som brakte det moderne maleriet til Norge. I dag er han likevel, og kanskje ufortjent, en kunstner ikke alle har hørt om, særlig blant den yngre garde.

Karsten tilbrakte flere somre med Edvard Munch, og forbindelsen mellom de to har nok preget ettertidens forståelse av ham. Han har blitt omtalt som en «viderefører» av Munch, som om han var en slags elev eller arvtaker. Karsten var en brobygger mellom norsk naturalisme og den europeiske modernismen, og faller ofte inn i kunstepoken post-impresjonismen. I nyere tid har kunstkritikere, ved å se på hele Karstens kunstnerskap, sett denne kategoriseringen som en forenkling. Å redusere Karsten til en etterligner av Munch, eller en post-impresjonist, er å overse både hans kraft og egenart. Der Munch var opptatt av det eksistensielle og psykologiske, søkte Karsten det sanselige, materielle og møtet mellom lys, farge og form.

Da jeg hørte at MUNCH skulle vise Karsten, fryktet jeg at museet ville bruke utstillingen til nettopp å fremheve Edvard Munch og deres likheter. Heldigvis ble frykten gjort til skamme. Utstillingen er en grundig og respektfull presentasjon av en kunstner som i aller høyeste grad står på egne ben.

Lidenskap for koloritten og maleriet

Allerede tittelen Rastløs er treffende, både som karakterbeskrivelse og kunstnerisk diagnose. Kuratorene har lykkes i å formidle at Karstens rastløshet ikke bare var personlig, men også kunstnerisk: han lekte med stilarter og søkte stadig nye måter å uttrykke seg på, samtidig som koloritten forblir gjenkjennelig gjennom hele hans virke.

De over 70 verkene i utstillingen har som regel enkle og beskrivende titler, og lar betrakteren møte maleriene for det de er, snarere enn å lete etter en underliggende symbolikk eller følelser. Mange av verkene formidler en egen varme med snev av nostalgi og minner om et roligere, mer håndgripelig liv.

Utstillingen følger kunstnerskapet hverken kronologisk eller stilmessig, men gjennom ulike motivtyper. Hans portrett, landskap, parafraser og stilleben har fått egne seksjoner i 9-ende etasje på MUNCH. I hver seksjon ser vi relativt like motiv stilt opp mot hverandre, slik at vi kan sammenligne Karstens ulike formspråk og rette søkelys på farger, materialbruk og det maleriske språket Karsten har benyttet.

Han var, som flere har påpekt, bedre på farge enn på strek. Det figurative grunnlaget kan være skjørt. Proporsjonene forskyves, anatomi brytes opp, men helheten bæres av koloritten. I verk som Liggende akt fremstår den anatomiske feilbarheten både som tiltenkt av kunstneren og i grunnen uvesentlig: Ryggen er skjev, et ben synes nærmest å forsvinne, men fargenes rytme og bevegelse kompenserer for alt dette. Maleriet oppleves ikke som anatomisk feil, da dette ikke virker å være formålet med verket.

Noe av det samme gjelder i flere av hans stilleben. I Det røde kjøkken ser vi nettopp det tittelen tilsier, et rødt kjøkken. Maleriet fordrer ikke til store eksistensielle tolkninger, men med sine virkelighetsfjerne proposisjoner og unike fargevalg, lar det oss oppleve hvordan maleriet som språk kan løfte et hverdagslig motiv til et nytt uttrykk.

En kunstner på reise

Karsten var en kunstner i bevegelse, både geografisk og kunstnerisk. Karsten reiste mye gjennom Europa, malte i Paris, Italia og Spania, og hentet inspirasjon fra samtidige som Gauguin, Cézanne og Matisse, samt fra klassiske mestre som Rembrandt og José de Ribera. Dette mangfoldet av impulser gjør ham til en kunstner vanskelig å plassere, og det blir pekt på at nettopp dette kan være en grunn til at han har blitt noe oversett i ettertid.

Parafrasene, eller etterligningene, av verk fra blant annet Rembrandt og de Ribera vitner om en kunstnerisk refleksjon over tradisjonen, ikke som nostalgisk tilbakeskuing. Han tar de gamle barokkmaleriene og gjør dem tilgjengelig med et moderne formspråk.

Materialitet og malerisk prosess

Ludvig Karsten, *Hvitkledd mann i Skagen-landskap* (1924). Olje på lerret, 1190 x 1140 mm. © Halvor Bjørngård, Munchmuseet.

Et særpreg hos Karsten er hans synlige behandling av materialet. I flere verk lar han spikerhull, sømmer og ujevnheter forbli en del av maleriets uttrykk, som en påminnelse om den fysiske prosessen bak bildet. Overflatene i flere av hans verk kan ha en transparent kvalitet, som om oljemalingen er påført med akvarellens letthet og gir et særegent lys. Leken med materialitet peker mot en bevissthet om maleriet som objekt, og kan sees som et tidlig uttrykk for en modernistisk holdning til mediet. Dette gir betrakteren en interessant opplevelse: vi får innsyn i både teknikken og materialiteten bak verket.

Et tydelig eksempel er i et av hans mer impresjonistiske verk Hvitkledd mann i Skagen-landsskap (1924), der vi i bunnen av verket tydelig ser at Karsten har sydd sammen to lerret av ulik struktur. Gikk han kanskje tom for lerretet han startet å male på? Det at dette er et gjentatt virkemiddel i flere verk tyder på en bevisst handling fra Karsten om å utnytte kunsten å leke med materialet, og dermed gi verket en ekstra dimensjon.

En utstilling verdt å få med seg

Med Rastløs gir MUNCH, med kurator Signe Marie Endresen i spissen, Ludvig Karsten den plassen han fortjener – ikke som Munchs etterfølger eller en kunstner man kan plassere i en bestemt kunstepoke, men som en maler med egen vilje, uro og vitalitet og en usedvanlig sans for form og farge.

Jeg håper alle tar turen for å se Rastløs, ikke for å reflektere over de store spørsmålene om liv og død, men for å se maleriet utarte seg på ulike måter hos en av de fremste malerne i moderne norsk kunsthistorie.

Høstens kanskje største maleriske opplevelse?

The Art of Consumption: The Virgil Abloh: The Codes Exhibition